Meninger:
Fortsatt imponerende norsk gavmildhet
Norge har i 80 år stått i første rekke som livredder i verdens krigs- og katastrofeområder. I en samtid hvor det aldri har vært flere medmennesker på flukt og samtidig en større norsk nasjonaløkonomi, må vi ikke redusere vår internasjonale solidaritet.
Generalsekretær i Flyktninghjelpen
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Panorama har publisert et innlegg som feilaktig tillegger meg synspunkter om at nordmenn er «egoister» og mye annet ufordelaktig. Dette er selvsagt galt.
Tvert imot, norske givere er og blir imponerende gavmilde. Vi er takknemlige for at stadig flere vil gi et fast beløp til mennesker på flukt i andre land. Og nå, som før, er det ofte pensjonister og andre med begrenset inntekt som gir forholdsvis mest i en tid hvor mange føler at de får dårligere råd.
Samtidig opprettholder Norge, i motsetning til mange andre giverland, et høyt bistandsnivå. Helt siden Kåre Willochs regjering i 1982 har Norge bidratt med én prosent av nasjonalinntekten i bistand nesten hvert år.
Det som nå er NRC Flyktninghjelpen, ble opprettet allerede i 1946, før Finnmark var gjenreist, som en nasjonal norsk dugnad for verdenskrigens millioner av sultende europeiske flyktninger. I en tid da kjøpekraften var en brøkdel av det den er i dag, var folk flest i Norge opptatt av å hjelpe de som hadde det mye verre i andre krigsrammede land.
Debattinnlegget fra Line Konstali 7. mai tar utgangspunkt i et lengre podkast-intervju jeg gjorde med Panoramas redaktør om vårt arbeid for mennesker på flukt i vår samtid.
På spørsmål fra programlederen om hvordan jeg kan forklare den «rovdyrtiden» vi lever i hvor humanitær bistand og verdier er under press og vi må kutte stadig mer i nødhjelpen til sultende barn, svarer jeg at den internasjonale politiske tidsånden ikke er god og at nasjonalisme og opprustning er dominerende føringer for mange politikere, også delvis i Norge.
Og ja, der viser jeg også til at folk flest i vårt land aldri har brukt mer på oss selv, offentlig og privat, enn nå, og at vi derfor fortsatt bør ha råd til å bruke én prosent av vår nasjonalinntekt på å redde liv blant de fattigste i verdens krigs- og katastrofeområder.
Jeg vet godt at det er mange i vårt eget land som også lider nød, føler de får dårligere råd og selv har økte behov. Men det kan umulig være galt å også vise til at vi aldri tidligere har sett en generasjon som totalt sett har vært så rik som denne.
Derfor vil det være galt av oss å redusere vår relative gavmildhet sammenlignet med tidligere og fattigere generasjoner i en tid med økende behov for livreddende nødhjelp.
