President Emmanuel Macron (i midten) trakk de militære styrkene ut av Mali i 2022, ni år etter at Frankrike gikk inn i Mali for å bekjempe ekstremister. Bildet er fra en pressekonferanse sammen med Ghanas president Nana Afuko Addo (til høyre), Senegals president Macky Sall og EU-rådets president Charles Michel i Paris 17. februar 2022, da de fire møttes for å diskutere kamp mot terrorisme i Sahel.
President Emmanuel Macron (i midten) trakk de militære styrkene ut av Mali i 2022, ni år etter at Frankrike gikk inn i Mali for å bekjempe ekstremister. Bildet er fra en pressekonferanse sammen med Ghanas president Nana Afuko Addo (til høyre), Senegals president Macky Sall og EU-rådets president Charles Michel i Paris 17. februar 2022, da de fire møttes for å diskutere kamp mot terrorisme i Sahel.

Meninger:

Macrons mislykkede Afrika-politikk

President Emmanuel Macron skulle fremme likeverdig partnerskap og fornye forholdet mellom Frankrike og Afrika. Syv år senere ligger denne politikken på sotteseng.

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

«I årene som kommer, er Frankrike dømt til å holde en lav profil», konkluderte Le Monde på lederplass i november. 

Avisen hadde i flere artikler gjennomgått president Emmanuel Macrons politikk i Afrika, og dommen var hard: Franske soldater og diplomater var blitt kastet ut av flere land, demonstranter ba dem ryke og reise, og nye, militære ledere anklaget den tidligere imperiemakten for å støtte jihadistiske opprørere. 

46 år etter at den siste av Frankrikes 20 tidligere kolonier ble uavhengig (Djibouti), hadde raseriet mot Paris nå vokst seg større enn noensinne.

Rett før jul sluttførte Frankrike uttrekkingen av 1500 soldater fra Niger, et av verdens fattigste land, hvor president Mohamed Bazoum ble avsatt i et kupp i juli.

Kuppmakerne forlangte at de franske styrkene ble trukket ut, og satte nigerske soldater til å overvåke at deres franske kolleger begynte å pakke. Soldater som få dager tidligere hadde kjempet sammen mot islamistopprørere i Niger, var nå erklært fiender. Frankrike stengte ambassaden i Niger, og 22. desember var alle de franske soldatene ute.

I Mali, der militære ledere overtok makten etter to kupp i 2020 og 2021, var en fransk styrke som på det meste talte opptil 5100 soldater, også blitt kastet ut. De siste soldatene forlot Mali i november 2022 etter at styrken hadde vært der i nesten ti år. Året etter ble en fransk base for spesialstyrker tvunget til å stenge i Burkina Faso – også det etter et militærkupp. Her ble den franske militærattachéen utvist, anklaget for «undergravende virksomhet». Også de franske soldatene i Den sentralafrikanske republikk er hentet hjem.

Frankrike har fortsatt over 4000 soldater utplassert i Afrika, i Tsjad, Djibouti, Senegal, Elfenbenskysten og i Gabon, men på to–tre år er tilstedeværelsen kraftig redusert.

Franske medier og korrespondenter er blitt utvist, franske butikklokaler og kontorer er blitt angrepet og plyndret, mens franske myndigheter beskyldes for å videreføre en utbyttende kolonipolitikk. 

Juntaen i både Burkina Faso og Mali har besluttet at fransk ikke lenger er et offisielt språk. Politisk fremstår Frankrike nå som irrelevant i de frankofone delene av Afrika. 

«Macron bestyrer en tvungen militær og politisk retrett i Sahel-regionen under forhold det er vanskelig å kalle annet enn ydmykende», skriver Le Monde.

Selvransakelse?

Ydmykelsen i Afrika har ført til begrenset selvransakelse, i hvert fall på øverste politiske nivå i Paris, men to parlamentarikere feller en hard dom over Frankrikes politikk i en rapport som ble lagt frem for nasjonalforsamlingen i november. 

Det er sentrumspolitikeren Bruno Fuchs og Michèle Tabarot fra høyrepartiet Republikanerne som har laget rapporten, hovedsakelig på grunnlag av intervjuer med sentrale aktører i det fransk-afrikanske samarbeidet gjennom de siste 30 årene. 

De peker på at til tross for gjentatte forsøk på å ta et oppgjør med en paternalistisk kolonitradisjon, er problemene de samme nå som før, nemlig «fravær av en Afrika-strategi, feilslått politisk styring, manglende fransk tilstedeværelse på bakken, manglende kunnskap og utilstrekkelig informasjon, samt motstridende og ofte uforståelige beslutninger tatt i Paris».

«Vi må slutte å misjonere og å moralisere over afrikanerne. En slik tilnærming er dypt forankret i fransk kultur, men den fungerer ikke», sa Bruno Fuchs i et intervju med Le Monde rett før jul. 

Han mener at franske myndigheter opptrer med doble standarder i Afrika, noe som undergraver politikkens legitimitet. Han viser for eksempel til at Frankrike gjerne forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Men likevel deltok president Macron, som eneste vestlige statsleder, i begravelsen til Tsjads mangeårige, autoritære leder Idriss Déby i 2021. Deretter støttet Frankrike det udemokratiske valget av Débys sønn som hans etterfølger.

