Kinapredikanten

Han står midt ute på et jorde i Anhui-provinsen i Kina. Ettermiddagslyset legger et mykt teppe over det brungrønne, flate landskapet. Norges tidligere utviklingsminister ser ned og konsentrerer seg et halvt minutts tid. Så løfter Erik Solheim hodet og gir tommel opp til den unge kvinnen som står klar med mobilkameraet noen meter unna. 

Han begynner å gå rolig mot henne. Solheim snakker høyt og gestikulerer entusiastisk med armene – som en politikkens David Attenborough.

– Here in Anhui in Central China history changed. Back in 1978 farmers here were dirt poor. 

Solheims engelske uttale er funksjonell, men med klokkereine innslag av Oslo-dialekt.

– They were poorer (uttalt «puhrer») than most people in Africa. But they wanted a better life. They said we want… Nei! …

Han stopper opp, slår oppgitt ut med hendene.

– For langt og for jabbete, sier han og rister på hodet mens han går tilbake. Konsentrerer seg igjen og starter på nytt. Med en ny inngang.

– Sometimes ordinary people make history. This is the place where modern and affluent China started…

Og denne gangen sitter det. Solheim smiler fornøyd.

Filmsnutten blir senere lagt ut på sosiale medier. Solheim, som ifølge ham selv er totalt upraktisk, har et lite team som ordner slikt for ham. Fra kontoene hans kommer en jevn strøm med positive nyheter om grønn utvikling, særlig i Kina og India. 

«Se på den utrolige utviklingen av Kinas nettverk med høyhastighetstog!», «Kinas storsatsing på vindkraft gir resultater!», «Stor seier for statsminister Modi i valget. Det er på tide at vestlige demokratier verdsetter styrken i Indias demokrati!»

– Brobygger

Og det glade budskapet er populært. På X har Solheim over 355 000 følgere, de fleste i India. I Kina har han til og med fått et vennskapelig kallenavn i sosiale medier – «Onkel So».

– Jeg prøver å være en brobygger. Og jeg har veldig tro på å inspirere med positive eksempler, sier han selv.

Det er også nøkkelen til å forstå hvorfor han står på et jorde i Anhui denne ettermiddagen.

I mange år har Solheim fylt kalenderen med ulike verv, rådgivning og samarbeid – mange av dem med klare koblinger til Kina og kinesiske myndigheter. Han reiser hit igjen og igjen, gjerne opp mot ti ganger i året. 

Mer om alle Solheims hatter og verv senere.

Få nordmenn har hatt en så mangslungen karriere som Erik Gudbrand Solheim. Oslo-gutten, født i 1955 og oppvokst med akademikerforeldre på Bislett, har – som mellomnavnet sier – røtter i Gudbrandsdalen.

Det politiske engasjementet kom tidlig. I boka «Nærmere» forteller Solheim hvordan han og kompisene Petter Nome og Svein Jacobsen som 14-åringer snublet inn på en utstilling om global ulikhet og miljøkatastrofer. De gikk rystet ut. Nome og Jacobsen bestemte seg umiddelbart for å slutte å røyke, Solheim for å slutte med kaker og godteri. 

Pengene de sparte skulle gå til å hjelpe de fattige.

Resten av historien kjenner vi: Politisk talent som ble leder av SV i 1987, satset på miljø og tok partiet mot sentrum. Hadde stor fremgang, men møtte også motstand og gikk av i 1997.

– Vi beundret ham veldig, han var jo fantastisk kunnskapsrik og retorisk sterk. Samtidig var han egenrådig og ikke så opptatt av at ting skulle forankres i partiet. Det var både en styrke og en svakhet, forteller en tidligere partifelle.

I 2005 ble han utviklingsminister i Stoltenberg-regjeringen og fra 2007 «superminister» – både utviklings- og miljøvernminister. Han gikk av i 2012. 

Fire år senere ble han leder for FNs miljøprogram og assisterende generalsekretær i FN.

I 2018 måtte han gå av etter at en intern rapport kritiserte hans omfattende reisevirksomhet. Solheim mener at saken først og fremst handlet om motstand mot hans reformlinje og en svak generalsekretær som ikke sto opp mot Trump – ikke detaljer i hans reiseregnskap.

