500 milliarder i bistand

I Norads jubileumsår 2012 har Bistandsaktuelt, med tall fra norsk bistandsstatistikk, kalkulert summen av norsk bistandsinnsats siden 1962. Tallet er inflasjonsjustert til 2011-kroner. 

Summen er på solide 516 milliarder kroner. Det tilsvarer omlag halvparten av årets norske statsbudsjett – eller en seksdel av verdien av Oljefondet. 

Les kommentarer fra veteraner og Norad:

- Bistanden må stadig forbedres

– Ambisjonene har vært for høye

Milliardene har vært fordelt på hele 158 land og samtlige verdensdeler, fra Portugal, India og Korea til Brasil, Sierra Leone og Papua Ny-Guinea. Det geografiske fokuset har endret seg i lys av verdenspolitikk og medieoppmerksomhet. Noen mottakere har kommet og gått, andre har hatt fast følge.

Aller mest penger har gått til den norske bistandsyndlingen Tanzania – hele 25 milliarder kroner. Flere land i Øst-Afrika har fått mye støtte. Historisk har også India fått mye penger, rundt 10 milliarder kroner (regnet i 2011-kroner).

Men om vi deler beløpet på antall tanzanianere og indere i dag, er forskjellene påfallende. Beløpene utgjør 595 kroner for hver tanzanianer og ikke stort mer enn 8 kroner per inder.

Blandede karakterer

– Har pengene gitt resultater?

– Noe har gjort det, noe har ikke gjort det og noe har vært direkte skadelig ved at det har bidratt til å opprettholde autoritære regimer eller ødelagt for lokalt næringsliv, mener professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Øyvind Østerud.

Han understreker at utviklingsproblemene i fattige land ikke kan løses gjennom bistand, men at bistand tvert imot kan bli en del av problemet.

– Jeg tror gevinsten har vært størst for Norge. Bistandspengene har gjort Norge til en viktigere aktør i internasjonal politikk, skaffet oss allierte og vært en døråpner for norsk næringsliv, legger han til.

Feil lommer?

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Jarle Simensen, er enig i at bistanden til tider har hatt negative konsekvenser. Ikke minst fordi det ikke er lett å sikre at pengene havner i de riktige lommene.

– Alle spør «what is in it for me, my familiy, my party, my next election, my district?», påpeker han.

Historikeren som blant annet har forfattet det første bindet i Norsk utviklingshjelps historie, understreker samtidig at bistanden gir resultater lokalt, og at navnet Norad har en høy stjerne mange steder.

– I de fattige mottakerlandene kunne det ikke blitt såpass mye helse og skole som det er uten bistandspengene, mener Simensen.

Kerala

Indiahjelpen og et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala var det første store norske bistandsprosjektet med oppstart i 1952. Det var et prosjekt som ifølge Simensen var langt bedre enn sitt rykte. Han mener kritikken som verserte i Norge fra 1970-tallet var overdrevet og basert på grønn ideologi, generell motstand mot trålerfiske, samt bilder av noen bygninger som forfalt.

– Det var et godt eksempel på teknologioverføring, det var i tråd med indiske ønsker og får gode skussmål av indere i Kerala, påpeker historikeren.

Øst-Afrika

Statistikken i Norads database strekker seg tilbake til 1960, to år før forløperen til Norad, Norsk utviklingshjelp, ble etablert. Tallene viser tydelig hva som kom til å bli Norges største satsningsområde geografisk, nemlig Øst-Afrika.

– Hvorfor har vi satset på Øst-Afrika?

– De nordiske landene så bistanden som en felles nordisk sak og ville finne et område der ingen av dem hadde for mange egeninteresser fra før. I tillegg var det en fordel at disse landene var engelskspråklige. Også var jo klimaet ganske attraktivt, oppsummerer Simensen.

De nordiske landene gikk for eksempel sammen om et stort felles utviklingsprosjekt i Tanzania på slutten av 60-tallet, et kombinert helse-, skole- og jordbrukssenter i Kibaha. Men etter hvert ble det vanskelig å samordne de nasjonale bistandsordningene og regnskapskravene, og det har senere blitt mer samordning enn tett bistandssamarbeid mellom de nordiske naboene, ifølge historikeren. 

