Meninger:
FN trues av nyere sammenslutninger
Rekordmange delegater er ventet til FNs toppmøte i New York neste uke. Men noen ledere glimrer med sitt fravær, og FN-sjefen advarer mot global oppsplitting.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og forfatter
FNs generalsekretær António Guterres har hatt en usedvanlig hektisk oppvarming til årets toppmøte for verdens stats- og regjeringssjefer, som går av stabelen i New York fra mandag 18. september. Han var med da lederne fra de mektige Brics-landene møttes i Johannesburg i slutten av august, og han innledet september med å delta på Afrikas første klimatoppmøte i Nairobi. Derfra dro Guterres til Indonesias hovedstad Jakarta til et toppmøte mellom FN og de ti medlemslandene i den sørøst-asiatiske sammenslutningen Asean, før han fløy videre til G20-toppmøtet i Dehli. Denne uken drar han til Cuba for å være med på toppmøtet i G77-gruppen, en sammenslutning under FN-paraplyen som nå består av 134 utviklingsland.
«De mange toppmøtene speiler den økende multipolariteten i verden. Makt er mer utydelig. Ulike land påvirker i ulike sfærer», sa Guterres til pressen i New York mellom slagene.
Da advarte han mot at multipolaritet kan bidra til «økte geostrategiske spenninger, med tragiske konsekvenser», og han manet til reform og styrking av det multilaterale rammeverket. Hvis ikke det skjer, er oppsplitting uunngåelig, påpekte den portugisiske generalsekretæren.
FN-dominansen truet?
De betimelige advarslene fra Guterres rammer midt i kjernen av norske utenrikspolitiske interesser. Det multilaterale systemet, som verdens land har etablert for å lage felles kjøreregler for internasjonal samhandling, er grunnplanken i utenrikspolitikken i Norge og i andre små nasjoner. FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) ble bygget opp etter andre verdenskrig og er viktige institusjoner i dette multilaterale systemet.
Russlands krigføring i Ukraina truer et grunnleggende prinsipp i det multilaterale samarbeidet, nemlig FN-paktens forbud mot å krenke et lands territorium med trusler eller bruk av militærmakt. Guterres, og mange med ham, ser nå enda flere mørke skyer over et system som langt på vei var resultat av USAs president Franklin D. Roosevelts visjon før han døde i februar 1945.
Mastodonten FN, med 193 medlemsland og en stor mengde under-organisasjoner, er blitt 78 år og har ikke greid å tilpasse seg nye, globale maktforhold. Dermed trues organisasjonens og det multilaterale systemets legitimitet.
Mest opplagt er reformbehovet i FNs sikkerhetsråd, hvor Frankrike og Storbritannia ruger på vetomakten de fikk i kraft av å være på vinnerlaget i andre verdenskrig, mens Russland undergraver sin troverdighet som vetomakt med aggresjonskrigen i Ukraina. Om FN var blitt grunnlagt i dag, ville India, Brasil, Japan, Sør-Afrika og Nigeria vært klare kandidater til fast plass med vetorett i rådet, og Tyskland ville ha parkert Frankrike og Storbritannia. Problemet er at FN aldri ville ha blitt grunnlagt i dag. Det akk så ufullkomne FN er dessverre det beste vi kan håpe på, og sikkerhetsrådsreform er umulig uten grønt lys fra de eksisterende vetomaktene, og det er urealistisk.
Økonomisk ulikhet
Guterres vil ha reform av Sikkerhetsrådet, men han er pragmatisk og snakker mest om nødvendige reformer som kan gjennomføres innenfor nåværende strukturer. Hans kongstanke gjennom seks år som generalsekretær har vært kampen mot global ulikhet. De siste ukene har han skrudd til ordbruken: Det globale finanssystemet, inkludert FN, IMF og Verdensbanken, må reformeres slik at verdens fattige land blir bedre i stand til å håndtere klimaendringer og å nå FNs ambisiøse bærekraftsmål.
Mastodonten FN er blitt 78 år og har ikke greid å tilpasse seg nye, globale maktforhold. Dermed trues organisasjonens og det multilaterale systemets legitimitet.
17 av de 20 områdene i verden som er verst rammet av klimaendringer i form av tørke, flom og uvær, ligger i Afrika, noe som ble påpekt flere ganger på klimatoppmøtet i Nairobi. De som slipper ut minst klimagasser må altså ta støyten for de rikes tankeløshet.
Den globale økonomien har siden andre verdenskrig vært dominert av USA, noe som illustreres godt ved at Verdensbankens direktør alltid har vært amerikansk. Det gjelder også den indiskfødte Ajay Banga, som overtok styringen av Verdensbanken i mai i år. Den viktigste drivkraften bak Brics – samarbeidet mellom Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika, som nå blir utvidet med seks nye land, er nettopp å bryte med denne USA-dominerte økonomiske verdensordenen.
Vi ser konturene av en økonomisk oppsplitting med Brics og de rike landene i G7-klubben som motpoler, noe Guterres advarte mot i et intervju med Al Jazeera. Han viste til at en fragmentert verdensøkonomi ifølge IMF vil føre til et økonomisk tap på rundt 7400 milliarder dollar, tilsvarende et samlet tysk-fransk bruttonasjonalprodukt. Det har ikke verden råd til, særlig ikke verdens fattigste, påpekte Guterres.
