17-åringen Ali Rahmani (t.v) og tvillingsøsteren mottok Nobels fredspris på vegne av moren Narges Mohammadi, som sitter fengslet i Iran, i desember. Hvorfor er det slik at vinnerens familie bor i eksil i Frankrike og mange rettighetsforkjempere bor i andre land, men ikke i Norge? spør Liv Tørres.
17-åringen Ali Rahmani (t.v) og tvillingsøsteren mottok Nobels fredspris på vegne av moren Narges Mohammadi, som sitter fengslet i Iran, i desember. Hvorfor er det slik at vinnerens familie bor i eksil i Frankrike og mange rettighetsforkjempere bor i andre land, men ikke i Norge? spør Liv Tørres.

Meninger:

Hvorfor bor det få internasjonale rettighetsforkjempere i Norge?

En rekke sentrale rettighetsforkjempere lever i eksil i land vi liker å sammenligne oss med. Færre er det i menneskerettighetslandet og fredsnasjonen Norge. Har vi gjort det umulig for dem å komme hit?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mange av oss ble imponert over de to ungdommene som mottok Nobels fredspris på vegne av moren, som sitter fengslet i Iran, i desember 2023. De to 17-åringene lever med faren sin i eksil i Frankrike. Shirin Ebadi, den forrige fredsprisvinneren fra Iran som mottok prisen for rundt 20 år siden, lever i eksil i Storbritannia. Andre prisvinnere bor i USA, Tyrkia og Tyskland.

Noen av kvinnene som Norge hjalp til med å hente ut fra Afghanistan, flyttet til Canada. Fagforeningslederne som klarte å flykte ut av Belarus, bor i Tyskland. De andre ble fengslet inne i Belarus.

Så hvorfor er det så få av dem som bor her i Norge? Kanskje fordi det er nesten umulig å komme hit?

Regjeringens prioritering er altså på plass, men vi mangler fortsatt konkrete handlingsplaner for justis- og bistandsiden som sitter på ansvaret for å realisere planene ute og hjemme.

Norsk arbeid for rettighetsaktivister

Vi har en regjering som ønsker å løfte arbeidet for menneskerettigheter. Hurdalserklæringen sier at regjeringen vil prioritere det og styrke arbeidet for mennesker på flukt.

Det står også at de ønsker å vektlegge arbeidstakerrettigheter i arbeidet med å fremme menneskerettigheter og styrke demokratiets stilling i verden gjennom å støtte opp under fagforeninger og øvrig sivilsamfunn.

I Statsbudsjettet 2023 og budsjettet for 2024 gir regjeringen prioritet til beskyttelse av arbeidstakerrettigheter og fagforeningsledere. Arbeidstakerrettigheter er menneskerettigheter, og fagforeningsledere er menneskerettighetsforkjempere.

Regjeringens prioritering er altså på plass, men vi mangler fortsatt konkrete handlingsplaner for justis- og bistandsiden som sitter på ansvaret for å realisere planene ute og hjemme.

Undertrykking av fagbevegelsen

Den internasjonale fagforeningsføderasjonen ITUC fastslår at undertrykkingen av fagbevegelsen er omfattende og økende. Det samme gjelder hele sivilsamfunnet, men som regel står det organiserte sivilsamfunnet mest utsatt til for undertrykkelse fra ledere som lar seg friste av autoritære tendenser.

Fagbevegelsen er spesielt utsatt, ikke bare fordi den ofte har mange medlemmer som gir makt, men også fordi den har en unik posisjon ved å kunne lamme økonomi, energi, mattilførsel, med mer.

Dette kjenner de direkte på kroppen i Colombia, Tunisia, Eswatini og Peru, men også hos mange uavhengige fagbevegelser i Øst-Europa. Selv i Storbritannia og andre land i Europa er nå retten til å organisere seg, streike og forhandle under økt press.

I Filippinene ble fagforeningsmannen Jude Thaddeus nylig drept av politiet. I Bangladesh ble fagforeningsmannen Shahidul Islam slått til døde etter et møte med tekstilarbeidere. I Venezuela ble fagforeningslederen Gabriel Blanco og fem andre fengslet i 16 år. Fagforeningslederne fra Myanmar er på flukt både innenfor og utenfor landet. Flere av dem har fått asyl i USA. Mange av fagforeningslederne i Belarus sitter fengslet inne i eget land. De som klarte å komme seg unna, er nå i asyl og mange av dem i Tyskland.

En fagforeningsleder, Ala Tsvirko, fra det uavhengige metallarbeider-forbundet, søkte nylig asyl i Sverige, men ble nektet opphold til tross for at ILO har fastslått at overgrepene i Belarus fortjener internasjonal beskyttelse av fagforeningsledere og de strengeste sanksjonene man kan innføre overfor regimet. Den svenske regjeringen mener like fullt at hun ikke har beskyttelsesbehov og utviste henne. Hun lever nå i eksil i Polen.

Hva ville den norske regjeringen gjort hvis hun hadde kommet til Norge isteden?

Med vage og ikke oppdaterte retningslinjer kan vi få uheldige vedtak basert på skjønn. Og så vidt vi vet har heller ikke utviklingsministeren en handlingsplan som sier noe om hvordan hun skal følge opp dette i utlandet.

Hva betyr det å «prioritere»?

