Meninger:
Nå skal ofrene for Argentinas militærdiktatur glemmes
Javier Milei ble innsatt som Argentinas president 10. desember. At det skjedde på den internasjonale menneskerettighetsdagen, er et hån mot ofrene for det tidligere militærdiktaturet i landet og mot menneskerettighetene.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Jurist, tidligere leder for Amnesty International Norge og nestleder for International Commission of Jurists i Genève
Argentinas nye president Javier Milei har liten eller ingen forståelse for hva militærjuntaen, som hersket i landet mellom 1976–1983, gjorde galt.
Det til tross for at opptil 30 000 mennesker «forsvant» eller ble drept i perioden med det blodige diktaturet.
Militærjuntaen sa det var en «skitten krig» med geriljagrupper og politiske motstandere.
Krig var det ikke, men ordet ble brukt for å begrunne statsterror mot en andel av befolkningen. De utøvde tortur og forsvinninger for å «opprettholde orden».
Rettighetsbruddene
De opptil 30 000 som forsvant ble ofte kidnappet, fengslet på hemmelig sted og drept i skjul.
Pårørende visste som regel ikke om de var drept eller i live, bare at de var ført bort mot sin vilje. Det skapte en voldsom frykt i samfunnet, og dette var også hensikten med forsvinningene. Hitlers Nacht und Nebel-direktiv var også modell for udåden.
Slike forsvinninger regnes for å være forbrytelser mot menneskeheten, og disse forbrytelsene har ikke noen foreldelsesfrist.
Argentina er dermed forpliktet etter folkeretten til å straffeforfølge personer mistenkt for å ha begått forbrytelsene. Det fordi de krenker retten til liv; ikke å bli torturert eller behandlet nedverdigende; ikke bli utsatt for vilkårlig arrest eller fengsling; å bli anerkjent som rettssubjekt; å få en rettferdig domstolsbehandling; familieliv.
Nå som Mileis regjering er innsatt, av alle ting på den internasjonale menneskerettighetsdagen, er det vanskelig å forestille seg at påtalemyndigheten vil sette opp farten for å få flere skyldige dømt.
Ny ledelse fornekter overgrepene
Under valgkampen benektet Argentinas nye president Milei og visepresident Victoria Villaruel antallet forsvunne, sa at det er en overdrivelse at det er snakk om forbrytelser mot menneskeheten og påsto at Mødrene på Maiplassen lyver.
Mødrene på Maiplassen er en borgerrettsbevegelse av pårørende til dem som «forsvant» under diktaturet. Gruppen har i alle år krevd å få vite hva som skjedde med sønnene og døtrene.
President Milei ønsker å markere avstand til forgjengernes menneskerettighetspolitikk. Vil han også snu rettsstatens rolle på hodet?
Rettsstaten skal beskytte borgerne mot statens overgrep. Men det virker som den høyreradikale presidenten har andre tanker, tar parti med overgriperne og kritiserer ofrene. Det er meningsløst og farlig.
Menneskerettighetsvern står ikke på Mileis dagsorden. I argentinske medier ser det derimot ut som at han mener at diktaturets grove overgrep var legitime, at militærdiktaturets ofre stort sett skal glemmes og at statens utbetaling av erstatning til familiene til ofrene for diktaturet derfor bør skrinlegges.
«Ofrene måtte ikke skytes»
Dette leder tanken til hva den beryktede juntalederen Jorge Rafael Videla en gang sa:
«Ofrene måtte ikke skytes. I det forræderske Argentina måtte de forsvinne. Hvis det ble kjent at de ble drept, ville det reist spørsmål om når, hvor, av hvem og hvordan», og «de forsvunne var verken levende eller døde, kun savnede.»
Mange ble derfor kastet levende ut fra fly over Atlanterhavet. Det ville ikke etterlate spor, og juntaen ville slippe beskyldninger om drap.
Det har vært flere rettssaker siden juntaen falt for 40 år siden.
Videla og fire andre militærledere ble i 1985 dømt til fengselsstraff, en rettsprosess som er filmatisert i filmen «Argentina 1985».
Likevel har rettsakene vært forsvinnende få, og enda færre er sakene der noen er dømt og straffet for forbrytelsen «forsvinninger».
Det svake rettsoppgjøret for overgrep begått under diktaturet, er en stor og vond verkebyll i det argentinske samfunnet. Uviljen mot å etterforske overgrepene har vært påfallende.
Og verre kan det nå bli.
Vil historien omskrives?
Med den nye regjeringen er Argentinas demokrati på vei inn i en illiberal periode. Vil historien da bli revidert? Vil fortellingen om militærdiktaturet på 70-tallet bli endret?
Milei får sterk støtte fra reaksjonære krefter som mobiliserer motstand mot ofrene for militærdiktaturet.
En militær lobbygruppe, Unión del Personal Militar Asociación Civil – UPMAC, har fått oppmerksomhet. Den arbeider for at militære ledere ikke har straffansvar. Den beskriver rettssaker om forbrytelser mot menneskeheten som hevnhandlinger.
UPMAC organiserer militært personell, sikkerhetsstyrker og politi som deltok i «den skitne krigen». De hevder at rettssaker om «forsvinninger» er ment å diskreditere og ydmyke «krigens helter». Og at det samme formål har tidligere regjeringers politikk, tiltak, og institusjoner hatt som har søkt å bevare minnet og sannheten om ofrene for «forsvinninger».
UPMAC ber nå president Milei om å skrote dette arbeidet.
Det ser mørkt ut for argentinske advokater og menneskerettighetsgrupper som krever at staten bedre organiserer og styrker etterforskningen av saker om «forsvunne» personer i diktaturtiden.
De peker på at det mangler en oversikt over hvilke saker som faktisk er etterforsket, og at det uten slik informasjon ikke vil være mulig å lage en strategi for det videre etterforskningsarbeidet.
Nå som Mileis regjering er innsatt, av alle ting på den internasjonale menneskerettighetsdagen, er det vanskelig å forestille seg at påtalemyndigheten vil sette opp farten for å få flere skyldige dømt. Med sitt syn på justis kan Mileis styre bli en fare for rettssikkerheten i landet.
Uansett lover det dårlig at sårene fra diktaturtiden åpnes igjen.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.