– Meningsløst å beskytte barn i Mogadishu fra et kontor i Oslo

– Det er stor optimisme i Mogadishu nå. De siste ti årene har det vært en positiv utvikling – særlig innenfor næringsliv og eiendom, men også teknologisk. Nå har vi til og med en restaurant med en robot-servitør, sier Dakane Abdikadir entusiastisk.

Vi sitter med direktøren for SOS-barnebyer Somalia i den norske søsterorganisasjonens lokaler i Henrik Ibsens gate i Oslo. Abdikadir titter ut av vinduet, mot bilene på veien nedenfor og påpeker at også hjembyen, Mogadishu, har asfalt i nesten alle gater nå.

Den tilsynelatende uvesentligheten er en presis beskrivelse. For etter tiår med enorme utfordringer, blir Dakane Abdikadirs hjemland fortsatt ofte omtalt som en failed state.

Ifølge FN, er vel seks millioner mennesker nå avhengig av nødhjelp. Og islamistene i al-Shabaab kontrollerer fortsatt store deler av landsbygda, der de klan-eldste og hjelpearbeidere – ikke staten – ofte avgjør om barn får mat, skole og beskyttelse. Abdikadir forteller at kontrasten mellom landsbygda og hjembyen, som en gang ble kalt «Den hvite perlen ved det indiske hav», er enorm.

– Mogadishu fikk kallenavnet på 60‑ og 70‑tallet, tror jeg, fordi nesten alle bygningene var hvite med blå tak. Jeg har bare sett bilder, men byen var virkelig vakker. I dag ser den annerledes ut, for de fleste arkitektene som jobber med å utvikle hovedstaden er utdannet i Tyrkia. Mogadishu ligner mer på Istanbul nå, sier SOS-sjefen.

Optimismen Abdikadir beskriver, er en spissformulering. For også i den somaliske hovedstaden bor det fortsatt ekstremt mange mennesker som mangler det meste. Men at Mogadishu er en by i utvikling, er viktig for SOS-sjefens overordnede budskap, om at Somalia rommer mye mer enn sult og tørke og menneskelig misære.

– Mogadishu er en pulserende by, med butikker og restauranter som aldri stenger. Utelivet er fantastisk, sier Dakane Abdikadir.

Enorm utvikling, men også al-Shabaab

Da krigen brøt ut i 1991, tok foreldrene med seg Abdikadir og søsknene til Kenya. Han vokste opp og tok utdannelse i Nairobi, og det skulle gå nesten 20 år før han returnerte. Nå har han giftet seg med sin svensk-somaliske kone og sammen har de to barn. Familien har bosatt seg i Mogadishu.

– Etter at jeg kom tilbake, har det vært en enorm utvikling. Sikkerheten har bare blitt bedre og bedre, det er installert overvåkingskameraer på nesten hvert gatehjørne. Vi kan ta med barna på shopping eller på tur i parken. Da jeg flyttet hjem for femten år siden fantes det ingen vakre parker. Nå har vi mange, sier han.

– Det er stor optimisme i Mogadishu, men Somalia har også utfordringer?

– Selvfølgelig. Utenfor hovedstaden finnes fortsatt al-Shabaab, og hvis du er en høytstående myndighetsperson eller jobber i en internasjonal hjelpeorganisasjon, må du være forsiktig. Det er fortsatt vanskelig å forflytte seg og veldig ofte er vi avhengige av lufttransport. Selv en kort flytur på 15 minutter kan være nødvendig. Dette er også Somalia, sier han.

Dakane Abdikadir beskriver den humanitære situasjonen, spesielt på den somaliske landsbygda, som forferdelig. Han påpeker at om lag en tredel av befolkningen trenger humanitær hjelp, at klimaendringer, både flom og tørke, rammer folk som lever av husdyrhold og jordbruk hardt.

– Somalia har gjort betydelige fremskritt innen statsbygging det siste tiåret, men millioner er fortsatt fanget i en ond sirkel av konflikt, klimakriser og fattigdom.

– Tilliten ble brutt da de brått kuttet støtten

Abdikadir forteller at de massive kuttene i internasjonal bistand har påvirket tjenestene til millioner av fattige. Han sier kuttene fra USAID har gjort spesielt inntrykk.

– Relasjoner til givere handler om gjensidig tillit. Men den tilliten ble brutt da USAID brått kuttet støtten. Vi drev sykehus, hadde barn i kuvøser og i respirator, og burde kunne forvente en sivilisert dialog. Kuttene fikk konsekvenser for hele økosystemet av organisasjoner, sier han.

Abdikadir forklarer at SOS Somalia er i endring og nå tilbyr utdanning, blant annet gjennom barnehage, grunnskole og videregående skole, samt gjennom spesialiserte programmer som skal hjelpe unge inn på arbeidsmarkedet. Organisasjonen tilbyr også helsetjenester til mødre og barn og har opprettet en egen community nursing school som utdanner sykepleiere og jordmødre.

– Vi har også fokus på barn som har mistet, eller står i fare for å miste, foreldrenes omsorg, og har programmer for å hindre negative mestringsstrategier – som at barn sendes ut på gata for å arbeide eller tigge, eller at jenter giftes bort i ung alder. Målet er å holde familiene samlet.

– Og de «tradisjonelle» SOS-barnebyene er nå bare en liten del av virksomheten i Somalia?

– Vi har fortsatt en barneby i Mogadishu, men skal endre måten vi jobber på.

Han forteller at målet er at alle barn under SOS Somalias omsorg skal bo i fosterfamilier, i stedet for i de lukkede og eksklusive SOS‑landsbyene ved utgangen av neste år.

– Det betyr at vi enten må integrere hele SOS‑familier som tidligere bodde i en barneby i nærmiljøene, eller at barn uten foreldre flytter til slektninger eller får kafala‑omsorg.

– Kafala-omsorg?

– Det er et islamsk omsorgssystem som legger vekt på å beskytte og støtte foreldreløse eller sårbare barn, samtidig som barnets biologiske identitet bevares. Islamsk lære oppfordrer sterkt til å ta vare på foreldreløse. Det er en moralsk og religiøs plikt. Samtidig er det forbudt å endre et barns slektslinje eller å likestille et adoptivbarn med et biologisk barn. I motsetning til juridisk adopsjon i mange vestlige land, gir derfor kafalah omsorg, vergeansvar og beskyttelse uten å endre barnets familietilhørighet, forklarer Abdikadir.

– Kostbare barneby-barn

SOS-direktøren påpeker at barneby-modellen som nå skal avvikles, er kostbar.

– Vi beregner det vi kaller «kostnad per barn», og kostnaden for et barn som bor i en SOS-barneby er høy, nesten 350 euro per barn i måneden. Når vi nå skal integrere barna i ulike lokalsamfunn, faller kostnaden til under 100 euro per barn i måneden, forklarer Abdikadir og påpeker at SOS-Somalia nå kun bruker rundt fem prosent av sitt driftsbudsjett på barneby-modellen.

– Vi er en stor aktør i helsesektoren, så mesteparten av budsjettet vårt går til helse – for eksempel til å bekjempe barne- og mødredødelighet, sier direktøren.

Han forteller at SOS Norge har vært en viktig motivator for at modellen endres.

– SOS Norge har vært den tydeligste stemmen i SOS-føderasjonen når det gjelder å utfordre barneby-modellen. De har lenge påpekt at den er utdatert, og da de besluttet å omdirigere barneby-midler til andre omsorgstilbud, ble det en viktig motivasjonsfaktor også for oss.

– SOS Norge besluttet også å tre ut av føderasjonen; hva tenker du om det?

– Det har brakt oss nærmere hverandre, og fjernet et mellomledd. Tidligere gikk støtten fra Norge via det internasjonale SOS-kontoret i Wien. Nå får vi midler direkte fra Oslo.

– Så du roser SOS Norges beslutning om å trekke seg ut av føderasjonen?

– Selvfølgelig. Jeg vil gjerne også påpeke at SOS Norge tidligere hadde et stort team med ansatte her i Oslo. At staben nå er redusert er nødvendig, for det gir ikke mening at en barnevernsekspert sitter i Oslo når barnet hun skal hjelpe befinner seg i Mogadishu.

Han mener det er et generelt problem at det er for mange mellomledd i bistanden.

– Det ville aldri blitt akseptert med så mange mellomledd i næringslivet, der folk er opptatt av profitt. Vi må rett og slett begrense administrasjonskostnadene og kutte unødvendige kostnader.

– Bistanden trenger en restart

Dakane Abdikadir bruker sitt eget hjemland som eksempel for å tydeliggjøre hvorfor han mener at lokale hjelpere er godt egnet til å ta over en mye større del av bistandsjobben.

– Somalia har hatt store problemer i 35 år. Det eneste positive med dét, er at det finnes svært erfarne somaliske hjelpearbeidere. I Somalia finnes det folk som har jobbet i FN-systemet og i store internasjonale hjelpeorganisasjoner med humanitær og utviklingsrettet bistand gjennom flere tiår. Dét er en kompetanse man kan bruke enda bedre, sier han.

I et nylig intervju med Panorama, sa utviklingsminister Åsmund Aukrust at prosjekt Vendepunkt vil få direkte konsekvenser for norske bistandsorganisasjoner og ansatte i Oslo, ettersom regjeringen vil flytte mer makt og penger til lokale aktører. Vi spør Abdikadir hva ministeren bør gjøre dersom han ønsker å ta den såkalte lokaliseringsagendaen på alvor i et land som Somalia.

– Begrepet «lokalisering» har blitt mer symbolsk enn en reell rettesnor for hvordan bistanden bør innrettes. Jeg mener begrepet misbrukes, og vil utfordre ministeren til å inngå reelle samarbeid med lokale organisasjoner i samarbeidsland for norsk bistand. Å gi 20 prosent av det samlede budsjettet til lokale organisasjoner er ikke lokalisering.

Dakane Abdikadir mener tiden er overmoden for å ta lokaliseringsagendaen et steg videre, slik at bistanden kan nå fram til enda flere av de som trenger den.

– Somalia trenger langsiktige partnere, der hver dollar investeres i beredskap som kan avhjelpe fremtidige kriser. Vi trenger strategiske investeringer som knytter humanitær innsats, freds- og utviklingsarbeid bedre sammen. For meg er svaret derfor enkelt: den norske ministeren bør satse på forutsigbar, men fleksibel finansiering direkte til lokale aktører, sier SOS Somalia-direktøren:

– Bistanden trenger en restart, der lokale aktører sitter i førersetet.