Meninger:
Ikke negativt å «finansiere det andre gjør»
CMI-forsker Gunnar M. Sørbø sier at «Norad har gått fra å være en operativ aktør med fokus på hovedsamarbeidsland og god landkunnskap, til å forvalte midler og finansiere det andre gjør». Men det er gode grunner til dette.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Utviklingsminister (Sp)
Jeg leste med stor interesse kronikken til forsker Gunnar M. Sørbø i Panorama 29. april, der han sier at Norge i dag i stor grad forvalter midler og finansierer det andre aktører gjør. Han etterlyser at mottakerne får større innflytelse over bistanden, og foreslår økt vektlegging av lokalt ledet utvikling og reelle partnerskap som medisin.
Vi befinner oss i en helt annen tid nå enn for bare fem, ti eller tjue år siden, med en verden i rask endring, med økt polarisering, tillitskrise mellom land og blokker av land, samt en tiltakende stormaktsrivalisering. Samtidig står vi overfor enorme globale utfordringer som krever felles løsninger.
Bistandens relative betydning er redusert, selv om den spiller en viktig rolle for mange land preget av sårbarhet og konflikt.
Det er forvaltningsmessig effektivt å kanalisere midler til flere aktører gjennom enkelte utvalgte organisasjoner, og det norske sivilsamfunnet har en merverdi som partner for sine søsterorganisasjoner.
Endret bistand
Norge, men også de fleste andre givere, har i økende grad knyttet bevilgningene sine til tematiske innsatser og kanalisert støtten gjennom multilaterale fond og programmer. FN-systemet og de multilaterale utviklingsbankene er nå de mest sentrale kanalene for norsk bistand.
Bistand direkte til myndighetene i utviklingsland utgjorde kun tre prosent av norsk bistand i 2022.
Det er mange grunner til dette. Et voksende norsk bistandsbudsjett legger press på forvaltningskapasiteten, og det er kostnadseffektivt å la andre institusjoner gjøre deler av forvaltningsjobben. I tillegg har det vært en sterk økning i antall bistandsaktører, og Verdensbanken og FN-systemet har en viktig koordinerende rolle.
FN har dessuten foretatt en betydelig omlegging av sitt arbeid for å samle alle FN-organisasjonene i et land under én felles plan, utarbeidet i samarbeid med mottakerlandet. Norsk støtte til multilateralisme og bistandseffektivitet har slik gått hånd i hånd.
Ønsket om tematiske kraftsatsinger har gitt seg utslag i finansiering av spesialiserte multilaterale samarbeidsmekanismer på enkelttema, slik som vasksinealliansen Gavi og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Støtten til utdanning har vedvart over tid.
Temaer som har fått økt betydning, er klima, ren energi, landbruk og matsikkerhet. Det humanitære budsjettet har i årenes løp vokst jevnt og trutt på tvers av regjeringer, i stor grad drevet av økende behov.
Mer og mer støtte har også gått til norske sivilsamfunnsaktører og deres samarbeid med lokale organisasjoner.
Igjen er det et spørsmål både om kapasitet og kompetanse. Det er forvaltningsmessig effektivt å kanalisere midler til flere aktører gjennom enkelte utvalgte organisasjoner, og det norske sivilsamfunnet har en merverdi som partner for sine søsterorganisasjoner.
Norges engasjement
Men norsk engasjement for utvikling er bredere enn selve bistanden. Vi deltar aktivt i multilaterale fora for å bedre rammebetingelsene. De store globale utfordringene med klimaendringer og ulikhet krever systemiske endringer, både multilateralt og på landnivå.
Skatt, anti-korrupsjon og ulovlig kapitalflyt er gode eksempler på områder der vi engasjerer oss internasjonalt og samarbeider med enkeltland for god skatteadministrasjon.
Vi har også tatt lederskap i en allianse for digitale fellesgoder, med fokus på digital offentlig infrastruktur, i partnerskap med mange utviklingsland. Dette er områder med høy etterspørsel fra våre samarbeidsland. På helsefeltet har vi ledet et arbeid for å få de globale helseorganisasjonene til å jobbe mer koordinert for å støtte landenes egne nasjonale planer og prioriteringer.
Vi har mye landkunnskap, ikke minst på våre ambassader. Men vi vil bli bedre og er i ferd med å styrke dette.
UD-Norad 2024
Innretningen av utviklingssamarbeidet er det selvfølgelig hele tiden rom for å justere. Det er en løpende avveining mellom oppbygging og bruk av egen kompetanse og bruk av multilaterale kanaler. Jeg er enig med Sørbø i at vi trenger kunnskap om våre samarbeidsland for å fatte gode beslutninger og sikre lokalt ledet utvikling.
Vi har mye landkunnskap, ikke minst på våre ambassader. Men vi vil bli bedre og er i ferd med å styrke dette. Som del av reformen av bistanden (UD-Norad 2024), vektlegges informasjons- og erfaringsutvekslingen mellom utestasjonene og hjemmeapparatet, UD og Norad ytterligere, slik at kontekstforståelsen styrkes i hele systemet.
Jeg har gjort det klart overfor Norad at de har rom til å teste ut de verktøyene som de mener kan ha økt effektivitet på resultatene. Norad skal kunne gjøre faglig funderte disponeringer av midler for å sikre helhetlige og bærekraftige prosjekter lokalt med et klart resultatfokus. Det er god forvaltning.
Min ambisjon er at Norad skal komme styrket ut av reformen, med en enda bedre forvaltningskompetanse og metodekunnskap, landkompetanse og tilhørende vilje til å prøve ut og vurdere nye, og kanskje også gamle, arbeidsmetoder som kan støtte land i deres egen utvikling. Norad er fremoverlent.
Jeg har tro på at Norad og UD sammen skal kunne levere enda bedre bistand, når vi i enda større grad trekker på hverandres styrker.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.