Advarer mot givernes hastverk

Knapt noe regjeringsmedlem i Afrika har bedre kjennskap til norsk bistand enn Lubinda, etter om lag ti års arbeid som saksbehandler ved Norges utestasjon i Zambia. Det var i perioden fra 1992 og ut 2001 at Lubinda var ansatt som saksbehandler ved Norads kontor i Lusaka, det som etter hvert ble Norges ambassade. Der arbeidet han med ulike temaer knyttet til det norske bistandsengasjementet i landet, før han ble politiker og medlem av parlamentet.

Frem mot valget i 2011 var han hovedtalsmann for partiet Patriotic Front. Etter partiets valgseier ble han først informasjons- og turismeminister fra oktober 2011. I januar ble han utnevnt til utenriks- og turismeminister, mens han fra juni i år har vært bare utenriksminister. 

49-årige Lubinda er en av de mest profilerte politikerne i Zambia og omtales tidvis som den store strategen i regjeringen. Vi spør ham om hvordan 45 år med norsk bistand har påvirket Zambias utvikling.

 Les tidligere saker i serien:

Jakter på gode partnere

Ikke imponert av bistandskritikken

– Dårlig bistand blir sjelden stanset

Langsiktig optimist

– Norge stiller for svake krav

- Man må bygge kloss på kloss

– Norsk bistand har hatt en innflytelse på Zambias utvikling. Noe av bistanden ser man små spor etter, annen norsk påvirkning er mer synlig som følge av varige systemendringer. I tillegg er det noe har dødd hen etter at finansieringen opphørte. Om et bistandstiltak har vært en suksess kan først og fremst måles i form av endring i ulike institusjoners kapasitet og politisk endring som følge av dette.

Den tidligere saksbehandleren tenker seg om i noen korte sekunder før han finner eksempler.

– Den norske støtten til viltforvaltningen i Zambia er én suksesshistorie. Her er det snakk om et mangeårig samarbeid. Andre eksempler er norsk støtte til kapasitetsbygging innenfor finansforvaltning, herunder arbeid med å effektivisere riksrevisjonen og skatteetaten. På de to sistnevnte områdene har Norge bidratt med kapasitetsbygging både på individnivå og institusjonelt, men her er man ennå på et tidlig stadium.

Det er den institusjonelle endringen Norge bidrar med som er den aller viktigste. Den er synliggjort gjennom at nye og bedre systemer er etablert – på varig basis.

Vasket bort

– For rundt ti år siden intervjuet jeg forhenværende president Kenneth Kaunda. Han mente at Norges viktigste bidrag var den mangeårige støtten til landbruksutvikling i Nord-provinsen?

– Hva gjelder Nord-Provinsen vil jeg vel heller si at det er snakk om «spor» av norsk bistand. Om den mangeårige norske bistanden i disse årene bidro til noen varig produksjonsvekst er vanskelig å si. Jeg vet at det ble etablert et forskningsinstitutt som fortsatt eksisterer. Det finnes også eksempler på norsk bistand som det overhodet ikke finnes spor av, for eksempel et veibyggingsprogram i Nord-Provinsen. Fordi det gjorde bruk av mye arbeidskraft var det svært populært den gang. Men veiene som ble bygget den gang er, bokstavelig talt, vasket bort. Og folkene som ble lært opp av Norad bygger ikke lenger veier.

Norsk nytenkning

– Har norsk bistand på noen måte hatt sitt eget «stempel», noe som gjorde norsk bistand forskjellig fra andre lands bistand?

– Som «halvt norsk» er jeg nok litt farget av min fortid. Det er fristende å skryte av Norad, som den gang drev utestasjonene. Joda, Norads tilnærming var i en viss periode ganske unik på mange måter. (NB! Utenriksministeren benytter begrepet Norad som synonym til Norge, den norske ambassaden og norsk. Dette har historiske årsaker og relaterer seg til en periode da Norad var en sterk «merkevare» i Øst-Afrika. Red.anm.)

– Norad var med sine nye tanker om mottakeransvar blant de ledende nytenkerne i bistandsgivergruppen, lenge før mange andre land. Det er det umulig å bestride. Også begrepet bistandseffektivitet, som sto sentralt i debatten i mange år, var i stor grad drevet fram av Norads kritiske spørsmål rundt temaet.