– Var livredde

Interessen for Asia, og særlig Kina, har fulgt ham siden ungdommen.

– Min interesse for Kina begynte faktisk med debattene mot AKP i studentpolitikken. De støttet jo de som til enhver tid styrte, og jeg skjønte raskt at å kunne noe om Kina var en effektiv måte å sette dem fast. Men verken de eller jeg forsto egentlig så mye av det som faktisk skjedde i landet, sier Solheim til Panorama.

Siden er det blitt et sted mellom 50 og 100 besøk til Midtens rike.

Men selv for en Kina-nerd som Solheim er denne onsdagen i Anhui noe utenom det vanlige. Provinsen, med rundt 61 millioner innbyggere, var tidligere en bakevje, men er i dag et av Kinas ledende industri- og teknologisentre, kjent for elbiler, solcellepaneler og KI-teknologi.

Anhui har også en helt spesiell plass i den offisielle historien om utviklingen i landet.

Landsbyen Xiaogang er ifølge offisiell kinesisk historie selve «ground zero» for det økonomiske miraklet i Kina. Det var der, bare noen hundre meter unna jordet hvor Solheim laget en filmsnutt, at 18 bønder i 1978 gjorde noe som skulle få enorme konsekvenser.

Stikk i strid med kommunistpartiets regler inngikk de 18 bøndene en avtale, underskrevet med røde tommelavtrykk på et ark, om at hver familie selv skulle dyrke det de ville på sin del av jorda. Det høres kanskje ikke så radikalt ut, men i Kina, bare noen år etter Maos død, var det politisk dynamitt. Det var et direkte brudd med den strenge kollektive driften kommunistpartiet hadde pålagt dem.

– Vi var livredde, vi risikerte jo å bli stemplet som kapitalister! Men vi hadde ikke mat. Noe måtte gjøres, forteller bonden Yan Jinchang til Solheim.

Med glimt i øyet, røyken i munnviken og bred lokal dialekt forklarer den vitale 83-åringen hvorfor han og de 17 nabobøndene tok en enorm risiko. De avtalte at de skulle ta vare på hverandres barn hvis noen av dem ble arrestert eller noe enda verre skjedde.

Men når familiene fikk lov til å bestemme over egen produksjon, kom resultatene. Større avlinger. Overskudd som ble solgt på lokale markeder. Mange, både andre bønder og lokale partikadre, var imot det de gjorde, men bøndene i Xiaogang hadde støtte fra toppen.

I Beijing styrte nemlig pragmatikeren Deng Xiaoping. 

Han visste at reformer var helt nødvendige for å sette fart på det lutfattige Kina. Men hvordan? Deng sammenlignet situasjonen han og resten av ledelsen var i, med å «krysse en stri elv mens du føler deg fram etter steinene».

I 1980 besøkte Deng Xiaoping og skrøt av bøndenes initiativ. Landsbyer over hele landet fulgte etter. Resten er historie, som man sier.

I dag er det som skjedde den novemberkvelden for 47 år siden, en del av den nøye redigerte historien om Kinas framgang. At det var kommunistpartiet bøndene var livredde for, er nedtonet. Samarbeidet mellom den velmenende ledelsen og de hardtarbeidende bøndene hylles. Landsbyen er blitt en turistattraksjon. Yan Jinchangs familie driver i dag en svær restaurant, og den en gang så fattige landsbyen er blitt velstående.

– Kina den gang og i dag er som himmel og helvete, sier Yan og smiler.

– Det var jo uhyre fascinerende å snakke med ham. Husk på at Kina var fattigere enn de fleste afrikanske land i 1978. Men Deng skjønte hva som måtte til. Den enorme utviklingen i dette landet viser blant annet hvor avgjørende godt lederskap er, sier Solheim mens vi går rundt i en slags replika av landsbyen slik den så ut i 1978.