I valgene av bistandsmottakere er det også tydelig hvordan Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske engasjement har satt sitt preg på bistandsbudsjettet.

– Afghanistan har blitt en stor mottaker som et resultat av Norges militære engasjement i landet, og bistandspenger har også fulgt Norges fredsarbeid i Sri Lanka, Det palestinske området og Sør-Sudan, forklarer Østerud.

Bilateral bistand

Statistikken viser også at bistandspengene i økende grad har gått til bilaterale prosjekter og programmer. I 1970 ble rundt 60 prosent gitt multilateralt, på 80-tallet hadde andelen falt til rundt 40 prosent, og i dag gis under 25 prosent av pengene som generell støtte via FN og utviklingsbankene. Norge foretrekker egne avtaler med mottakerlandet, såkalt bilateral bistand, eller multi-bi-bistand, som tillater større grad av øremerking.

– Den første norske utredningen gikk ut fra at rundt 90 prosent av bistanden ville bli gitt multilateralt og 10 prosent bilateralt. Men ganske raskt ble utviklingshjelpen nasjonalisert. Det ble store summer etter hvert, og vi innså hvordan de kunne brukes til å fremme norske interesser og norske idealer, forteller Simensen.

Historieprofessoren mener at det rasjonelle ville vært å bygge ut et godt multilateralt system, men i stedet har mottakerland opplevd å bli nedrent av et titalls giverland og hundrevis av organisasjoner.

– Det minnet litt om et nytt kappløp om Afrika, sier Simensen, som samtidig påpeker at koordineringen etter hvert er blitt noe bedre.

At det meste har vært land-til-land-bistand er et resultat av at Norge har ønsket å bruke bistanden som et utenrikspolitisk verktøy, påpeker Østerud.

– Vi har villet plante et norsk flagg og synliggjøre at det er Norge som er giveren, og da er bilateral bistand et naturlig valg. Gjennom overføringer til FN-systemet blir vi mer usynlige, mener statsviteren.

Selvbildet

Bistanden har i tillegg vært viktig for det norske selvbildet, ifølge flere forskere.

– Det er en positiv holdning til bistand i norsk opinion fordi det er i overenstemmelse med vårt humanitære selvbilde. Dessverre går dette noen ganger på bekostning av et mer kritisk blikk på de faktiske virkningene, tror Østerud.

Han mener dette også er tydelig gjennom Norges mål om å gi én prosent av statsbudsjettet i bistand.

– Vi har latt innsatsmålet bli viktig i stedet for å konsentrere oss om virkninger. Jeg tror dette ensidige fokuset på innsatsmål har vært skadelig. Det er viktig at bistanden har en effekt utover det å gi oss selv god samvittighet, samt tilfredsstille våre utenrikspolitiske ambisjoner.

Østerud etterlyser mer og bedre koordinering mellom bistandsgiverne slik at ikke mottakerland får mer penger enn de kan håndtere. Men han erkjenner samtidig at det vil være et vanskelig prosjekt når realiteten er at bistandsgiverne har sine egne interesser å forsvare. Dessuten har bistandsorganisasjonene interesse av å holde bistandsbudsjettene høye.

– Fantastisk høyt tall

– Men 500 milliarder 2011-kroner over en periode på over 50 år, er det mye?

– Det er et fantastisk høyt tall, svarer Simensen. 

Han legger likevel raskt til at det også er mulig å argumentere med at det ikke har vært gitt nok bistandskroner.

– Man kan jo si som finansmannen George Soros, at det må mye større overføringer til dersom det virkelig skal monne. Han kaller bistanden «the missing link» i verdensøkonomien. Ser en verden på riktig stor avstand så ser jo den økonomiske ubalansen veldig ufornuftig ut. Oljerikdommen vår begynner også å bli et moralsk dilemma i en verden med så store ulikheter, påpeker historikeren.

 Bistand fordelt på land – i millioner norske kroner 1962-2011