Meninger:
Bevisbar kunnskap er ikke alltid den viktigste
Vi trenger flere effektevalueringer, og det vil gjøre bistanden bedre. Men måten vi snakker om kunnskap og evaluering på, kan være uheldig.
Tidligere utviklingsforsker og fagdirektør for evaluering i Norad
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Håvard Mokleiv Nygård skriver godt om Norads kunnskapsarbeid i et svar på kronikken min, «Bistands-lotteriet».
Han demonstrerer at Norad har en sunn og bred tilnærming til kunnskap, der effektevalueringer utgjør en liten og viktig del.
Men han mistolker meg på et avgjørende punkt når han skriver at «Øyvind Eggen er bekymret for at mer bruk av effektevalueringer kan gjøre bistanden dårligere». Det er ikke riktig.
Effektevaluering er en samlebetegnelse for randomiserte forsøk eller tilsvarende metoder som gir ekstra gode svar om noen typer bistandsresultater. Vi trenger langt flere av disse.
Det er bare noen former for bistand som kan evalueres på denne måten, og ingen faglig grunn til å tro at det er mer effektivt enn bistand som ikke enkelt lar seg måle.
Viktig hvordan vi snakker
Kronikken min handlet om hvordan vi snakker om effektevalueringer. Jeg pekte på noen grøfter vi kan havne i, som kanskje kan gjøre bistanden dårligere.
Det kan skje hvis bistandsorganisasjoner endrer virksomheten sin slik at den passer bedre for effektevalueringer. Det er nemlig bare noen former for bistand som kan evalueres på denne måten, og ingen faglig grunn til å tro at det er mer effektivt enn bistand som ikke enkelt lar seg måle.
Hvis toneangivende aktører, som Norad, snakker på måter som signaliserer at et sett med evalueringsmetoder er mer verdifulle enn andre, kan dette bli en mulig konsekvens.
Jakten på sikker kunnskap
Bistanden kan også påvirkes mer indirekte gjennom hvordan vi snakker om kunnskap.
Effektevalueringer er den suverent sikreste kilden til kunnskap om effekter, og dette er ofte et argument for å bruke slike metoder. Noen gir uttrykk for at det nærmest er uansvarlig å drive bistand uten å søke sikker kunnskap.
Jeg antydet i kronikken at sikker kunnskap om bistand knapt finnes, og at selv de beste effektevalueringer aldri forteller oss hva som er best mulig bistand. Det fikk Nygård til å slå fast i tittelen at «Kunnskap er ikke et trosspørsmål».
Mon det. Størstedelen av all kunnskapen som vi trenger for å gjøre bistanden god, kan ikke bevises. Det er ingen krise. Det samme gjelder kunnskapsgrunnlaget for nesten alle beslutninger i både offentlig og privat sektor, og langt størstedelen av all samfunnsvitenskapelig innsikt. Effektevalueringer er et unntak.
Men det er problematisk om effektevalueringer markedsføres på måter som etterlater inntrykket av at «sikker» kunnskap er vesentlig mer verdifull enn all annen kunnskap. Da risikerer man å miste andre kilder som er nødvendige for å gjøre bistanden god.
Hvis «fakta har makta», er det lett å miste av syne viktig innsikt.
Norad jobber godt og bredt med mange ulike kilder til kunnskap. Kronikken var ikke kritikk av Norad, men etterlyste et bedre ordskifte om kunnskap og evaluering. Her er Norad toneangivende.