– De har jo en viss erfaring med dårlige ledere her i Kina…

– Absolutt. Og det er etter min mening den største svakheten ved det kinesiske systemet. Med dårligere ledere, som Mao, er potensialet enormt for at noe kan gå galt. Systemet har ikke de korrigerende mekanismene som vi har i mange demokratiske land: rettsvesen, fri presse og så videre. Samtidig – med dyktige ledere kan systemet være enormt effektivt. De siste tiårene demonstrerer jo det.

– Dyktige ledere er ikke alltid så lett å kopiere. Men er det noe å lære av Kina for andre fattige land med stor landbrukssektor?

– Av alle tingene som har skjedd i Kina, er nok lærdommen fra landbruket det som er lettest å eksportere. Fordi det overalt viser seg at familiedrevne gårder er det mest effektive. Og så må bøndene få lån, teknologi og tilgang til markedet. Og ikke minst må de få adgang til markeder, det må bygges veier og annen infrastruktur.

Firmaets mann?

Noen dager senere. Det regner i Chengdu, provinshovedstad i Sichuan. Vi er i sentrum av millionbyen og går langs en svært velholdt sykkelsti. Det er grønt og velstelt rundt oss, og elven Jinjiang renner forbi på den ene siden. Flere steder står det elsykler man kan låne. En ung assistent med paraply holder seg påpasselig i nærheten av Solheim.

– Det er fantastisk at myndighetene her har prioritert dette, sier han.

Og «sykkelstien» er imponerende. Den er rundt 100 kilometer lang og bukter seg sammenhengende rundt hele Chengdu. Ikke nok med det, den er en del av en grønn, offentlig finansiert gigantsatsing kalt Tianfu Greenway. Her inngår elvepromenader, turstier, parker og våtmarker, lokale gang- og sykkelstier, forbindelser til naturreservater og kultursteder – på til sammen nærmere 20 000 kilometer. Mens vi går langs elva, kan vi se gigantiske Global Center på andre siden. Bygningen omtales ofte som verdens største og inneholder blant annet to luksushoteller, en olympisk ishall og en middelhavslandsby.

Dette er glansbildet av det moderne Kina, slik president Xi – og Solheim – liker å presentere det: stort, moderne og grønt.

Mens Norges tidligere utviklings- og miljøvernminister går på sykkelstien, blir alt han gjør, grundig dokumentert av to fotografer fra Tongwei. Den kinesiske bedriften, som driver med solceller og fiskefor, betaler for Solheims opplegg i Chengdu. Dagen før besøkte vi taoistiske templer og ikke minst verdens eldste fungerende irrigasjonsanlegg, bygd for rundt 2300 år siden. Et helt team fra Tongwei følger oss under oppholdet i Chengdu. Selskapets finansdirektør deltar personlig på hele opplegget og sørger med rolig autoritet for at alt går smidig.

Thor Gjermund Eriksen, tidligere NRK-sjef og en nær venn av Solheim, sier at «Erik er en av de mest uavhengige menneskene jeg kjenner».

Men nettopp den uavhengigheten er det mange som stiller spørsmål ved.

Kritikere mener Solheim er det som på engelsk kalles en «panda hugger» – at han gir en ensidig positiv fremstilling av Kina og overser landets mørkere sider, og at det gjør ham til en nyttig og troverdig budbringer for kinesiske interesser.

Etter en lang dag sitter vi i den elegante, men folketomme lobbyen på Chengdu Hilton Hotel. Bare en og annen robot sklir stille forbi.

– Jeg blir oppgitt av slike påstander. La meg være helt tydelig: Jeg mottar ikke et øre fra kinesiske myndigheter, sier Solheim til kritikken om at han er «kjøpt og betalt».

Han har bikket 70, men holder seg godt. Energien og den retoriske snerten er der fortsatt. Hårfestet likeså, selv om luggen er blitt gråere. Selv fleiper han ofte med «alderstillegget» rundt magen og ber assistentene filme ham fra brystet og opp.

Nå sitter han avslappet med bena i kors og en boksøl i hånda. Svarer sikkert og velformulert på alle spørsmål som har med politikk og internasjonale forhold å gjøre.

Solheim leser to–tre bøker i uka, krig og historie er yndlingstemaene, og har åpenbart klisterhjerne.