Fuchs mener at Frankrike ville ha fremstått mer troverdig dersom det ble sagt klart at sikkerhetshensyn i en region med en rekke militante jihadistgrupper trumfer hensynet til menneskerettigheter i tilfellet Tsjad. Og at det er uforståelig at Frankrike moraliserer om menneskerettigheter og demokrati i afrikanske land, uten å gjøre det samme overfor Saudi-Arabia, Qatar eller Kina.

Rapporten fra Fuchs og Tabarot trekker frem målrettet russisk propaganda og manipulering i sosiale medier som en forklaring på at Frankrike har fått en høylytt del av folkeopinionen imot seg i flere fransktalende land. I Mali, Burkina Faso, Niger og Den sentralafrikanske republikk har Russland erstattet Frankrike som den viktigste militære samarbeidspartneren i kampen mot islamistiske opprørere i regionen, og Russland har hatt interesse av å svartmale Frankrike.

Men rapporten graver litt dypere, og viser til at de anti-franske strømningene startet lenge før russiske leiesoldater i Wagnergruppen kastet øynene på Afrika, og dessuten før det fantes digitale trollfabrikker. 

En av frontfigurene i oppgjøret med fransk post-kolonial imperialisme var for eksempel Thomas Sankara, president i Øvre Volta, som ble til Burkina Faso i 1984. Han ble drept i 1987 i et kupp som trolig var støttet av Frankrike.

Forbrytelse mot menneskeheten

«Frankrikes Afrika-politikk må luftes ut», sier Tabarot, høyrepolitikeren bak parlamentarikerrapporten. Hun har bakgrunn fra Algerie, der hennes foreldre var aktive i organisasjonen som med våpen i hånd kjempet for å bevare det franske kolonistyret. 

I februar 2017, da Macron var presidentkandidat, sa han under et besøk i Algerie at «koloniseringen var en forbrytelse mot menneskeheten, det er et barbari som vi må se i øynene». 

På den politiske høyresiden, som Tabarot tilhører, vakte Macrons uttalelser stor misnøye, og han har da heller ikke gjentatt det han sa den gangen etter at han ble president.

Tabarot og Fuchs peker på at Frankrikes Afrika-politikk er styrt fra presidentpalasset, og de tar til orde for å legge mer av ansvaret til Utenriksdepartementet. De vil styrke diplomatenes kunnskap om Afrika for at Frankrike skal bli mer lydhør overfor hva som foregår på kontinentet.

11. januar ble den 38 år gamle Stéphane Séjourné utnevnt til Frankrikes nye utenriksminister. Det spørs om han er rett person til å oppgradere Afrika-innsatsen i fransk UD. Han har ingen utenrikspolitisk erfaring uten om Europa, og han vil få mer enn nok å gjøre med krigene i Ukraina og på Gaza. 

Séjourné er åpent homofil, noe som kan by på problemer i visse reaksjonære og autoritære land. Jean-Marc Berthon, fransk spesialutsending for LGBT+-rettigheter, ble for eksempel nektet innreise til Kamerun sist sommer, siden temaet for konferansen han skulle være med på, brøt med landets seksuallovgivning, ifølge kamerunske myndigheter.

Det var også talende at da Macron stilte opp i en over to timer lang pressekonferanse i Élysée-palasset tirsdag kveld, kom det ingen spørsmål om Frankrikes politiske og militære retrett fra Afrika.

Det var overraskende, gitt at det franske militære nærværet i Sahel-landene har vært begrunnet med at å bekjempe islamistbevegelsene der bidrar til å redusere terrortrusselen også i Europa. 

Sikkerhetssituasjonen i Niger, Burkina Faso og Mali er blitt kraftig forverret de siste månedene, ifølge analysenettsiden ACLED. Franske sikkerhetsmyndigheter er svært bekymret for terrortrusselen under sommer-OL i Paris i juli-august, og vet at angrep kan bli planlagt mot franske mål fra Sahel.

Syndebukk

Til tross for Macrons uttalte ønske om å opprette et nytt og likeverdig forhold til afrikanske land, så påpeker flere analytikere at hans måte å kommunisere på kan stå i veien for en slik endring. Nicolas Normand, en tidligere fransk ambassadør til Mali og Senegal, sier til The Wall Street Journal at Macrons talemåter har vært katastrofale. «Han har aldri sluttet med å gi Frankrikes fiender vann på mølla», sier han.

Da Macron holdt sin første store tale til et afrikansk publikum i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou i november 2017, spurte han for eksempel retorisk om det å ha mange barn virkelig var kvinnens eget valg. Spørsmålet ble oppfattet som belærende, og fikk blandet mottagelse.

Autoritære, afrikanske ledere og deres russiske medløpere har utnyttet strømninger i folket for å gi Frankrike skylden for alt som er galt i Afrika. Det er også mange afrikanske land hvor disse antifranske følelsene er fraværende. Nigeria, Sør-Afrika og Angola er nå blitt viktigere handelspartnere for Frankrike i Afrika enn noen av de tidligere franske koloniene.

Powered by Labrador CMS