Meninger:
Narkoballongen som ikke sprekker i Sør-Amerika
Ecuadors president Daniel Noboa erklærte «intern krig» mot narkobandene, som har forvandlet landet fra å være regionens fredeligste til å bli et av verdens farligste land, 9. januar. Nå tyder mye på at narkobandene vil flytte virksomheten til nye havner i naboland, der Peru peker seg ut som en naturlig kandidat.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Kommentator i Lima, Peru
«Kokainmarkedet er som strømmarkedet. Du skrur på lampa og lyset kommer på, men du aner ikke hvor strømmen kommer fra. Den bare er der». Det sa den avtroppende sjefen for narkopolitiet, Jose Ludeña, da jeg intervjuet han før jul.
Utsagnet er beskrivende for mobiliteten som preger kokainmarkedet, i alle ledd, fra produksjon til distribusjon. Ecuadors vei mot randen av kollaps, kan også forklares ved denne fleksibiliteten, som kalles for «ballong-effekten». Med ballong-effekten menes at når det settes tiltak mot narkomafiaene et sted, så spretter ballongen videre til et annet.
Hvor ballongen vil sprette neste gang er vanskelig å spå, men i Peru følger befolkningen situasjonen med stor bekymring, og det er det gode grunner til.
Da Colombia på begynnelsen av 2000-tallet satte i gang med Plan Colombia, et militært samarbeid med USA for å bekjempe narkotikaflyten fra Colombia til USA, svarte narkobaronene med å flytte deler av virksomheten til nabolandene, deriblant til havner i Venezuela og Ecuador. Samtidig så man at produksjonen i Peru og Bolivia økte fra denne perioden.
Senere, i 2016, da den colombianske staten og FARC-geriljaen inngikk en fredsavtale, oppsto det et maktvakuum, siden FARC fram til da hadde kontrollert store deler av kokainmarkedet.
Ikke alle ble med på fredsavtalen, og disse dannet snart grupper med FARC-utbrytere som beholdt kontrollen på deler av markedet, men uten den ideologiske undertonen som hadde preget virksomheten tidligere. Det banet vei for inntoget av nye internasjonale aktører, blant annet det beryktede meksikanske Sinaloa-kartellet og den Albanske mafiaen, mens andre regionale aktører, som brasilianske Comando Vermelho og Primeiro Comando da Capital (PCC) også sto klare for å kapre til seg markedsandeler.
Vi ser altså en utvikling fra et marked med få kontrollerende aktører, til en desentralisering av de ulike delene av virksomhetskjeden.
Forventet voldsbølge
I Ecuador fant de nye aktørene et sårbart rettssystem og mange havner å sende ut narkotikaen fra.
At volden skalerte var som ventet: Det er nemlig i distribusjons-leddet over til andre kontinenter at de store inntektene i narkotikamarkedet finnes, og det utløste urbane kriger mellom lokale gjenger som opptrådte som leiesoldater for «transnasjonale» mafiaer, i sin kamp for territoriell kontroll ved ecuadorianske havner, særlig i Guayaquil.
Nå som Noboa har satt hardt mot hardt, ventes det igjen at markedet vil flytte på seg.
Hvor ballongen vil sprette til neste gang er vanskelig å spå, men i Peru følger befolkningen situasjonen med stor bekymring, og det er det gode grunner til.
Vi ser en utvikling der internasjonale mafiaer har kommet på banen, med fatale følger for både urfolk og regnskogen i Amazonas. Særlig gjelder dette ved de store og ukontrollerbare grenseområdene til Colombia, Brasil og Ecuador.
Peru holder pusten
Samme dag som Ecuador innledet sin interne krig mot narkobandene, erklærte den peruanske presidenten Dina Boluarte unntakstilstand ved grenseområdene mot Ecuador. Det ble hevdet at den mest ettersøkte ecuadorianske narkolederen, Adolfo «Fito» Macias, som noen dager tidligere hadde rømt fra fengselet i Guayaquil, kunne befinne seg på peruansk side av Amazonas.
Fra Guayaquil er det bare noen få timer til grensen til Peru, og det finnes etablerte ruter utenfor myndighetenes radar, som daglig brukes til å frakte narkotika fra Peru til Ecuador.
At Ecuadors kriminelle organisasjoner har forbindelser i Peru, er kjent. Hele 52 prosent av våpnene og ammunisjonen beslaglagt av ecuadorianske gjenger kommer fra det peruanske forsvaret, ifølge nyhetsportalen Ojopublico.
To av narkobandene bak terroren i Ecuador, Los Lobos og Los Tiguerones, har allerede etablert seg i Peru, og disse kobles til den ulovlige våpenhandelen. Våpnene har trolig fulgt samme rute som kokainen følger fra Peru til Ecuador, og som myndighetene mener «Fito» og andre kriminelle kan ha benyttet seg av på sin flukt fra Ecuador.
Nettopp tilstedeværelsen av internasjonale kriminelle organisasjoner er en økende trend, særlig i Amazonas, hvor kokainproduksjonen foregår. I Peru var kokainproduksjonen nesten utelukkende kontrollert av geriljaen «Lysende Sti», i de såkalte VRAEM-dalene på peruansk Amazonas.