Nei til gaveutdeling

– Kritikere har til tider hevdet at bistand bidrar til en tiggermentalitet?

– Det er sant. Avhengighetssyndromet finnes. Det skyldes lite bærekraftige og svakt planlagte prosjekter finansiert av bistandsgivere. Det finnes prosjekter som i altfor stor grad er blitt utviklet basert på utenlandsk teknologi. Mottakere av slik bistand binder seg opp til teknologi levert av bistandsgivernes hjemland. I tillegg ser vi problemet dukke opp når det lages prosjekter som i altfor stor grad baseres på rene gaver. Det kan gå galt når lokalsamfunn får mat som nødhjelp istedenfor kunnskap om hvordan de selv kan dyrke den på en bedre måte for å forebygge naturens svingninger. Det har skjedd i mange utviklingsland, også utenfor Afrika.

– Hva gjelder Norad kan jeg huske at man finansierte vann- og sanitærprosjekter. Norad kom med en sekk full av penger, men uten å ha særlig tanker om hvordan disse systemene skulle vedlikeholdes. Prosjektene overlevde akkurat så lenge det varte til det oppsto en feil. Dette var eksempler på virkelig dårlig planlagte prosjekter.

Incentivene fanger

– Tilsvarende vil noen hevde at bistanden har bidratt til mer korrupsjon. Er det noen sammenheng?

– Jada, det skjer på flere måter, sier mannen som har ledet den zambiske avdelingen av et parlamentarikernettverk mot korrupsjon.

– For det første kan det skapes en institusjonalisert korrupsjonskultur. Det skjer ved at giverland, med en svak kulturell forståelse, tar med seg sine verdier og tror at de bare kan erstatte de eksisterende med sine. Det tas i bruk incentiver som etter hvert «fanger» lokalsamfunnet.

– Et eksempel på slike incentiver er at bistandsgivere, med altfor kort tidshorisont, har bedrevet kursing av lokale tjenestemenn. Så har de oppdaget at frammøtet kan være så som så. For å få flere til å møte opp har de så, i sitt hastverk, innført økonomiske godtgjørelser, goder tjenestemenn får i kraft av at de møter fram. Målet er «å smøre maskineriet», men situasjonen blir da raskt snudd på hodet. Folk møter nå ikke opp lenger på noen møter uten at de får en økonomisk godtgjørelse, sier Lubinda, som har markert seg offentlig som en sterk motstander av politikernes frynsegoder.

Han viser også til at det for få år siden var vanlig at enkelte land hadde sine egne budsjetter for å «smøre maskineriet» i utviklingsland, ofte med sikte på å fremme eget lands næringsinteresser.

– For å oppsummere og gi et generelt svar på ditt spørsmål om koblingen mellom korrupsjon og bistand: Ja, internasjonal bistand har gitt et betydelig bidrag til korrupsjonskulturen i mange utviklingsland.

Respekt og tillit

– Har du i dag noen gode råd til bistandsgiverne? Hvordan bør de opptre overfor mottakerlandene?

– Utviklingsbistand må baseres på gjensidig respekt og tillit. Det er mitt råd nummer én. Tillit innebærer at bistandsprogrammer må utformes i fellesskap, basert på et sett av avtaler og regler som er avtalt mellom partene. Respekt innebærer at samarbeidet ikke baseres på politiske krav til mottakerlandet, men på et grunnlag som inspirerer til politisk lederskap.

– Mitt råd nummer to: Innse at utvikling er en smertefullt langsom prosess. Det finnes ikke noen «quick fix»-løsninger, og det finnes heller ikke to økonomier i verden som kan baseres på en og samme utviklingsbane. Utvikling i ett land kan ikke baseres på en modell fra et annet land. Den må vokse ut av forutsetningene som finnes i landet selv og befolkningen selv, langsomt og gradvis. Folk har egne forventninger. De må være involvert, de må få lov å delta og diskutere og de må akseptere målet som de skal bevege seg mot. Det er for mange utviklingseksperter som tror at utvikling vil komme bare det bevilges penger. Slik er det ikke.