Tøft liv for afghanske enker

Faizabad i Badakhshanprovinsen i Nord-Afghanistan er et typisk sted hvor Verdens Matvareprogram arbeider. Badakhshan er Afghanistans tredje fattigste provins. Over 60% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen med et daglig matkonsum på under 2100 kalorier pr. dag. Og matsituasjonen for flertallet er prekær.

Om vinteren må WFP kjøre inn hvete fra Tajikistan for å sørge for at flere tusen mennesker på landsbygda overlever. På besøk til Faizabad i oktober i fjor traff jeg Giulia Baldi, en ung italiener som jobber for WFP i Badakhshan. Det var Giulia som sørget for mat til 150 enker ansatt av Afghanistankomiteen i Norge (AiN) for å produsere og ta vare på 500 trestiklinger hver som, etter 6 måneder skulle leveres til AiNs 5 planteskoler i Faizabad og Keshem 120 km vestover. De fleste trær de produserer er furu til erosjonsbekjempelse, frukttrær og poppel som brukes til stolper.

Avtalen var at AiN skulle forsyne 150 enker med frø, jord, annen planteredskap og opplæring. Og for dette vil Verdens Matvareprogram betale hver enke 50 kilo hvete, fem kilo bønner, fem liter olje og noe salt hver måned. Det at mange menn har falt i kamper de siste 30 årene og den høye brudeprisen er noen av grunnene til at Badakhshan og Afghanistan har så mange enker som sliter med å overleve med mange unge barn. For å ha råd til å gifte seg må afghanske menn ofte jobbe og spare i mange år for å få penger nok. Dette fører naturligvis til at brudgommene vanligvis er adskillig eldre enn brudene, ofte med 20 til 30 års forskjell. Det er ikke uvanlig at en 50 åring gifter seg med en 16 åring. Hvis han lever 10 år til er han heldig, men i mellomtiden har han ofte produsert 7-8 barn. Derfor var det ikke uvanlig å møte en 30 år gammel enke med 8 barn og ansvar for alle. For mange enker med flere barn var dette tilbudet helt avgjørende. Og programmet var svært populært. Alle vil være med.

Giulia var også fornøyd. Hun fortalte meg: ”Dette er et av de beste mat-for-arbeid programmer noen gang utviklet for kvinner, og AiN må ikke finne på å avvikle det”. Norges Utenriksdepartement har også støttet programmet, men skaffet penger istedenfor mat. Hver enke fikk USD 25 i måneden for arbeidet. UD har støttet 30 enker.

AiNs program som startet i 2005 har hjulpet over 1000 enker. Og det kommer til å fortsette. AiN har nylig skrevet under på en ny kontrakt med WFP for å hjelpe 700 nye enker. I tillegg til å lære enker å dyrke trær, skal WFPs mat-for-arbeid brukes til å lære enkene å lese og skrive. 80% av Badakhshans kvinner er analfabeter og å utvikle enkle små foretak.

På grunn av kvinners undertrykte stilling i det afghanske samfunn, er mulighetene deres for å tjene til livets opphold meget begrenset. Men etter at de har mistet sine ektemenn har enker ofte ingen sosiale nettverk å støtte seg til. Og som analfabeter har de nesten ingenting å tilby en arbeidsgiver. Manuelt arbeid, veibygging og lignende, er reservert for menn fordi kvinner skal holde seg hjemme. Men dyrking av trær og planter er en av de få typiske kvinneyrker og kan gjøres hjemme i enkens hage. I tillegg gir dette disse kvinnene et nettverk.

Arbeidet som enkene gjør har vist seg å være meget viktig for AiNs planteskoler. Planteskolene skaffer trær til det offentlige, det vil si skoler, sykehus og klinikker til pynt, for skygge, beskyttelse og for erosjonskontroll. Og de forsyner bønder med frukttrær, nøttetrær og skyggetrær. Uten enkene ville planteskolene ha adskillig mindre kapasitet og ville ikke kunne tilfredsstille det stadig voksende behovet for trær av alle slag. Selv har jeg jobbet mye med miljø- og fattigdomsproblematikken i både Asia og Afrika. Men sjelden har jeg sett dem kombinert på en så enkel og effektiv måte.

Mike Fergus , f rivillig i Afghanistankomiteen i Norge.