– Mens andre kommer ut fra flyplassen med taxfree-poser, kommer Erik ut med to poser med bøker. Og jeg er sikker på at han er Amazon sin største privatkunde i Nord-Europa, sier Thor Gjermund Eriksen om vennen sin.

– Vil være motpol

Mens Solheim snakker om Kinas vekst, USAs tilbakegang og Kinas grønne omstilling, trekker han historiske linjer og spissformuleringene kommer tett. Som for eksempel: «Trump er jo den mest fornuftige i Washington når det gjelder Kina.» Eller: «Xi Jinping er en mer personlig dedikert miljøverner enn noen vestlig leder.»

Det er her mange mener Solheims prosjekt blir mest problematisk: Han vil være uavhengig brobygger, men det er også en kjent sak at Kina bruker store ressurser på å spre sin fortelling globalt. 

– Du sier du blir provosert av ensidig negativitet om Kina i mediene. Men er ikke du ganske ensidig selv? De postene du legger ut på sosiale medier ser jo ut som de kommer rett fra det kinesiske propagandaministeriet…

– Jeg legger aldri ut noe jeg ikke mener. Men det er riktig at på sosiale medier er nesten alt jeg bringer veldig positivt. Kanskje ikke alltid om Trump, men om nesten alt annet. Det er fordi jeg har veldig tro på å inspirere med positive eksempler. Jeg er inderlig lei av all pessimismen i Europa, nærmest uansett tema. Verden blir bedre, ikke verre. Pessimismen gjør oss handlingslammet.

– Ditt bilde av Kina er av en ikke-aggressiv makt som vil samarbeide med alle og som har nøkkelen til den grønne omstillingen. Men det du ikke nevner, er store menneskerettighetsbrudd i Xinjiang og Tibet, arrestasjoner av kristne og opposisjonelle, voldsom militær opprustning, aggressiv oppførsel mot Taiwan og flere naboland. Svekker ikke det troverdigheten din å være så ensidig positiv?

– Så negativ som mye av Kina-dekningen er i Vesten, mener jeg at noen må være motpol og korrigere inntrykket og vise fram alt det positive som skjer i Kina. Og det gjelder ikke bare Kina. India blir også veldig negativt fremstilt, selv om det skjer veldig mye positivt der. Vi er for lite nysgjerrige i Vesten. Men det er åpenbart at det er mange utfordringer i Kina, de bør blant annet tåle kritikk bedre og forstå at andre land kan oppfatte Kina som en trussel.

– Du har en ganske bra årslønn, over tre millioner i fjor, og reiser veldig mye. Hvem betaler deg egentlig?

– Pengene jeg tjener, kommer fra rådgiving for bedrifter og fra foredrag på konferanser i næringslivet som betaler godt, og på universiteter som betaler mye mindre. Men de aller fleste av vervene mine er ubetalt. Jeg skatter over halvparten av det jeg tjener.

– Men det er jo tette bånd mellom myndigheter og kinesiske bedrifter. Du får kanskje betalt av Tongwei, for eksempel?

– Jeg får betalt for foredrag, for eksempel når jeg deltar på konferanser. Akkurat på samme måte som i Europa eller andre steder. Tongwei betaler for opplegget her i Chengdu.

Mange hatter

Solheim har en imponerende mengde verv og roller internasjonalt, de fleste i Kina, India og Sørøst Asia. 

Han er blant annet leder av Belt and Road Green Development Coalition, en kinesiskledet allianse som skal gjøre kinesiske utenlandsinvesteringer mer «grønne». I tillegg er han medlem av China Council for International Cooperation on Environment and Development (CCICED), et statlig kinesisk rådgivende organ for miljø og utvikling. 

I 2024 fikk han en offisiell hedersmedalje fra kinesiske myndigheter for arbeidet sitt med miljø og klima.

Solheim er også styreleder i Europe–Asia Center, en ikke-statlig organisasjon registrert i Brussel.

Ifølge nettsidene jobber organisasjonen for å «øke den gjensidige forståelsen og bygge broer mellom de sosiale, kulturelle, forretningsmessige og politiske sfærene i Europa og Asia». «Åpenhet» er en av nøkkelverdiene – men på nettsidene står det ingenting om hvem som faktisk betaler for arbeidet organisasjonen gjør. Flere Beijing-baserte organisasjoner oppgis som partnere.