Toppmøte-tema
Finansiering av utvikling er derfor ett av de sentrale temaene på FN-toppmøtet i New York neste uke. Norges statsminister Jonas Gahr Støre er en av hovedtalerne på del-toppmøtet om dette temaet, som avvikles onsdag. Men det viktigste som skjer i New York, er å gjøre opp status for FNs bærekraftsmål, syv år før de etter planen skal være nådd.
De 17 bærekraftsmålene, med 169 delmål, ble vedtatt på FNs generalforsamling i 2015. De to første går ut på å utrydde fattigdom og sult, mens de videre slår fast at alle barn innen 2030 skal få ordentlig skolegang, og at alle verdens innbyggere skal ha adgang til helsetjenester og rent drikkevann. De færreste trodde i 2015 at alle målene var oppnåelige, men kampen mot fattigdom og sult var på god vei. Etter covid-19-pandemien og med krig i Ukraina, ser det ikke like bra ut.
I 2015 levde 800 millioner mennesker i verden i ekstrem fattigdom, og dersom kampen for å utrydde fattigdommen fortsetter i samme tempo som nå, vil 575 millioner mennesker fortsatt være ekstremt fattige i 2030, ifølge FNs tall. I 2015 var 589 millioner mennesker rammet av sult, mens antallet i 2021 var økt til 768 millioner. For andre bærekraftsmål, som likestilling, stans i avskoging og oppbyggingen av fornybare energikilder, står det enda dårligere til.
Et tegn på FNs fortsatte betydning er paradoksalt nok at Russland ennå ikke boikotter verdensorganisasjonen.
For rundt en tredjedel av bærekraftsmålene har det vært tilbakegang eller ingen fremgang siden 2015. For rundt halvparten er måloppnåelsen langt unna, og kun tolv prosent av målene er i rute til å bli oppfylt. Og «det er overveldende tydelig at utviklingslandene og verdens fattigste og mest sårbare mennesker bærer den største byrden av vår kollektive fiasko», skriver FN.
145 statsledere
Tidligere utviklingsminister Erik Solheim skrev nylig i en kommentar at «FN nå er på sidelinja i nær alle kritiske globale spørsmål». Det er ikke helt riktig. FN er hovedarena for diskusjonen om de presserende spørsmålene i vår tid, noe oppslutningen om neste ukes toppmøte i New York illustrerer. Toppmøtet hadde 14 700 delegater før pandemien i 2019, det høyeste antallet noensinne, og i år er det ventet enda flere. Rundt 145 stats- og regjeringssjefer kommer til New York, deriblant Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj, som skal tale til FNs generalforsamling tirsdag, noen timer etter USAs president Joe Biden.
Flere viktige statsledere glimrer riktignok med sitt fravær, blant dem Kinas leder Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin, som begge var med på toppmøtet sist i 2015. Heller ikke Indias statsminister Narendra Modi kommer, og – overraskende nok – hverken Frankrikes president Emmanuel Macron eller Storbritannias statsminister Rishi Sunak blir å se i New York til uken. I Macrons tilfelle blir det spekulert på om årsaken er at han ikke vil utsette seg for ydmykende kritikk fra afrikanske land, der raseriet mot den tidligere kolonimakten brer om seg. I Sunaks tilfelle kan det være at han vil unngå å bli konfrontert med den britiske regjeringens manglende klimaambisjoner.
Norge stiller med statsminister, fire statsråder og tolv stortingsrepresentanter i toppmøteuken. Mange millioner kroner går med til flybilletter og skyhøye hotellregninger for en norsk delegasjon som normalt teller rundt 100 personer. Er det verdt pengene og tidsbruken?
Det må norske politikere spørre seg selv om, og de må overfor norske skattebetalere bli flinkere til å begrunne hvorfor det er viktig å bruke så mye ressurser på FN. Det er en krevende øvelse, for kjennetegnet ved FN, helt siden 50 nasjoner forhandlet frem FN-pakten i San Francisco i 1945, er langdryge og harde forhandlinger med kompromisser og små seire som resultat. Slikt krevende diplomati er viktigere enn noen gang, men er dypt undervurdert og dessverre dårlig egnet til å gi politisk gevinst.
FNs store fortrinn fremfor alle andre overnasjonale organisasjoner er at hele verden er med. Et tegn på FNs fortsatte betydning er paradoksalt nok at Russland ennå ikke boikotter verdensorganisasjonen. Siden landet invaderte Ukraina 24. februar i fjor, er Russland blitt utsatt for en kontinuerlig flodbølge av kritikk både i FNs sikkerhetsråd og i generalforsamlingen. Likevel stiller landets diplomater til alle møter, og den viktigste årsaken er selvsagt at Russland ikke våger å gi slipp på sin verdifulle vetomakt i Sikkerhetsrådet.
Onsdag i toppmøteuken får vi nok en gang være vitne til det storpolitiske dramaet som pågår i Sikkerhetsrådet. Da skal president Zelenskyj ventelig delta på et rådsmøte om Ukraina, og spørsmålet er om han da vil sitte ved samme bord som Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Det blir i så fall det første ukrainsk-russiske møtet på så høyt nivå siden invasjonen.
