– Redselen gjør meg skjerpet

Sola er på vei opp utenfor treningssenteret sentralt i Beirut.

Inne står en mann født i Kabul og slår på en boksesekk. Klokka har så vidt passert seks, og tidsforskjellen hjem, gjør at det fortsatt er noen timer til han skal på lufta i Nyhetsmorgen.

Nå slipper han ut et stønn, og ett til. Et for hvert slag han sender inn i den døde sekken.

– Han presser meg til å trene magemuskler, sier Yama Wolasmal, mest til seg selv.

Han som «presser» heter Elie Nehme og er NRK-korrespondentens faste boksetrener. Nå skal de inn i ringen. Treneren fester puter til kroppen. Bokseren strammer hanskene.

– Give me a break, man, sier Wolasmal til Nehme etter den første runden.

Svetten pipler fra panna når han henger i tauene etter runde to. 

Og etter tre runder ligger Wolasmal rett ut, hiver etter pusten.

– I need to get my fucking breathing in order.

En bummer, og nær 1200 drepte

Med en «jævlig vond» proteinshake i handa, haster han opp trappa fra senteret. NRK-journalisten er klar for nye rapporter om en av klodens mest splittende konflikter.

Med 150 reisedøgn i året, har treninga blitt viktig for at Wolasmal skal prestere. Han forteller at den fungerer som en hurtiglading.

– Boksing er hard trening. Du må fokusere på pust, unngå å bli truffet og lande slagene rett. Jeg trodde først at man slo med armene. Men kraften kommer fra beina og hoftene.

En kort joggetur herfra ligger Dahieh, Hizbollah-bydelen som Israel har bombet med ujevne mellomrom de siste åra. Men nå skal Wolasmal hjem til den «kristne» bydelen Achrafieh, der han bor med kona og døtrene – og hvor NRK har sitt Beirut-kontor i familiens kjøkken.

Han sjekker mobilen for nye meldinger fra Oslo.

– Ja, dét var jo en bummer! Nå har de avlyst live´n, sier han oppgitt.

Han hadde meldt inn at han kunne rapportere direkte i Nyhetsmorgen, men det har tydeligvis vært kommunikasjonssvikt. Vi spør hva radiolytterne går glipp av.

– Jeg skulle snakke om Jerusalem Posts avsløringer om kollapsen i Israels beredskap... 

Vi har stoppet på rødt lys, Wolasmal har nå bare to lyttere, men er i nyhetsmodus:

– At det tok fire timer fra angrepet 7. oktober startet til politisk ledelse og forsvarsledelsen møttes fysisk. I fire timer kavet Israels toppledelse, og i mellomtiden ble nær 1200 israelere drept og 250 tatt i fange. Da myndighetene fikk summet seg, var angrepet egentlig over.

Generatormafia, og norsk boble

Da Wolasmal og kona Shara Amin flyttet fra Norge høsten 2020, kom de til et land som var hardt rammet av pandemien. Økonomien hadde kollapset. Det var lag på lag med kriser.

– Vi kom med to små barn, bare uker etter den enorme havne-eksplosjonen.

Men Wolasmal hadde fått «drømmejobben» og var aldri i tvil om at Beirut var rett adresse for å dekke situasjonen i Midtøsten.

– Jeg ville være et sted med en slik nerve. For min jobb er å fortelle historier.

I tillegg har Libanon et helt utrolig mangfold, påpeker han etter å ha låst seg inn i hjemme.

– Jeg kan sitte her å høre både kirkeklokker og bønnerop. Dét vil jeg at barna mine skal oppleve, også. Jeg vil vise dem verden utenfor den trygge norske bobla.

Familiens hjem er nøkternt innredet med designmøbler og en stringent bokhylle med kuratert faglitteratur. På veggene henger et knippe familiebilder og flere utmerkelser:

Det er Sønsteby-prisen og Riksmålsforbundets språkpris. Og som «stemmen fra Beirut» ble NRK-journalisten kåret til Årets navn i Dagbladet. Men høyest setter Yama Wolasmal Erik Byes minnepris, som han fikk for et «balansert, informativt og modig virke» i krigsområder.

Yama Wolasmal spør om Panoramas utsendte vil ha speilegg. Vi spør om landet han har tatt med familien til egentlig er en failed state.

– Ja. Når et land ikke klarer å levere strøm til befolkningen er det ganske ille, svarer han med det stemmeleiet vi kjenner fra Dagsrevyen.

– Men libanesere er gode til å finne løsninger. Da strømmen forsvant, var det noen som startet en generator-forening. Nå kaller de dem generatormafiaen, fordi de har blitt rike.

Han er født i Kabul, men familien måtte flykte til Pakistan da Wolasmal var tre måneder. Sammen med moren og faren – den afghanske journalisten Mohammad Hassan Wolasmal – og ni søsken, kom han til Norge som kvoteflyktning da han var fire år.

– Vi kom til et fremmed land og ble tatt imot med åpne armer, fikk en kommunal leilighet, mat på bordet og et skoletilbud. I Norge tar vi det meste for gitt, det kan man ikke gjøre her. Jentene mine skjønner ikke alt dette nå, men håpet er at de på sikt skal forstå at det livet de aller fleste lever i Norge er en utopi for millioner ...

Mobilen avbryter Wolasmals resonnement.

Abbas i Oslo, og folk i pysjen

– Hei, Sigrid, beklager at jeg ikke fikk svart på mailen din. Ja, jeg kan være med. Hører du meg? Ja. Jeg er i Beirut. .... Ja, ja, sier han inn i mobilen.

Det er Sigrid med etternavnet Sollund som er i andre enden. Programlederen i Dagsnytt 18 forklarer temaet for ettermiddagens sending og lurer på hva Wolasmal kan bidra med.

– Ja, det du lister opp her er helt innafor, svarer han.

– Vi snakker på en måte om veien videre for Gazastripen, da? Det er så mye som skjer her, Sigrid, at ... 

Hun avbryter ham, og de diskuterer situasjonen på Vestbredden, hvorvidt Hamas kommer til å samarbeide med Trump, og at Netanyahu er i Washington for å fortelle den amerikanske presidenten at han kommer til å bombe i Iran.

 – Spørsmålet er hvor mye tid du har til rådighet? spør Wolasmal før samtalen avsluttes.

– Da blir det Dax18 i dag. Abbas er i Oslo og Netanyahu er i Washington, så da må jeg gå live her fra kjøkkenet, sier han over bordet til Panorama.

Israels politikk har ikke bare påvirket Wolasmals jobbhverdag de siste årene. Da Libanons nabo i sør bombet Beirut høsten 2024, var ikke byen han og familien bor i til å kjenne igjen.

– Sentrum så ut som en flyktningleir.

Han forklarer at israelerne sendte ut varsler til folk i Hizbollah-områder via WhatsApp.

– Angrepene skjedde om natten. Familier sto i pysjen, 500 meter unna, for å se om deres bolig ble truffet. Var de heldige, kunne de gå å legge seg. Om ikke, havnet de på gata.

Sammen med døtrene dro han for å dele ut mat til internt fordrevne.

– Da fikk de se vanlige middelklassefamilier, barn på deres egen alder, som dagen før bodde i en leilighet, men som nå levde under åpen himmel, sier han.

Wolasmal sier verken han eller kona bruker mye tid i hverdagen på at en gruppering som Hizbollah kontrollerer en stor del av hjembyen.

– Det er som med alt som er kaotisk i Beirut, man blir vant til det. Libaneserne kaller det overlevelse. Sånn var det høsten i 2024 også, da det ble bombet regelmessig bare sju kilometer fra der vi bor. Du kunne høre tunge drønn fra de israelske angrepene, men livet gikk sin gang. Skolen, matbutikkene og restaurantene holdt åpent hver eneste dag.

Varme Libanon, og kebab-norsk

Da han var 17 år ble han motvillig med en kompis på date, fordi jenta kompisen skulle møte, skulle ha med seg lillesøsteren. Han sier det var «full kræsj» mellom ham og den «smellvakre», men «umodne» 14-åringen han ble tvunget til å henge med. 

De holdt ikke kontakten.

Men femten år senere tikket det inn en melding fra henne på Facebook. Yama Wolasmal og Shara Amin giftet seg i 2015. Og sammen har de døtrene Laurina (7) og Lydia (5).

Wolasmal sier Libanon nå føles mer som hjemme enn Norge.

– Når vi går på gata her, skiller vi oss ikke ut, vi er ikke «utlendinger». Alle tror vi er libanesere. Før vi dro, var det nok jeg som ivret mest for å flytte akkurat hit. Men nå er det faktisk Shara som synes tanken på å dra hjem til iskalde Norge er litt vanskelig.

– Norge er litt kjedelig?

– Ja. Norge er en oase. Det kan bli litt kjedelig i lengden.

Wolasmal tror skråblikket han alltid har hatt på Norge har blitt tydeligere etter fem år i et samfunn der det offentlige ikke bryr seg om individet – der alle må klare seg selv. 

– Når man bor i utlandet, reflekterer man kanskje mer over de tingene som ikke fungerer hjemme. Det norske velferdssamfunnet – som jeg er et resultat av, og egentlig kan takke for alt – er kanskje også med på å sy puter under armene på folk, sier han.

– Hvorfor snakker en gutt fra Kabul så presist norsk?

– Jeg har ikke alltid gjort det.

Han forteller at han ble bevisst på eget språk da han begynte å jobbe i TV2. Wolasmal sier det hørtes ut som kebab-norsk da han første gang hørte sin egen tv-stemme.

– Jeg vokste opp med pakistanske og arabiske kompiser. Ingen av dem brydde seg om kj-lyden. Men når jeg skulle jobbe med tv, måtte jeg gjøre noe og ba om logoped-timer. Språk er viktig, for jobben min er å gjøre ekstremt komplekse konflikter forståelig for en 16-åring.

Blodbad, og Holiday Inn

Det er krevende å bevege seg i bil gjennom Beirut, men Wolasmal vil vise fram byen sin, og plutselig er vi ved Green Line, navngitt fordi det var et gjengrodd ingenmannsland mellom et muslimsk Vest-Beirut og et kristent Øst-Beirut i de femten borgerkrigsårene fram til 1990.

– Green Line delte Beirut i to, og her var de hardeste kampene, sier han.

På vei til strandpromenaden, passerer vi det som en gang var et hotell, men som nå bare er et skall av en bygning – en grim påminnelse om grusomhetene denne byen har stått i.

– Holiday Inn var et av de mest luksuriøse hotellene i byen. Alle prøvde å få kontroll over det, for det var det høyeste punktet i sentrum. De ville ha snikskyttere der, forteller han.

Wolasmal mener Beiruts blodige fortid er viktig om man vil forstå Libanons problemer idag.

De ulike gruppene kjempet i femten år, gate for gate, bydel for bydel. Men i 1990 tok krigsherrene av seg uniformene og ble enige om å dele på makten. Avtalen inkluderte en ny grunnlov som sa at presidenten skal være kristen, at statsministeren skal være sunni-muslim, og at lederen i nasjonalforsamlingen skal være shia-muslim.

– Maktfordelingen fikk slutt på blodbadet. Men mange av Libanons problemer – vanstyre, korrupsjon og nepotisme – kan spores tilbake til dette systemet, sier han.

Starve the ego, feed the soul

Vi sitter på en benk ved strandpromenaden. Herfra kan vi se de snødekte fjellene over byen. Yama Wolasmal ser mot Middelhavet, tenker på alle reisene han har vært på.

– En av de verste sakene jeg dekket, var rett etter at vi flyttet hit. Den økonomiske krisen var på sitt verste, og veldig mange libanesere forsøkte å komme seg vekk, forteller han.

NRK-journalisten møtte en mann som hadde solgt huset sitt og betalt 20 000 dollar for at menneskesmuglere skulle frakte ham selv, kona og de fire barna til et annet land i Europa.

– De gikk ombord i en båt i Tripoli, midt på natta. Og så skjedde det som skjer med alt for mange av disse skrøpelige og overfylte båtene – de møtte røff sjø. To av barna falt over bord, uten redningsvester. 

Mannen hoppet uti for å redde dem. Men, mens han var i vannet, kantret båten, og kona og de to andre barna falt også over bord og forsvant.

– Så lå han der. De to barna var utmattet, og så svimte han av. Når han kom til seg selv, var også de barna borte. Etter 48 timer ble han reddet, men han hadde mistet hele familien.

Wolasmal ser ned i bakken. En tåre presser seg fram i øyekroken.

– Jeg møtte ham en uke etterpå. Det er et av de få intervjuene jeg har måttet avbryte. Han gråt. Men også jeg og kameramannen min gråt. Det ble for sterkt, sier han.

Fredagsbønnen er over i Mohammad al-Amin-moskeen, og det er nesten tomt i bønnesalen når vi kikker opp mot den mektige, mer enn 50 meter høye mosaikk-kuppelen.

NRKs midtøstenkorrespondent vender seg mot Mekka, går ned på kne.

Utenfor, etter bønnen, sier Wolasmal at Gud er viktig for ham og at han gleder seg til Ramadan. Det handler om det spirituelle, at tempoet senkes, men også om å få kontroll.

– Starve the ego, feed the soul, sier han.

Han ser ut over Martyrplassen.

– Religionen er en rettesnor for meg. Og Ramadan tvinger meg til å senke tempoet. Min tro gir meg ro i en urolig verden og kraft i en hektisk hverdag, sier han.

– Er troen et fortrinn i den jobben du gjør her?

– Absolutt. Troende har noe til felles. Og i Midtøsten, hvor majoriteten er muslimer, har jeg felles referanser med mange av de menneskene jeg møter i jobben. Når det for eksempel er bønnetid, er det vanlig å be fellesbønn i Islam. Jeg har mange ganger bedt sammen med intervjuobjekter. Det er den beste icebreaker´n, sier Wolasmal.

Verdensproblemer, live fra kjøkkenet

Midtøstenkorrespondenten er tilbake på kjøkkenet i leiligheten. Det er noen minutter til han skal på lufta i Dagsnytt 18, og nå snakker han med en produsent i Oslo:

– Gidder dere å sjekke lyset? Er det greit, eller skal jeg guffe opp litt?

Han er rolig, dette er rutine. Mens han venter på tur i sendingen, leser han over de fire spørsmålene han har fått oversendt fra programlederen.

– Jeg får bare tre minutter, så jeg er usikker på hvor mye jeg rekker, sier han til Panorama.

Han står på en improvisert opphøyning, en trekloss. Vinduet er åpent, og byens larm danner en lydkulisse. Yama Wolasmal retter blikket inn i kameraet. Han er på:

– En palestinsk stat er den illusjonen israelske myndigheter er fast bestemt på at de aldri skal la realisere. Og det er den drømmen palestinere flest klamrer seg til ...

På sitt sedvanlige vis, forteller han radiolytterne om det siste fra regionen.

Formatet er krevende, selv for en erfaren journalist. Wolasmal får fikk ganger 45 sekunder i sendingen – om en av klodens mest betente konflikter.

Han har Dagsnytt 18 på øret mens han pakker sammen utstyret. Vi spør hvordan det er å lytte til den mangefasetterte NRK-menyen fra en region med så ekstreme utfordringer. 

Wolasmal smiler.

– Jeg husker godt den gangen jeg rapporterte om jordskjelvet i Tyrkia. Minst 50.000 var døde. De takket meg av, men jeg hadde fortsatt sendingen på øret, og da kom den sedvanlige «nå skal vi gjøre et sprang til mer hjemlige forhold». Da skulle Ap og Frp debattere en ny sukkeravgift, tror jeg. Så rett etter at jeg hadde snakket om lidelsene i Tyrkia og Syria, kjørte vi en ti-minutters debatt om at norsk sjokolade kunne bli litt dyrere. 

Han sier han får slike påminnelser om «lykkelandet Norge» hele tiden.

– Det blir det ultimate beviset på at vi befinner oss helt på toppen av Maslows pyramide.

Folkets venn, og tabbouleh

Men det er mulig å ha det godt i Libanons hovedstad, også.

– Jeg har aldri før vært i en by hvor det er en så rik flora av spisesteder, kaféer og barer, sier Wolasmal entusiastisk på vei inn i det trendy området Gemmayzeh.

– Her er det noe for alle. Bare i løpet av fem minutters gange kan du finne en bar som er et hull i veggen, en fantastisk sushirestaurant eller en lokal schawarma-sjappe.

Men nå vil han til en av Beiruts eldste restauranter, et sted som har holdt stand gjennom kriser og kriger, og som serverer tradisjonell libanesisk mat.

– Det blir ikke mer klassisk enn Dar Beirut, sier han når vi har satt oss.

Restauranten ligger sentralt i området han omtaler som «Thorvald Meyers gate på speed». Bortsett fra menyen og tre menn som røyker shisha, ligner stedet mest en fransk bistro.

– Dette er taouk, marinert og grillet kyllingbryst. Her er batata harra og hummus, som man ikke kan spise et måltid uten her i Libanon. Og ikke minst min favorittsalat tabbouleh.

Yama Wolasmal er til stede, her og nå. Om det handler om mat, eller om jobb. Han forteller at faren – journalisten som ga seg selv etternavnet Wolasmal – også åndet for jobben.

NRK-korrespondenten kjenner ikke historien om hvorfor faren valgte seg dette navnet, men forklarer at Wolas betyr folk og at Mal betyr venn. Så Wolasmal betyr «folkets venn».

Yama Wolasmal tror at hans egen bakgrunn er en styrke i jobben som korrespondent.

– Ikke at jeg husker selve krigen, jeg var tre måneder da vi forlot Afghanistan. Men jeg har vokst opp med foreldre som opplevde krigens traumer. De har fortalt hvor tøft det var å måtte pakke og dra fra et godt middelklasseliv i Kabul, nærmest over natta. Så når jeg ser folk som flykter med en plastpose på Gazastripen, så kan jeg relatere til lidelsen de føler på.

 – Men hvor mye afghaner er det egentlig igjen i deg?

– Overraskende mye. Spesielt når jeg er hjemme i Norge. Da er jeg minoritet og opptatt av kulturen min. Jeg liker å verne om både den og min religiøse identitet.

 Blodspor, og ingen cowboy

Da Wolasmal fikk drømmejobben, var målet hans å nyansere bildet av Midtøsten.

– Det har jo gått bra til helvete, sier han.

– Hamas-angrepet mot Israel snudde opp ned på alt. Og jeg føler at jeg bare har snakket om krig og død siden den dagen. Jeg ble på en måte sugd inn i denne krigstornadoen.

Krigen har også endret synet hans på journalistyrket. Han har sett kolleger bli drept. Målrettede henrettelser av pressefolk.

– Vi har aldri tidligere vært vitne til noe sånt. 

Med norsk pass i lomma føler han på et ansvar for å dekke konflikter hvor lokale journalister ikke får gjort jobben sin.

– Det har vært ekstremt frustrerende å rapportere om situasjonen i Gaza, uten å kunne reise inn selv, sier han og forteller at han har vært gjennom hele følelsesregisteret siden 7. oktober.

– Jeg var i Israel 48 timer etter terrorangrepet. Blodet hadde enda ikke størknet i bilene ved festivalområdet etter at Hamas massakrerte uskyldige. Det å se en nakkepute med to kulehull i førersetet på en bil, og blodspor på ruta, gjør noe med deg. Så kom Israels blodige hevn. Jeg har besøkt Gaza mange ganger. Når et nabolag blir bombet, vet jeg at der var den lekeplassen vi besøkte.

