Meninger:
Ni av ti plagg i norske butikker er laget i verstingland
Nesten alle plagg som selges i norske butikker er sydd i ti asiatiske land der arbeideres rettigheter systematisk brytes, ifølge vår nye rapport. Nå må kleskjedene ta ansvar og sikre at åpenhetsloven overholdes.
Leder i Framtiden i våre hender
Fagrådgiver i Framtiden i våre hender
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Større norske bedrifter er ifølge åpenhetsloven pålagt å fremme grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i leverandørkjedene sine.
Det er nødvendig fordi markedsledende kleskjeder i Norge importerer 90 prosent av plaggene sine fra ti asiatiske land, der arbeidere har det aller verst.
Nå evaluerer regjeringen åpenhetsloven, og før neste sommer vil det etter alt å dømme bli lagt fram et forslag til en revidert lov.
Samtidig som dette arbeidet gjøres, presser sterke næringslivsinteresser i Norge og EU på for å svekke kravene til ansvar. Det er det siste arbeiderne trenger.
Ny rapport
Framtiden i våre henders nye rapport «Kleskjedenes verstingland» viser at nesten ni av ti plagg som ble importert til Norge siste år, kom fra ti asiatiske land: Kina, Bangladesh, Tyrkia, Malaysia, Pakistan, India, Vietnam, Kambodsja, Myanmar og Sri Lanka.
I alle disse landene brytes arbeidernes rettigheter systematisk.
Ved hjelp av International Trade Union Confederation (ITUC) sin rangering av produksjonslandene i Global Rights Index 2025, har vi hentet informasjon om hvordan arbeidernes rettigheter blir ivaretatt i de ti landene, og hvor det er vanskeligst, og noen ganger farligst, å være arbeider og fagorganisert.
Landene blir kategorisert fra 1 til 5, der 1 er best og 5 er dårligst for arbeidere. Rapporten vår tar for seg syv markedsledende klesaktører i Norge: Varner Gruppen, Bestseller, H&M, Kappahl, Lindex, Voice og Gina Tricot – alle kjent for sine mange og rimelige kolleksjoner.
De fleste kleskjedene kjøper varer fra seks eller flere av de nevnte produksjonslandene, viser analysen vår.
H&M og Bestseller har vært på kundelisten i Myanmar i mer enn et tiår, og de kjøper fortsatt superbillige varer fra fabrikker i diktaturet, til tross for militærkuppet i 2021.
Klesimporten til Norge har forbløffende nok ikke gått ned, men i stedet økt etter maktovertakelsen. Med andre ord mer av business as usual, til tross for systematiske overgrep mot befolkningen, omfattende oppsigelser av fagorganiserte, og fengsling og tortur av fagforeningsledere.
I syv av de ti landene som norske kleskjeder får produsert varene sine i, gis det «ingen garanti for faglige rettigheter».
Forverrede forhold
I syv av de ti landene som norske kleskjeder får produsert varene sine i, gis det ifølge ITUC «ingen garanti for faglige rettigheter». De får dårligste skår – kategori 5.
Myanmar er enda verre og har derfor fått 5+, omtalt som «ingen garanti for rettigheter som resultat av sammenbrudd av lov og orden».
Bare Vietnam og Sri Lanka er i kategori 4, som viser til noe bedre forhold, men vurderes likevel som land med «systematiske brudd på rettigheter». Det er i disse landene våre klær blir produsert, og plaggene vi kjøper har gått igjennom hendene til arbeidere som hver dag løper risikoen for å bli utsatt for til dels grove brudd på sine rettigheter. Det er i de samme landene hvor kleskjeder og selskaper må ta mer, ikke mindre ansvar for arbeidsforhold, noe en styrket åpenhetslov kan bidra til.
Tre land har til og med gått i feil retning og får derfor dårligere ITUC-skår – fra kategori 4 i 2018 til kategori 5 i år (Malaysia og Pakistan) og 5+ (Myanmar).
Det haster med andre ord å få selskaper til å ta større ansvar, ikke minst fordi USA har pålagt tekstilsektoren i nær sagt alle land vesentlig høyere tariffer, noe som vil øke prispresset mot fabrikkene.
All erfaring tilsier at dette presset vil bli kanalisert videre til arbeiderne som må jobbe enda raskere for å sikre inntjening, men for den samme lave lønna.
Fungerer, men trenger konkretisering
Evalueringen av åpenhetsloven viser at selskaper i stor grad støtter opp om åpenhetslovens intensjoner, og mener kravene som stilles er klare og hensiktsmessige.
Til tross for åpenhetslovens korte virketid har loven bidratt til flere konkrete forbedringer både i virksomhetene og i deres globale leverandørkjeder.
Likevel avdekker evalueringen svake risikovurderinger knyttet til handel i konfliktsoner, og lite fokus på gjenoppretting når det har skjedd brudd på rettigheter.
Næringslivet peker på sin side på faren for dobbeltrapporteringer for de som også omfattes av de europeiske bærekraftdirektivene, og behovet for forenklinger. Kleskjeder og selskaper i andre sektorer med produksjon i Asia må ta langt større ansvar for å sikre arbeidere den mest grunnleggende av alle rettigheter: retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger.
Bare fagforeninger kan få gjennomslag som står seg over tid: En lønn å leve av, faste arbeidskontrakter, regulert arbeidstid, overtidskompensasjon, betalt fødselspermisjon og pensjonsordninger som monner.
Norge viser vei?
ITUC-rapporten for 2025 er et kraftfullt varsku om at de faglige rettighetene i flere land er forverret de senere årene.
Det arbeidere i Myanmar, Bangladesh og Tyrkia trenger er en sterk åpenhetslov og selskaper som trapper opp risikoreduserende tiltak og sikrer gjenoppretting.
Vil Norge fortsette å være en ledestjerne, som viser vei for EU og andre med et regelverk som faktisk bedrer arbeidernes vilkår på kort og lang sikt?
Les andre debattinnlegg om åpenhetsloven:
