Politi stoppet tilhengere av opposisjonspartiet Movement for Democratic Change, som protesterte mot valgresultatet i 2018 med anklager om valgfusk. Siden da har handlingsrommet for regimekritikere og aktivister blitt betydelig mindre, mener Siri Gloppen.
Politi stoppet tilhengere av opposisjonspartiet Movement for Democratic Change, som protesterte mot valgresultatet i 2018 med anklager om valgfusk. Siden da har handlingsrommet for regimekritikere og aktivister blitt betydelig mindre, mener Siri Gloppen.

Meninger:

Zimbabwes sivilsamfunn kveles mens vi vender blikket bort

Handlingsrommet for rettighetsaktivister i Zimbabwe er dramatisk innskrenket siden forrige gang jeg var her i 2018. Lovendringer kriminaliserer regimekritiske streiker og demonstrasjoner, og aktivister blir bortført på høylys dag, torturert og i noen tilfeller drept. Nå frykter aktivistene et nytt lovforslag, som ifølge dem selv, kan bety slutten for arbeidet deres.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det var glede i Zimbabwe da Robert Mugabe ble tvunget fra makten i 2017, etter tre tiår som president i en stadig mer autoritær politistat. Men gleden ble kortvarig. Valget året etter ga næring til frykten for at den «militærstøttede overgangen» ville gjøre situasjonen verre både for sivilsamfunnet og befolkningen.

Mannen bak kuppet, tidligere visepresident Emmerson Mnangagwa, som blir kalt krokodillen, eller E.D. på folkemunne, gikk seirende ut av den voldelige valgprosessen med forsikringer om at «Zimbabwe is open for business».

Men de siste fem årene har gitt landet et stadig mer militarisert og korrupt regime og dramatisk forverrede levekår.

I dag lever 44 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom. Ni av ti jobber i den uformelle økonomien – og «alle» må spe på med ekstrajobber for å overleve. Mange emigrerer, blant dem en stor andel av landets helsearbeidere og andre med høyere utdanning, og det anslås at én tredjedel av alle zimbabwere er i diaspora.

E.D. og partiet hans, ZANU-PF, gikk også seirende ut av valget tidligere i år. Dette var et valg som alle internasjonale observatører underkjente, også delegasjonen fra nabolandene i Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika, men uten at det har fått konsekvenser.

Situasjonen er verre enn den har vært på noe tidspunkt siden frigjøringen. Og lite internasjonal oppmerksomhet og støtte gjør en vanskelig situasjon enda verre. Allierte er viktig når det stormer.

Rommet for opposisjon og kritikk er borte

Jeg er i Zimbabwe sammen med kolleger fra CMI og Universitetet i Bergen som en del av forskningsprosjektet RightACT, som undersøker hvordan rettighetsaktivister tilpasser sine strategier til endrede politiske omstendigheter og usikkerhet.

Sammen med lokale kolleger intervjuer vi sivilsamfunnsaktører – modige og visjonære studenter, fagforeningsledere, advokater, prester, kunstnere og journalister – men arbeidsvilkårene for de som jobber for å bedre rettighetssituasjonen for befolkningen i Zimbabwe er dramatisk forverret siden jeg var her sist i 2018.

Vi hører om aktivister som er bortført på høylys dag, som blir torturert og i noen tilfeller drept. Studentaktivister arresteres, utvises fra universitetet og svartelistes. Dermed kan de verken starte ny utdanning, få jobb, eller lovlig forlate landet.

Lovendringer og et sviktende rettssystem

Lovendringer, som er vedtatt de siste årene, har kriminalisert «grunnløse påstander om menneskerettighetsbrudd» og samtaler med representanter for utenlandske myndigheter uten tillatelse. Streiker og demonstrasjoner straffes med fengsel dersom de ikke har forhåndsgodkjenning – som er umulig å få for organisasjoner som er kritiske til myndighetene, og som dermed stemples som «regimeendringsagenter».

Å skade Zimbabwes selvstendighet eller nasjonale interesser, for eksempel ved å delta på møter hvor det oppfordres til økonomiske sanksjoner, kan gi dødsstraff. Digital aktivisme eller journalistikk som kommuniserer «usannheter», eller kan oppfattes som oppfordring til vold, kan straffes med fengsel.