– Sjuende oktober endret alt, sier han stille.

Opp gjennom årene har Yama Wolasmal rapportert fra noen av klodens mest krevende områder – Afghanistan, Libya, Gaza, Syria og Irak. NRK-journalisten forteller at han alltid redd før han reiser til et konfliktområde.

– Jeg er ingen cowboy, og vi gjør veldig grundige forberedelser før slike krevende reiser. Det gir meg en trygghet. Og redselen gjør meg mer skjerpet, sier han.

– Ser du på deg selv som krigsreporter?

– Jeg er midtøstenkorrespondent, så en stor del av min hverdag går med til å dekke kriger og konflikter. Teknisk sett er jeg krigskorrespondent, men det er ikke en tittel jeg liker. Jeg føler at de som bruker en slik tittel, gjør det for å tøffe seg. Jeg har ikke noe behov for det.

Epilog.

Mandag morgen denne uka, i Oslo.

Klokka har så vidt passert sju. Melka står på benken ved ei halvspist skive, når NRKs korrespondent, gjennom radioen, rapporterer om hvilke mål som er truffet gjennom natta.

– Iranerne har gått ganske hardt løs på oljeanlegg i naboland, rapporterer Wolasmal.

Krigen har igjen blusset opp i Yama Wolasmals hjemby. Selv har NRK-journalisten forflyttet seg til Israel, der han forsøker å gi norske radiolyttere innblikk i en krig som kan endre regionen for alltid. Programlederen i Nyhetsmorgen antyder at krigen påvirker oljeprisen.

– Absolutt, svarer han på direkten, og forklarer at den ikke har vært så høy på fire år.

Et par timer senere ringer Panorama Tel Aviv for å spørre Wolasmal om hva han tenker nå; er dette er litt overveldende, eller bare vanlige dager på jobb?

– Det går bra med meg. Jeg er vant til lange dager og lite søvn.

Stemmen er mer lavmælt. Han høres litt mer sliten ut enn da vi for et par uker siden satt på Dar Beirut og spiste grillet kylling og favorittsalaten tabbouleh.

– Det som gjør denne krigen så skremmende, er at det er så mange ulike fronter ...

Det blir brått stille i den andre enden.

– Nå går flyalarmen her.

– Det går bra å snakke altså. Jeg sitter i et rom uten vinduer.

– I Beirut sa du at drapet på Hizbollah-leder Hassan Nasrallah var en game-changer. Hva tenker du om at Ali Khamenei også er drept, at sønnen Mojtaba nå er utnevnt til Irans øverste leder?

– At dette er ekstremt uforutsigbart. Normalt er det et system i galskapen i en krig, men dimensjonene her, gjør at ingen egentlig aner konsekvensene av det som nå skjer.

– Israel har sagt at de skal jevne deler av hjembyen din med jorden?

– Det er ingen grunn til å tvile på israelske ledere når de sier at Dahieh skal ende opp som Khan Younis i Gaza. Jeg frykter at store deler av Hizbollah-bydelen kan ende som en grushaug. For når Hizbollah skyter raketter, tar Israel fram storslegga. Akkurat nå er 700.000 libanesere på flukt. Det er forferdelig å tenke på, sier han. 

Yama Wolasmal sier han gleder seg til å reise hjem til Beirut etter ti dager i Israel.

– Shara har hatt stålkontroll mens jeg har vært her.

Sammen har de lagt planer for hva de skal gjøre om situasjonen forverrer seg. Foreløpig har de to døtrene hjemmeskole, og i går var de i et bursdagsselskap hos en venninne.

– Dette er en del av livet i Midtøsten. Vi har blitt som libaneserne, vant til å leve litt på kanten. Men vi er blant de heldigste, og kan forlate Libanon om det blir nødvendig. Det kan ikke millioner av libanesere.