Meninger:
Begynnelsen på slutten for militæret i Myanmar?
De siste månedene har militæret i Myanmar, tatmadaw, vist så store svakheter at det kan være begynnelsen på slutten. Nå må Norge og andre vestlige land se på hvordan vi kan støtte demokratiutvikling i Myanmar uten å ta tatmadaw med i regnestykket.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Tidligere leder for Burmakomiteen
Det er umulig å forstå burmesisk politikk uten å forstå tatmadaw. Militæret har kontroll over alle sentrale samfunnsstrukturer, sentralt og lokalt. Tatmadaw er en institusjon, og derfor sterkere enn hærsjefen. Diktatorene Ne Win, Khin Nyunt og Saw Maung ble alle satt i husarrest eller innvilget tidlig pensjon.
Det burmesiske militæret har hatt en enorm kraft, med opp mot 400 000 soldater. Tatmadaw har vært en så stor del av problemet at de er pekt på som en del av løsningen.
Når militæret er svekket, er det på tide å analysere hvordan demokratiet i Myanmar kan støttes uten tatmadaw som en faktor i analysen.
Kuppet 1. februar 2021 er den viktigste grunnen til at tatmadaw er svekket. National League for Democracy (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi, vant valget noen måneder tidligere. Min Aung Hlaing, hærsjefen i Myanmar, forsto at den eneste måten han kunne få eneveldig makt var ved et militærkupp. Det hadde han helt rett i.
Kuppet var tragisk for alle parter, også for militæret. Den folkelige og militære motstanden mot kuppet var kontant og har vært langvarig.
Det er flere grunner til at militæret er drevet på defensiven, politisk og militært:
Tiden er moden for å vurdere hvordan Norge og vestlige land mest effektivt kan støtte demokratiutviklingen i Myanmar, uten å ta med tatmadaw i regnestykket. Det er beskjeden fra det burmesiske folket, etniske hærgrupper, politiske partier og samlingsregjeringen. Den fortjener å bli hørt.
En styrket militær motstand
Etniske minoriteter utgjør én tredel av befolkningen i Myanmar, og har militære og politiske strukturer for å forsvare seg mot tatmadaw.
Operasjon 1027, som startet 27. oktober, har vært et godt koordinert angrep mot tatmadaws stillinger i Shan-delstaten. Operasjonen har satt militæret under press og synliggjort svak moral, dårlig ledelse og svekket slagkraft.
Bak offensiven står tre hærgrupper som ikke har vært en del av en politisk overbygning, men som har god tilgang til våpen og militær infrastruktur. Aksjonene er gjort i tett dialog med samlingsregjeringen NUG.
Dersom etniske hærgrupper som KNU i Karen-delstaten og KIA i Kachin-delstaten mobiliserer, i tillegg til den folkelige motstandsbevegelsen etter kuppet, vil det skape flere frontlinjer langs den 6500 kilometer lange grensen og svekke tatmadaws forsvarsevne ytterligere.
Et svekket tatmadaw
Operasjon 1027 har vist at tatmadaw ikke er uslåelige og er tvunget på defensiven.
En fersk militær analyse viser at antallet soldater er langt lavere enn tidligere anslått. Hærsjef og diktator Min Aung Hlaing er tydelig presset, og har de siste månedene arrestert generaler og tidligere ministre.
Det er viktig å huske på at Min Aung Hlaing ble utpekt til hærsjef nettopp fordi han ikke var den sterkeste kandidaten. Arkitekten bak var diktatoren Than Shwe, som ønsket å sikre president Thein Sein tilstrekkelig handlingsrom samtidig som maktbalansen mellom de to var en sikkerhet for Than Shwe og hans familie.
Militæret har en tendens til å «spise sine egne barn». Nå er det Min Aung Hlaing som lever farlig. Han har satt den militære institusjonen på spill.
Kinas stilltiende kritikk
Myanmar har et ambivalent forhold til stormakten Kina. Reformprosessene tidlig på 2000-tallet kan ses som et økonomisk og politisk frigjøringsprosjekt fra Kina i regi av tatmadaw. Jo mer lukket Myanmar ble, dess større innflytelse fikk Kina.
Vestlige investeringer i kjølvannet av reformprosessen skulle gjøre Myanmar mer uavhengig.
Antipatien mot Kina og kinesere står sterkt blant burmesere.
Militærregimet har uttalt seg kritisk til Kina i et forsøk på å vinne folkets støtte. Det har feilet. Det kan virke som det kinesiske kommunistpartiet er i ferd med å miste tålmodigheten med det burmesiske militæret, som kan føre til at de er mer tilbøyelige til å la etniske hærgrupper operere fritt langs grensen mellom Kina og Myanmar.
Sett fra Beijing bidrar det ikke positivt at Operasjon 1027 har vist at tatmadaw ikke er i stand til å sikre handelsrutene mellom de to landene, noe som utfordrer Beijings One Belt One Road-strategi.
Demokratibevegelsen 2.0
Militærkuppet og Operasjon 1027 har ført NLD og
etniske organisasjoner tettere sammen. Samholdet ble utfordret av fredssamtalene for ti år siden og av at Aung
San Suu Kyi og NLD var ute av stand til å bygge tillit til minoritetene i
regjeringsperioden frem til 2020.
Selv om den demokratisk valgte samlingsregjeringen (NUG) og de ulike etniske minoritetene ikke har identiske mål, er det bred enighet om et felles mål om et føderalt politisk system uten tatmadaw.
Økonomisk kollaps
Det burmesiske militæret fikk mye ut av reformprosessene. Landet åpnet seg opp, investeringene strømmet inn og både generalene og de militære selskapene tjente gode penger på det vestlige innrykket. Militærets reformstrategi hadde lykkes på nesten alle punkter, med unntak av at de ikke fikk nok stemmer til å sikre politisk kontroll.
Etter kuppet har økonomien kollapset. Dette skaper misnøye i befolkningen, blant militære oligarker og også blant generalene som fikk smaken på vestlig valuta.
Støtte må revurderes
Internasjonalt press har ikke vært en vesentlig faktor. Mange vestlige land, inkludert Norge, har vært tilbakeholdne med å anerkjenne samlingsregjeringen NUG og sikre effektiv støtte til den politiske opposisjonen. Russland har imidlertid aktivt støttet tatmadaw både militært og politisk.
Det har vært en tapt mulighet for å forberede demokratibevegelsen for maktovertagelse som bør revurderes. Siden begynnelsen av 2000-tallet har demokratistøtte fra vestlige land hatt en realpolitisk overbygning og fokusert på institusjonsbygging, selv når institusjonen er under totalitær kontroll. Dette har vært en fordel for det burmesiske militæret, med realpolitisk makt, og en ulempe for politiske aktører med sterk støtte i befolkningen, men som i realiteten har begrenset makt.
Tiden er moden for å vurdere hvordan Norge og vestlige land mest effektivt kan støtte demokratiutviklingen i Myanmar, uten å ta med tatmadaw i regnestykket. Det er beskjeden fra det burmesiske folket, etniske hærgrupper, politiske partier og samlingsregjeringen. Den fortjener å bli hørt.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.