Så vidt vi vet, finnes det ingen handlingsplan som sier hvordan justisministeren skal forvalte prioriteringene som ligger i regjeringens politikk hvis fagforeningsledere på flukt kommer hit til Norge. Slik vi forstår det har heller ikke UDI fått oppdaterte retningslinjer knyttet til asylsøkere fra Belarus. 

Med vage og ikke oppdaterte retningslinjer kan vi få uheldige vedtak basert på skjønn. Og så vidt vi vet har heller ikke utviklingsministeren en handlingsplan som sier noe om hvordan hun skal følge opp dette i utlandet.

Nå er det viktig at dette arbeidet prioriteres. Vi har noen klare ønsker for hva som må til.

Beskytte mennesker på flukt

Flyktningkonvensjonen ble laget med mål om å gi spesiell beskyttelse til mennesker på flukt fordi de trenger individuell beskyttelse. Det er over 100 millioner mennesker på flukt i eller utenfor eget land i verden i dag.

Mulighetene for å oppnå beskyttelse i Europa gjennom trygge og lovlige migrasjonsveier er svært begrensede. 70 prosent av verdens flyktninger oppholder seg i nabolandene til land i konflikt. Vertslandene er ofte under hardt press, uten evne til å gi den hjelpen flyktningene trenger.

Et eget solidaritetsfond kunne vært til stor hjelp ved å gi menneskerettighetsforkjempere tilgang til så vel advokathjelp, beskyttelse som ressurser for overlevelse.

Få menneskerettighetsforkjempere blir plukket ut i kvoteordninger for å komme til europeiske land eller til Norge. De fleste som kommer hit, er på flukt fra krigsområder. Det er selvfølgelig nødvendig å komme seg unna når det bryter ut krig, men trenger ikke de gruppene som Flyktningkonvensjonen ble laget for også beskyttelse?

Tungvindt å komme til Norge

Hit til Norge er det nesten umulig å komme på egen hånd. De som søker visum utenfra, må gjøre det ved personlig oppmøte på utenriksstasjonene i eget hjemland, noe som gjør det mildt sagt krevende for folk som trenger beskyttelse i, eller fra, akkurat det samme landet.

Der Norge ikke har egne utenriksstasjoner må man krysse landegrenser for personlig oppmøte i nabolandet. Det gir økt risiko. Alle må levere søknadene sine selv, også de som tilhører utsatte grupper. Det tar som regel flere måneder å få svar. Og søkerne får sjelden tilslag hvis man på norsk side har mistanke om at de ikke vil dra igjen.

De som har mellomlandet i et Schengen-land må i prinsippet returneres dit. Schengen-regelverket åpner for unntak for menneskerettighetsforkjempere, journalister, dissidenter og andre utsatte grupper, men det er en mulighet Norge i stor grad velger ikke å benytte seg av som også Helsingforskomiteen har påpekt.

Rettighetsforkjempere må prioriteres

Flyktningkonvensjonen ble laget spesifikt for menneskerettighetsforkjempere. Mennesker som fredsprisvinnerne. Og fagforeningsledere. Vårt forslag er å prioritere menneskerettighetsforkjempere høyere i gruppen av kvoteflyktninger som kommer til Norge.

Spesielt ber vi om en egen kvote for fagforeningsledere på flukt, som andel av den samlede kvoten Norge påtar seg hvert år. Dette ville ikke innebære et større antall flyktninger enn hva Stortinget hvert år bestemmer, men rett og slett å øke andelen av den totale kvoten som har individuelle beskyttelsesbehov. Vi kunne for eksempel si at en kvote med fagforeningsledere inkluderte familier på 50 mennesker som får komme til Norge hvert år.

Mottaksapparatet er under press, men hva om vi kunne tenke helt nytt og åpne for mottak av menneskerettighetsforsvarere og fagforeningsledere i samarbeid med norske organisasjoner og fagbevegelse, sånn at sistnevnte kunne bistå i mottaksapparatet? Mennesker som er i umiddelbar fare, har mottatt dødstrusler eller overlevd attentater? Mennesker som står i umiddelbar fare for fengsling slik fagforeningslederne i Belarus gjør?

Med et slikt forslag ville man kunnet få norsk fagbevegelse med på laget i samarbeid for å innlemme nyankomne bedre i det norske samfunnet. Innvandrere som kommer til Norge, har svært ulike forutsetninger for integrering, men de vi snakker om her er grupper som ofte har utdanning, der mange snakker engelsk og kan ha med seg verdifull kompetanse som trengs både i arbeidsmarkedet og tilfører norsk utenrikspolitikk verdifull kunnskap.

Flere land, og EU, har den siste tiden jobbet med å utarbeide lovlige migrasjonsveier som kombinerer rekruttering av etterspurt arbeidskraft med flyktningebeskyttelse. Tyskland og andre land har funnet måter å tilby visum med mulighet til å bo, jobbe og ha bankkonto. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) støtter opp under utviklingen av regulert migrasjon, som et supplement til FNs ordinære kvotesystem. Men Norge har per i dag ingen ordninger som gir mulighet til dette.

Vi i LO er klare for å jobbe tett med involverte departementer for å få frem konkrete løsninger, som kan redde modige mennesker som trenger vår hjelp. Alle vet at det haster.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.



Powered by Labrador CMS