– Hvem er det egentlig som betaler for arbeidet denne organisasjonen gjør?

– Senteret ble startet av belgiske diplomater. Det er prosjektfinansiert. Når jeg og andre holder foredrag, går en prosentandel til senteret. Vårt siste arrangement fremmet bambus som alternativ til plast i Italia. Det var finansiert av bambusindustrien og bambuskommuner. 

– Med alle disse hattene og oppdragene du har – de som er kritiske til deg, mener jo at du er en slags avansert reklamemann for Kina. At du bruker din troverdighet og tyngde til å fremme budskapet kinesiske myndigheter vil spre. Hva sier du til det?

– Mitt engasjement er for miljø, samarbeid og fred. Jeg ønsker mindre mistenksomhet og mer samarbeid mellom Norge og resten av Vesten og Asia, inkludert Kina og India. Jeg er fast overbevist om at de store utfordringene verden står overfor, bare kan løses i samarbeid med Kina, og at ingen er tjent med konfrontasjon. Jeg prøver etter fattig evne å være en slags brobygger, en som kan bidra til større forståelse på begge sider.

– Du treffer folk på veldig høyt nivå, du har blant annet deltatt i diskusjoner med statsminister Li Qiang. Kan du være kritisk under slike samtaler?

– Når jeg møter politikere på høyt nivå uansett land oppnår jeg ingenting med krass kritikk, sier Solheim. 

Han mener Vesten må slutte å belære Kina.

–  Vestlige land må slutte å være misjonærer, det har ingen effekt – like lite som vi lytter hvis andre angriper Norge eller Vesten. Det jeg prøver å gjøre, er å gi råd om hva Kina kan gjøre bedre – for eksempel å imøtekomme Europas frykt for å miste arbeidsplasser eller nabolands bekymring for en så enormt stor nabo. Vi må slutte å se forholdet til Kina som et nullsumsspill. På nesten alle viktige områder – fred, miljø, økonomisk vekst eller global helse – har vi felles interesser.

– Min venn!

– Erik Solheim!! Min venn! Velkommen, velkommen! Sett deg her! Og alle dere andre – sitt ned, sitt ned.

Liu Hanyuan slår ut med armene. Den 62 år gamle gründeren og mangemilliardæren oser energi og entusiasme. Vi er i 39. etasje i det kinesiske firmaet Tongwei sitt hovedkvarter. Historien til bondesønnen Liu og firmaet Tongwei forteller mye om det moderne Kina. Tidlig på 80-tallet lånte 19 år gamle Liu noen hundrelapper av faren sin for å starte medS oppdrettsyngel. I dag er Tongwei verdensledende på fiskefôr. I tillegg er firmaet verdensledende på ulike tekniske løsninger knyttet til solenergi.

Tongwei var i 2025 på Fortunes liste over de 500 største selskapene i verden og omsetter årlig for over 100 milliarder kroner.

Men nå er det lunsj og bygging av gode relasjoner som gjelder. Belevent og med stor selvfølge er Liu midtpunktet i rommet. Han gir komplimenter til Solheim for det viktige arbeidet han gjør og understreker hvor beæret han er over besøket fra sin «gode venn». Solheim takker Liu for omvisningen og programmet Tongwei har stått bak de siste dagene.

En jevn strøm av delikatesser bæres inn, og Liu forklarer høflig og smilende om de tradisjonelle Sichuan-rettene. Alle rundt bordet får litt av hans oppmerksomhet, perfekt kalibrert etter bordplasseringen som selvsagt viser personens viktighet.

Liu plukker opp flere knallsterke kjøttbiter med spisepinnene og legger dem i Solheims skål.

– Dette er veldig, veldig sterkt, sier han og ler.

Solheim smiler og tar en bit, men lar klokelig den andre ligge.

Så kommer Maotai på bordet. Små glass blir fylt, og vi skåler flere ganger med det kinesiske brennevinet som i sin tid angivelig fikk statsminister Oddvar Nordli til å utbryte: «Denne har døm itte vøri heldig med!» under en bankett i Beijing.