Siden 2016 ser vi likevel en utvikling der internasjonale mafiaer har kommet på banen, med fatale følger for både urfolk og regnskogen i Amazonas. Særlig gjelder dette ved de store og ukontrollerbare grenseområdene til Colombia, Brasil og Ecuador.
Igjen er det de samme aktørene som dukker opp igjen: FARC-utbrytere fra Colombia, Sinaloa kartellet fra Mexico, den albanske mafiaen, og brasilianske «Comando Vermelho» og «PCC», som begge frakter kokainen ut til Brasils havner på vei mot Europa.
Det har bidratt til at koka-produksjonen i Peru har økt med 54 prosent fra 2020 til 2022. Verst går det utover urfolksterritoriene. Der ser vi at produksjonen har økt med hele 87 prosent fra 2021 til 2022.
Dynamikken er som følger: utenlandske mafiaer tilbyr en mye bedre pris for kokabladene enn hva bøndene får for alternative produkter som kaffe og kakao. Samtidig tilbyr de tilgang til lån, noe som urfolk og småbønder vanskelig ville kvalifisert for, fra det peruanske finansvesenet. Om lederne motsier seg tilbudet blir de utsatt for press, ofte med hjelp fra korrupte lokale myndigheter, og i verste fall blir de drept. 39 urfolksledere er drept i sin kamp mot mafiaene siden 2013, ifølge nyhetsportalen CONVOCA.
Det skal også sies at de kriminelle organisasjonene vanligvis også opptrer i andre illegale næringer, som også setter press på urfolk og deres territorier. Det gjelder særlig ulovlig mineralutvinning og tømmerhugst, men også menneskehandel.
Ny megahavn – mulighet for nye markeder
En forventet følge av krisen i Ecuador er at sikkerheten i og rundt havneområdene vil bli skjerpet, og i tråd med ballong-teorien vil det tvinge kriminelle organisasjoner til å se etter nye områder å operere fra.
Det mest nærliggende er at ecuadorianske mafiaer vil benytte seg av Paita-havnen, i Piura, nær grensen til Ecuador, som en mulig reserveløsning.
Men det knytter seg ekstra stor spenning til hva som vil skje når Sør-Amerikas største havn åpner i Chancay, en snau time nord for hovedstaden Lima. Prestisjeprosjektet eies av kinesiske Cosco Shipping Ports, og blir offisielt åpnet av president Xin Ping under APEC-toppmøtet i november i år.
Ifølge utenriksanalytikeren Farid Kahhat vil den nye havnen kunne bli en ny portal for kokainen på vei mot Europa og USA, men særlig mot nye markeder i Asia, som FN har utpekt som et nytt lukrativt marked for narkokartellene.
Den kinesiske eieren og de peruanske myndighetene, er mer opptatte av å bli ferdige i tide til toppmøtet, enn å få på plass nødvendig sikkerhetsprotokoller. Dette kan gi narkomafiaene et fortrinn til å sikre seg innpass i den nye storhavnen, advarer Kahhat.
Narkostat og sårbare institusjoner
Når man analyserer hvordan Ecuador havnet i dagens situasjon, blir dette ofte sett i sammenheng med et nedgradert rettsvesen og svake institusjoner. Også her kan man se flere likhetstrekk mellom landene. Blant annet ble riksadvokaten i Peru suspendert for en måned siden, etter å ha skjermet sin søster (også dommer), anklaget for å ha tatt imot bestikkelser for å løslate høytstående narkofanger.
Det finnes likevel markante forskjeller mellom landene, noe som kan forklare hvorfor situasjonen i Peru ikke har skalert til den ekstreme volden vi ser i Ecuador.
Ifølge sikkerhetseksperten Jaime Antezana er den største forskjellen at Peru er en narkostat som styres av kongressen, mens Ecuador ikke har rukket å bli en narkostat enda. De peruanske narkomafiaene trenger ikke å utfordre staten, siden denne ivaretar mafiaenes interesser ved hjelp av kongressen.
I Ecuador finnes det ikke narkoeliter i statsapparatet, mener Antezana. Da er det naturlig at narkobandene utfordrer staten med vold.
«I Peru lever narkobandene godt side om side, uten at det fører til urbane territorielle gatekamper. De er mange små til mellomstore aktører, som er en del av samme marked», har Artezana sagt i et intervju med magasinet Pagina12.
Han utelukker ikke at Peru kan overta etter Ecuador som den nye «hovedeksportøren» av narkotika fra regionen, men tviler på at vi vil se samme grad av urban krigføring som vi er vitne til i Ecuador.
Uviss fremtid
Hva den interne krigen i Ecuador vil føre med seg er enda for tidlig å si. De samme aktørene som framprovoserte voldspiralen i Ecuador, får stadig mer fotfeste i Peru, uten at det betyr at volden fra Ecuador vil gjenta seg her.
Det eneste som er sikkert er at narko-ballongen viser seg å være vanskelig å sprekke.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.