Lovendringene har skapt frykt, blant annet fordi de vage formuleringene gjør det vanskelig å vite hva myndighetene kan slå ned på. Mange sier til oss: «kanskje er det nok at vi snakker med dere» og «det er informanter overalt».

Samtidig stoler ikke lenger opposisjonelle og aktivister på at de vil få beskyttelse i rettsapparatet. Domstolene oppleves som politisk korrumperte.

Det vises til at dommerne fikk store lån før valget som bevis for at man ikke kan forvente uavhengighet i saker av interesse for makthaverne. Og det gjelder mange saker siden presidentens familie og militære ledere har eierinteresser i det meste, ikke minst i den lukrative gruveindustrien.

Zimbabwe har nemlig enorme mineralverdier: gull, platina, diamanter. Landet har også Afrikas største forekomst av litium, som brukes i batterier, og dermed er enormt ettertraktet på grunn av det grønne skiftet.

Uforedlet litium er det bare det militæret som har tillatelse til å eksportere. Og i gruveområdene i Midlands rapporterer organisasjonene vi snakker med om lovløse tilstander med kriminelle karteller og paramilitære grupper som terroriserer både dem og befolkningen.

Det nye lovforslaget

Det aktivistene vi snakker med ser som den aller største trusselen mot arbeidet framover er forslaget til endringer i loven om frivillige organisasjoner.

Lovforslaget ble vedtatt av parlamentet i februar og frykten er at presidenten skal undertegne loven, til tross for internasjonalt press. Da må eksisterende stiftelser søke om å bli private frivillige organisasjoner og hvis myndighetene ikke vil registrere dem – for eksempel fordi de anses å drive politisk virksomhet eller ha politiske bånd – blir de ulovlige og må slutte å operere på dagen, uten ankemulighet.

Hvis de passerer nåløyet og blir registrert kan myndighetene oppnevne styrerepresentanter og legge store begrensinger på mulighetene for å motta støtte fra utlandet. «Da er det slutt for oss», sier flere.

Samtidig opplever aktivistene at omverdenen har trøtnet når det gjelder Zimbabwe.

Det er mye mindre internasjonal oppmerksomhet og enda mindre penger, særlig til tradisjonelt demokrati og rettighetsarbeid. 

Hva gjør aktivister og uavhengige journalister i denne situasjonen?

Et par av de vi snakket med sier: «Vi forsetter som før og tar problemene når de kommer», men de fleste legger om driften.

Noen – særlig de som organiserer mange unge – tar i bruk nye aksjonsformer, som politisk satire, internettaktivisme, grafitti og «flash mobs» som er over før politiet kommer. Men de fleste selvsensurerer og jobber mindre politisk og konfronterende.

De dreier virksomheten inn mot felt som i utgangspunktet er mindre politiske, og hvor det er mer penger å hente, som klima og miljø, kvinnerettigheter, levekår og helse.

De samarbeider også i større grad med myndighetene lokalt og sentralt og prøver å påvirke policy og implementering på ulike områder. Hvis de jobber på denne måten er det større muligheter enn før (men også fare for å bli kooptert).

I motsetning til Mugabe inviterer Mnangagwa til dialog med organisasjoner som ikke utfordrer politisk.

LHBTIQ+-rettigheter er interessant nok et område hvor det er litt enklere å jobbe enn før, og lettere enn i en del andre land i regionen.

Zimbabwe var det første afrikanske landet som brukte homofobi politisk – det er snart 30 år siden Mugabe omtalte homofile som verre enn griser og hunder – men dette er ikke et område som truer politisk makt eller næringsinteresser og homofobi er så langt ikke del av president Mnangagwas repertoar.

LGBTIQ+ organisasjonene kan dermed i større grad prøve å jobbe inn mot myndighetene, og gå i allianse med andre sivilsamfunnsorganisasjoner. De vurderer også rettsaker for prøve å endre lovverket. Om de vil lykkes eller om det vil føre til tilbakeslag vil tiden vise.

Det som er klart, er at for de som utfordrer regimet i Zimbabwe politisk eller økonomisk, så er situasjonen verre enn den har vært på noe tidspunkt siden frigjøringen. Og lite internasjonal oppmerksomhet og støtte gjør en vanskelig situasjon enda verre. Allierte er viktig når det stormer.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.

Powered by Labrador CMS