Meninger:
Civitas anbefalinger for Norges bistand er ikke «best i klassen»
Norsk bistand bør være effektiv. Men hvordan vi måler tiltak opp mot hverandre bør diskuteres. Og her bidrar Civita med flere spørsmål enn svar.
Internasjonal rådgiver i Tankesmien Agenda
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Jeg har med stor interesse lest Maria Bakken, prosjektmedarbeider i Civita, sitt debattinnlegg i Panorama, og hennes ferske notat om «bistand vi vet virker». Hun ønsker at norsk bistand skal være effektiv, i den forstand at den gir «best resultater».
Videre i notatet foreslår Bakken en rekke tiltak hun «vet virker». Underforstått er det at Norge bør prioritere disse tiltakene over andre bistandstiltak.
Etter å ha lest ferdig notatet sitter jeg igjen med flere spørsmål: Hvorfor skal akkurat disse tiltakene prioriteres over alternativene? Og hvem skal bestemme bistandsbehovet?
Her kommer notatet til kort.
Prioriteringer krever sammenligning
At et tiltak fungerer, er ikke et argument i seg selv for å prioritere det over andre tiltak. Det må være bedre enn alternativene. Tiltak må vurderes opp mot hverandre. Denne nødvendige øvelsen forsømmes av Bakken, som heller serverer en smørbrødliste med tiltak.
Når en norsk bistandskrone går til et prosjekt, er det en alternativ løsning som ikke mottar midler.
Hvorvidt dette alternativet ville ha oppnådd bedre resultater for den samme krona, er en kontrafaktisk øvelse, der vi stiller spørsmål om hva som ville skjedd, om vi hadde prioritert annerledes enn vi faktisk gjorde.
Ettersom denne krona ikke kan brukes to ganger, må vi anslå utfallet av alternativet. Denne utfordringa tas på alvor i norsk bistandsforvaltning, som har satset stort på kunnskapsinnhenting og evaluering de siste årene under styringsparadigmet «fakta har makta».
Evidensbasert bistand er ikke så revolusjonerende som noen skal ha det til. Vi har årevis med oppsamlet kunnskap.
Norsk bistand må være helhetlig, langsiktig og veloverveid. Helst i godt samarbeid med mottakerland og internasjonale partnere. Å velge en liste med enkelttiltak som isolert sett fungerer, er på langt nær godt nok for å vurdere hvilke bistandstiltak som bør få støtte i fremtiden.
Ikke alt kan sammenlignes
Noen tiltak kan måles på umiddelbare resultater: Hvilke helseintervensjoner som redder flest liv, hvilke former for næringsstøtte som skaper flest arbeidsplasser eller hvilke tiltak som får flest barn inn i skolen.
Andre områder er vanskeligere å måle, som for eksempel hvilken sivilsamfunnsstøtte som bidrar best til å styrke demokratiet eller nedkjempe autoritære krefter. Hva som mobiliserer befolkningen, varierer sterkt mellom land og kulturer.
Noen steder har befolkningen høy tillitt til fagforeninger, andre steder er det progressive religiøse bevegelser som mobiliserer befolkninga. Denne kontekstavhengigheten kompliserer direkte sammenligning på tvers av land og regioner.
Utfordringene knytta til målbarhet forsterkes ytterligere ved at styrking av sivilsamfunn har en forsinket effekt. Organisert representasjon av interesser er nødvendig for å bygge demokratier, men en støtte vil ikke levere resultater i morgen, slik behandling av malaria gjør.
Forskningsmiljøene er fullt klare over måleutfordringer i støtte til sivilsamfunn. Her har Norge sterke fagmiljøer ved universitetene, forskningsinstitutt og forvaltningen, som kan bedømme de mest effektive tiltakene etter hvor egnet de er for å oppnå formålet.
Den politiske debatten vi trenger er hvorvidt vi bør prioritere umiddelbare resultater opp mot tiltak med lengre tidshorisont og høyere risiko.
Bakkens notat erkjenner at det er måleutfordringer. Men virker mindre interessert i hvordan vi skal vurdere på tvers. Altså, helse eller sivilsamfunn?
Skal vi styre fra nord?
Civita advarer dessuten mot paternalisme i bistanden – det at giverland forteller mottakerlandene hva som er best for dem.
Jeg er enig i at dette er noe vi bør vokte oss for, men målrettetheten som notatet foreslår har klare paternalistiske undertoner. Blant annet går Bakken så langt som å foreslå konkrete utdanningsreformer som mottakere av bistand bør innføre. Dette går åpenbart på bekostning av nasjonal og lokal selvråderett over utdanningssystemet.
Detaljstyring av helseintervensjoner bør man også være varsom med. Notatet foreskriver helt spesifikke behandlingsformer mot diaré og hvilke ernæringsprodukter som bør deles ut. Nasjonal utviklingsbistand bør kunne se bredere enn som så, og i samråd med mottakerlandene utvikle helsevesen som svarer til lokale behov.
Bistand kan være iboende paternalistisk, selv når den ikke forutsetter tilslutning til vestlige verdier. Når vi for eksempel tar beslag i nasjonal infrastruktur og ressurser for å gjennomføre tiltak bør dette styrke nasjonale målsettinger, prioriteringer og velferdstjenester i landet som får støtten. Ellers bedriver vi fjernstyring og bygging av parallelle strukturer, som vil svekke offentlige institusjoner.
Dessverre er det stadig flere land som prioriterer tematisk rettede satsninger framfor rammetilskudd i sin finansiering av multilaterale organ. Det flytter de multilaterale organisasjonenes fokus bort fra strategiske satsninger, noe FN-organisasjonene og Verdensbanken selv har uttrykt bekymring for.
Denne bekymringa kommer ikke Civita-notatet i møte. Tvert imot oppfordres det til en ytterligere innsnevring av norsk bistand.
Varsomhet er ikke handlingslammelse
Norge er et lite land, men vi er store på bistand. Vi kan ikke løse alt, men gir betydelige bidrag for å bedre livet til noen av verdens fattige. For at utviklingsbistand skal fungere etter intensjonen og er effektiv, trenger vi sterke fagmiljøer som lyttes til. De har vi.
Samtidig må vi samhandle med andre land og internasjonale organisasjoner for at våre satsninger er langsiktige og ikke går på bekostning av andre målsetninger og mottakerlandenes ønsker. Det krever varsomhet og nøye vurderinger.
Norsk bistand må være helhetlig, langsiktig og veloverveid. Helst i godt samarbeid med mottakerland og internasjonale partnere. Å velge en liste med enkelttiltak som isolert sett fungerer, er på langt nær godt nok for å vurdere hvilke bistandstiltak som bør få støtte i fremtiden.
Både økonomiske ressurser og kompetanse må brukes effektivt og det krever prioriteringer. Denne jobben krever mer enn å identifisere tiltak med målbare resultater.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.