Meninger:
Bistanden bæres av viljen til å bidra for andre – ikke hva vi selv får igjen
Hvis bistand skal begrunnes i egeninteresse, faller mye av den bort. Bistandens bærebjelke er viljen til å bidra til andres ve og vel.
Forsker ved CMI og leder for Development Learning Lab
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Politikere og bistandsaktører snakker for tiden varmt om at bistand er i vår interesse. Bistand gjør oss tryggere, den gir økt sikkerhet, mindre migrasjon, forhindrer pandemier, demper klimaendringene og gir Norge myk makt.
Ved lanseringen av Prosjekt Vendepunkt nylig sa statsministeren at bistanden legitimeres ved at den tjener norske interesser.
I en tid med stor global uro og der internasjonal solidaritet er på tilbakegang, kan dette virke som smart retorikk. Men et ensidig fokus på egeninteresse kan lett vise seg å være en kortsiktig strategi som svekker støtten til bistand på sikt.
For det første stemmer det som regel ikke at bistand er i vår egen interesse i streng forstand. For det andre: Hvis vi bygger bistandens legitimitet på hva vi får igjen selv, risikerer vi å gradvis undergrave det som er bistandens bærebjelke – viljen til å bidra til andres ve og vel.
Å holde fast ved og forsvare den uselviske motivasjonen for bistand er avgjørende for å opprettholde et høyt bistandsnivå.
Bistand er sjelden «god butikk» for oss
Bistand kan utvilsomt ha positive ringvirkninger for Norge. Men at bistand gir oss større fordeler enn om vi hadde brukt pengene hjemme, er noe helt annet.
Jeg foreslo en gang for en tidligere helseminister at Helse- og omsorgsdepartementet burde investere i pandemiberedskap i fattige land, siden dette vil styrke vår helsesikkerhet. Ideen ble kontant avvist: Å ta penger fra norske sykehus for å finansiere tiltak i andre land var fullstendig uaktuelt.
Poenget er: Bare når det å gi bistand gir oss større velferd enn ved å bruke pengene hjemme, er bistand egentlig i vår egen interesse.
Jeg tør påstå at det sjelden er tilfelle. En god indikasjon er at det er få statsråder – utover utviklingsministeren – som ivrer etter å bruke av egne budsjetter på tiltak i utviklingsland.
Dersom vi spør hvilke endringer vi kan gjøre i statsbudsjettet for å øke nordmenns velferd, vil det ikke overraske om mange foreslår å kutte i bistanden og heller bruke pengene hjemme.
Å gi inntrykk av at bistand er et «lønnsomt» prosjekt for Norge, skaper et misvisende bilde som fort slår sprekker når vi ser nærmere på det. Bare en liten del av bistandsbudsjettet overlever en reell egeninteresse-test.
Mange vil nok styrke norsk helsevesen framfor helsevesenet i Malawi, prioritere norsk skole framfor utdanning til flyktninger i Uganda, støtte norske bedrifter direkte framfor å investere i bedrifter i Afrika, eller støtte norsk fiskerinæring framfor å rydde plast i Sør-Kina-havet.
Ukraina-støtten er et unntak. Store deler av forsvarsbudsjettet brukes nå på å støtte Ukraina, fordi dette – ifølge forsvarssjefen – er det viktigste vi kan gjøre for å trygge norsk sikkerhet. Når også mye av bistanden til Ukraina går til å styrke landets forsvarskamp, er dette trolig bistand som er i vår egen interesse – på ekte.
Men mener forsvarsministeren at Norge blir tryggere om vi kutter i forsvarsbudsjettet og heller bruker pengene på å gi fattige i Afrika mat på bordet, helsehjelp og utdanning – fordi redusert fattigdom angivelig bidrar til en tryggere verden? Neppe.
Jeg har heller ikke registrert at Justisdepartementet har vurdert å redusere innvandringen gjennom nødhjelp til flyktninger framfor innstramninger i asylpolitikken. Det siste er jo mye rimeligere.
På klimaområdet er det samme historie: Å bruke pengene på utslippskutt ute gir knapt målbare klimagevinster, mens investeringer i klimatilpasning hjemme kan gjøre en merkbar forskjell. Hvis vi følger ren egeninteresse, er valget enkelt.
Og hva har egentlig myk makt gitt av konkrete gjennomslag som kan forsvare et bistandsbudsjett på over 50 milliarder i året? Tilgangen til personer med makt og innflytelse – som engasjementspolitikken viser til – har vi oppnådd for en brøkdel av den summen.
Å gi inntrykk av at bistand er et «lønnsomt» prosjekt for Norge, skaper et misvisende bilde som fort slår sprekker når vi ser nærmere på det. Bare en liten del av bistandsbudsjettet overlever en reell egeninteresse-test.
Egeninteresse som supplement, ikke fundament
Fordelene Norge har av bistand kan likevel spille en rolle for motivasjonen til å bidra. For dem som allerede er villige til å bidra noe for andre, kan det å få noe tilbake føre til at man vil bidra mer. Hvis jeg planlegger å dele 100 kroner, men et bidrag på 100 kroner gir en fordel verdt 20 kroner tilbake, kan jeg fort tenke at jeg like gjerne kan gi 120.
Paradoksalt nok er det nettopp når det ligger en uselvisk motivasjon i bunnen at en appell til egeninteresse har størst sannsynlighet for positiv effekt. For en ren egoist gir det meste av bistanden uansett liten mening. Men for dem som allerede er villige til å bidra for andre, kan bistandens positive ringvirkninger «sukre pillen» og øke viljen til å dele.
Her ligger det også en fare: Et ensidig fokus på egeninteresse kan over tid svekke oppslutningen om bistand nettopp i denne gruppen.
En nylig undersøkelse viste at de fleste mener at Norge skal gi bistand enten fordi «vi har mulighet til å hjelpe folk i nød og fattigdom» eller fordi «det er vår plikt å bidra».
Hvis bistanden i økende grad kobles til egeninteresse, kan oppslutningen i disse gruppene svekkes over tid – enten fordi de ikke identifiserer seg med en slik begrunnelse for bistand, fordi de ikke støtter at bistanden dreies mot formål som gagner oss selv, eller fordi den uselviske motivasjonen gradvis svekkes når den ikke vedlikeholdes av en offentlig samtale som vektlegger nettopp dette.
Bærebjelken er viljen til å bidra for andre
Vi trenger en mer nyansert diskusjon om hva det betyr at bistand er «bra for oss». Den må starte med erkjennelsen av at det er stor forskjell på om bistand gir oss noen fordeler eller om bistand gir oss mer velferd enn om pengene ble brukt på oss selv.
Bare i det siste tilfellet er bistand i vår egen interesse i streng forstand, og bare da kan egeninteresse være et bærende fundament for bistanden.
Min enkle analyse tyder på at det meste av bistanden ikke kan tuftes på egeninteresse – den må bygge på viljen til å bidra til andres ve og vel. Den viljen finnes i dag, men den kan ikke tas for gitt.
Å holde fast ved og forsvare den uselviske motivasjonen for bistand er derfor avgjørende for å opprettholde et høyt bistandsnivå. Fokuset bør da være på hvorfor det er rett å dele noe av vår rikdom med andre og på hvordan bistand faktisk bidrar til at folk får et bedre liv.