Så er lunsjen over. Vi flytter oss over til et møterom og praten blir mer seriøs.

– Kinas grønne omstilling og teknologi er en gave til verden, sier Solheim innledningsvis.

Liu nikker og kommer med et fyldig svar hvor han understreker at Europa og Vesten bør akseptere Kinas forsprang innen grønn teknologi.

Solheim spør blant annet om hvordan man kan balansere Europas ønske om egen produksjon av solenergi med de mye lavere kostnadene i Kina.

– Produksjon i Europa vil koste to til tre ganger så mye. Politiske forsøk på å beskytte vestlig solindustri verken redder industrien eller hjelper klimaet, men først og fremst gjør energiomstillingen dyrere og tregere. Jeg er helt enig med deg, Erik. Europa bør samarbeide med Kina, ikke søke konfrontasjon, sier Liu.

Etter et par timer er møtet over. Igjen utveksles det komplimenter. Solheim og Liu avtaler å møtes allerede senere i år – på en stor konferanse om solkraft i Chengdu.

På høyfjellet

– Nå er vi skikkelig langt utenfor allfarvei, i en av de fattigste provinsene. Her hadde man nærmest ingenting i 1980. Da var Kina fattigere enn nesten alle land i Afrika. Nå er det på vei til å bli et høyinntektsland. Det er det mest fantastiske som har skjedd i min levetid. De første tiårene etter at veksten startet i 1978 var de ikke opptatt av miljø i det hele tatt, nå er Kina ledende i all miljøpolitikk, sier Solheim.

Vi sitter på en liten kafé mer enn tre tusen meter over havet i Qinghai-provinsen. Vi har fått kraftig lokal mat, blant annet yak-okse og nudler. Solheim drikker en kopp te etter måltidet.

– Selv her har man jo nå alt man trenger, selv om folk var lutfattige for noen tiår siden. Men kaffe får man ikke så langt ute på landsbygda. Og så er det stå-do. Det er to ting med Kina jeg gjerne skulle rettet på, sier Solheim og gliser.

Vi har kjørt i flere timer oppover fra Xining, provinshovedstaden i Qinghai – en av de tynnest befolkede provinsene i Kina. Vi er nå oppe på Tibet-platået. 

Guiden har gjort det klart at vi må si fra hvis vi får hodepine eller synsforstyrrelser. I det golde, gulbrune slettelandskapet, som er del av en stor nasjonalpark, vandrer små flokker med yak-storfe. I horisonten ligger fjelltopper med snø på, over 4000 meter høye. 

Tre av Kinas største elver har sitt utspring i Qinghai: Den gule elv, Yangtze og Lancang Jiang, som vi kaller Mekong.

På vei opp til det som regnes som kilden til Den gule elv, gir Solheim en innføring i hvor viktige disse tre elvene har vært i kinesisk historie.

Vel framme tar han av seg på beina og vasser ut i elva mens han snakker om betydningen av Kinas satsing på nasjonalparker.

– Akkurat å være her er jo faktisk litt personlig også, sier han mens han tar på seg sko og sokker igjen.

– Når man er så interessert i Kinas historie som jeg er, er det spesielt å være der alt startet – ved opphavet til Den gule flod. Det er også viktig for meg å fortelle om betydningen av at Kina nå lager store nasjonalparker. En del utviklingsland mener de ikke har råd til nasjonalparker, men Kina mener det både er viktig å bevare naturen og at det kan gi inntekter samtidig. Nasjonalparker var opprinnelig en amerikansk ide, nå lager Kina et nettverk av nasjonalparker tre ganger så stort som USA.

Tilbake på bussen forklarer Solheim hva han mener er feil med norsk Kina-politikk.

– Jeg mener Norge i for stor grad dilter etter USA. Vi bør være langt mer proaktive og nysgjerrige. Sørge for at flere studenter lærer seg språket og legge til rette for mer samarbeid. Det 21. århundret tilhører Asia, inkludert Kina, og det bør Norge ta konsekvensene av. Det er altfor mye overdreven mistenksomhet mot Kina, også i Norge.

