FNs ubetalte arbeidskraft

Til tross for mange år med hard kritikk, fortsetter FN å lyse ut ubetalte praksisplasser. Unges muligheter for å få FN-erfaring avhenger dermed av hvor økonomisk privilegerte de er, ikke bare kunnskap og erfaringer.

Publisert fredag 05. januar 2024 - 08:59

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ari Sigurdarson

Politisk ansvarlig for FN-studentene Norge

Under og etter studiene legger studenter gjerne en plan om å gjennomføre et internship for å få arbeidserfaring. Men én faktor hindrer mange fra å kunne gjennomføre; flere internships er ubetalte. Dette vil særlig være tilfellet dersom en av FNs organisasjoner er arbeidsgiveren.

I FNs bærekraftsmål 8 og 10 er det lagt vekt på at arbeid skal være anstendig, samt at ulikheter skal minskes. Derfor er det underlig at FN selv, i sine egne organisasjoner, skaper strukturer hvor kun ressurssterke ungdommer med økonomiske muskler har mulighet til å gjennomføre et internship.

Familiens økonomi avgjør

Det er bekymringsverdig at det fortsatt er et betydelig antall unge som utfører arbeid uten å motta lønn.

Praksisordninger der det ikke tilbys økonomisk kompensasjon for arbeidet, bidrar til at det ikke bare er kunnskap og erfaringer som har noe å si for hvem som får praksisplassen, men også foreldre og familiers økonomiske situasjon.

Når flere av FNs internships i tillegg er i byer som New York og Genève – noen av verdens dyreste byer å bo i – forsterkes betydningen av familiens økonomi.

Flere studenter, som jeg har snakket med i New York, presenterer reiseutgifter på 10 000 kroner og en månedlig leie på 16 000 kroner for meg. Det i tillegg til månedlige kostnader til mat og andre nødvendigheter på 6 000 kroner.

Dermed kan et internship på et halvt år i byen fort koste deg opp mot 132 000 kroner, selv om man snur på hver krone. Det sier seg selv at dette er noe de færreste av oss får til uten økonomisk hjelp.

FN burde ha avsluttet praksisen for lengst

Kritikken rettet mot FNs praksis med ubetalte internships er ikke ny. I mange år har det blitt skrevet i media om dette, og organisasjoner som Fair Internship Initiative har jobbet for å utfordre dette systemet.

Selv om flere internships nå er betalte, er antallet fortsatt svært lite tilfredsstillende.

Det er bekymringsverdig at det fortsatt er et betydelig antall unge som utfører arbeid uten å motta lønn.

Dessverre ser vi at prestisjetunge arbeidsplasser i FN-systemet fortsetter å dra nytte av ulønnede praktikanter som, etter å ha bestått et krevende sett med kriterier, jobber heltid i månedsvis, uten å få lønn eller dekket levekostnader.

Dette er en praksis som FN burde ha avsluttet for lengst.

Norsk privilegium

Sett fra et globalt perspektiv vil nordmenn ha betydelige fordeler.

Vår relative økonomiske styrke sammenlignet med befolkninger i økonomiske pressede områder, er en av disse fordelene.

Norges stipendordninger, selv om de er begrensede, støtter også når det er store utgifter knyttet til reise og opphold. I tillegg har jeg hørt om flere som har valgt å ta fag på universitetet med digitale hjemmeeksamener og uten obligatorisk oppmøte, noe som gjør at de kan benytte seg av lån og stipend fra Lånekassen samtidig som de engasjerer seg i et internship utenlands.

Vi kan ikke godta at enkeltpersoners økonomiske bakgrunn skal diktere mulighetene de har får få arbeidserfaring fra FN, som tross alt arbeider for anstendig arbeid og å jevne ut ulikheter, som står i bærekraftsmål 8 og 10.

Dersom FN ikke kan oppfylle de bærekraftsmålene de står ansvarlig for å arbeide for å nå, risikerer organisasjonen å svekke deres egen troverdighet og formål.