– Fred det viktigste

 Solheim har lang erfaring som fredsmekler og sier at hans egen erfaring med krigens konsekvenser da han jobbet med Sri Lanka, var «annerledes enn noe annet jeg har opplevd».

– Man kom så tett på liv og død. Mange av de folkene vi samarbeidet med, og etter hvert så på som gode venner, ble jo myrdet av den ene siden eller den andre. Det var jo veldig sterkt. Og derfor ble jeg jo enda mer oppsatt på å få stoppet denne krigen, som vi jo ikke klarte.

– Hvordan preget Sri Lanka-erfaringen deg personlig?

Han tenker seg om en stund.

– Det gjorde veldig dypt inntrykk på meg at folk jeg kjente ble drept i krig. Den ene dagen var de her, den andre dagen var de borte. Det har nok gjort at jeg er blitt veldig, veldig opptatt av å forhindre krig. Jeg godtar ikke argumentet om at andre ting kan være viktigere enn fred. Nei, fred er nesten alltid det viktigste.

– Mange vil si at det norske engasjementet på Sri Lanka er nok et eksempel på mislykket norsk fredsdiplomati, og at det er noe vi ikke bør sløse ressurser på.

– Det er jeg fundamentalt uenig i. Jeg blir ekstremt provosert over at mange nå angriper fredsdiplomatiet. Vi trenger mye mer fredsdiplomati i verden i dag, ikke mindre. Jeg ser fram til å stille til høringene på Stortinget og argumentere sterkt for hvorfor Norge bør drive med fredsdiplomati. Selvsagt slik at ingen skal berike seg på dette – vi kan ikke tillate korrupsjon, og det skal slås ned på. Men vi må altså ikke kaste barnet ut med badevannet.

– Du sier du jobber for dialog og større forståelse. Men hvor mye lytter du egentlig i en samtale?

– Ha! Mange vil nok si at jeg snakker mye mer enn jeg lytter, og de vil ha rett. Men jeg mener at jeg lytter når folk kommer med nye, spennende tanker og perspektiver.

– Og da hender det du skifter mening også?

– Ja, absolutt.

– Når skiftet du sist mening om noe viktig?

– Jeg har fundamentalt skiftet syn på betydningen av næringslivet for å skape utvikling og vekst. Og så har jeg skiftet syn på utfordringene knyttet til innvandring i Norge. Der var jeg litt naiv før, men har innsett at det er mange utfordringer. Det skal Frp ha noe av æren for, de tok opp dette før noen andre partier.

– Dette jeg liker

I løpet av de neste dagene besøker Solheim ytterligere tre byer. Han har stort sett fullt program fra morgen til kveld. Den siste kvelden vi er sammen kjører vi i full fart fra et møte til flyplassen i Chengdu. Solheim skal rekke et fly til Shanghai, der skal han holde et foredrag på en stor konferanse dagen etter.  

Vi rekker et kjapt håndtrykk og noen raske ord før han haster til gaten.

– Du vurderer ikke å roe ned litt? Begynne å spille golf eller noe?

– Assa – jeg spiller ikke golf, har null interesse. Jeg snekrer ikke, er verdens mest upraktiske mann. Jeg ser ikke på serier på Netflix, bortsett fra av og til med kona. Det er dette jeg liker og synes er interessant.

– Men hvor henter du energien fra?

– Noe er nok medfødt. Jeg har alltid vært glad i ny kunnskap og i å møte nye, interessante mennesker. Det får jeg gjennom dette arbeidet, selv om det selvsagt også er mye tidtrøyte og kjedelige samtaler. Og jeg mener grunnleggende at de globale utfordringene må løses sammen med land som Kina og India. Og det tror jeg at jeg kan bidra litt til.

– Så du kjører på?

– Ja. Min venn Erling Lorentzen var full av ideer og prosjekter helt fram til han døde 98 år gammel. Han er et forbilde. Jeg håper å være aktiv og engasjert til siste åndedrag.

I juni reiser Solheim til Kina igjen. Denne gangen er tema for turen Kinas innsats for å bekjempe fattigdom.