Meninger:
Norges nødhjelpsmilliarder kan brukes langt mer effektivt
UD holder på å lage en ny strategi for norsk nødhjelpsarbeid de neste fem årene. Det er snakk om enorme summer, i størrelsesorden 7–8 milliarder kroner årlig. Da er det viktig at pengene brukes mer effektivt enn de gjør i dag. Vår forskning viser hvordan – nemlig ved å la lokale krefter få bidra mer.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO)
Få land bruker så mye penger per innbygger på å redde liv, bekjempe lidelse og forsvare menneskeverd i verden som oss.
Assisterende direktør, Centre for Lebanese Studies, Beirut og Cambridge
For 2023 ble det satt av 4,3 milliarder kroner til den humanitære delen av bistandsbudsjettet, altså delen som brukes på rask og nødvendig nødhjelp. Men fordi mange andre poster på statsbudsjettet også går til humanitær hjelp, var det i realiteten nær dobbelt så mye som dette. I tillegg ble det senere gitt et ekstrabeløp til utviklingsland som er særlig rammet av Ukraina-krigens ringvirkninger.
Vi snakker altså om massive beløp. Da er det viktig at pengene brukes mest mulig fornuftig, slik at vi oppnår størst mulig resultat per krone.
Likevel viser forskningen vår at Norges nødhjelpsmilliarder kan brukes langt mer effektivt enn de gjør i dag. Men nå når en ny humanitær strategi, som blir førende for hvordan innsatsen utformes de neste fem årene, skal utvikles, er det på sin plass at regjeringen og UD lytter til oss forskere.
I dette arbeidet ønsker vi å utfordre UD til å tenke utenfor boksen, med en strategi som innebærer mye større bruk av lokale krefter på stedene der kriser rammer. At nødhjelpen i større grad lar samfunnene som er rammet få hjelpe seg selv. På bistandsspråket kalles dette å «lokalisere» nødhjelpen – og dette er også en smart strategi, følge forskningen. Da bør politikken følge etter.
Stoppes av skjemaveldet
Allerede i 2016 forpliktet Norge seg til at 25 prosent av pengene vi bruker på nødhjelp skal gå direkte til lokale aktører som selv får råde over midlene. I den forrige humanitære strategien, vedtatt to år senere, het det at «Norge vil søke å øke involveringen av kriserammede i humanitær innsats, slik at de i stedet for bare å være mottakere av humanitær hjelp, er deltakere i responsen.»
Dessverre har ikke disse ordene og forpliktelsene blitt fulgt opp med handling. Lokale aktører – de som ofte kan reagere raskest og best når kriser inntreffer – blir fortsatt i beste fall bare satt til å utføre tiltak og prosjekter som stater og internasjonale organisasjoner har utformet og bestemmer over. I enda flere tilfeller blir de forbigått og oversett når utenlandske organisasjoner rykker inn med sitt massive maskineri.
Den viktigste årsaken er de lokale aktørenes manglende evne til å etterleve skyhøye krav til organisasjon og rapportering. De stoppes av et byråkratisk skjemavelde som ikke er tilpasset sånne som dem – nettverk av lokale frivillige, næringsdrivende og trossamfunn.
Dermed går vi glipp av en enorm mulighet. Ikke bare til å ta i bruk de kreftene som ofte kan reagere raskest og best, og dermed hjelpe flest mulig i en pågående krise. Men også til å bygge sterke, lokale sivilsamfunn som står bedre rustet til å møte neste krise med mindre eller ingen hjelp utenfra.
Les også: Det trengs kulturendring blant de nærsynte og langsynte i bistandsverden
I en samtale vi nylig hadde med den lokale organisasjonen RELON, stilte de et veldig betimelig spørsmål: «Hva er viktigst, at vi er gode til å levere eller til å rapportere?»
Hva er
viktigst: Levere eller rapportere?
Nødhjelp foregår i stor grad i kaotiske krigs- og krisesituasjoner der penger lett kan komme på avveie. Derfor er det viktig å ha kontroll- og ansvarsmekanismer på plass.
I praksis betyr dette rigide krav til administrative rutiner og utstrakt bruk av skjemaer hvor den som mottar penger og gjennomfører prosjektene skal rapportere på alt mellom himmel og jord. Slikt rapporteringsarbeid krever både ressurser og kompetanse, noe mange lokale aktører ofte mangler. Dermed får de heller ikke midler som gjør at de kan bidra eller til å styrke egen organisasjon.
Refugee-Led Organisation Network (RELON) i Uganda er et godt eksempel. De jobber med å styrke flyktningers og flyktning-ledede organisasjoners evne til å forbedre sin egen situasjon. Fordi de ikke er i stand til å etterleve de høye rapporteringskravene som følger med penger fra land som Norge, må de basere seg nesten utelukkende på frivillighet. Det setter klare begrensninger på hva de kan få utrettet.
I en samtale vi nylig hadde med RELON, stilte de et veldig betimelig spørsmål: «Hva er viktigst, at vi er gode til å levere eller til å rapportere?»
Les også: Lokalt ledet utvikling: Makt, penger og dilemmaer
Holde hverandre til ansvar
Er det virkelig slik at organisasjoner som kan møte de spesifikke og snevert definerte internasjonale standardene for rapportering er bedre i stand til å levere hjelp i en krise?
Vår forskning viser noe helt annet.
I Dadaab i Kenya, som er en av verdens største flyktningleirer med rundt 250 000 innbyggere, fant vi for eksempel at ungdommer som gikk på skoler drevet av andre flyktninger oppnådde betydelig bedre resultater enn de som gikk på skoler drevet av FN.
På sted etter sted ser vi at aktører som tilbyr tjenester i egne lokalsamfunn føler et stort ansvar for å yte sitt ytterste og for å passe på at begrensede ressurser blir brukt på mest mulig effektiv måte.
De kan kanskje ikke holdes til ansvar gjennom standardiserte skjemaer. Men både teknologi som videodokumentasjon og Whatsapp-grupper, og sosiale strukturer og lokal tilhørighet, bidrar til at disse aktørene likevel holdes til ansvar.
Det er neppe tilfeldig at ansvarliggjøring på somali heter «isla xisaabtan», som direkte oversatt betyr «å holde hverandre til ansvar». Dette er en oppgave som lokalsamfunnet utfører i fellesskap, og som giverland som Norge kan dra nytte av og bygge videre på.
Tenke utenfor boksen
«Lokalisering» handler altså ikke om å ikke ansvarliggjøre de som mottar nødhjelpspenger, men om å ansvarliggjøre dem på en annen måte enn den som er tilpasset store organisasjoner.
Ved å åpne opp for andre måter å tenke ansvarliggjøring og rapportering på, kan vi utløse og forsterke kompetente, lokale krefter. Dette gir oss mer igjen for skattekronene vi bruker på nødhjelp, samtidig som det gjør sårbare lokalsamfunn mer robuste og uavhengige. Med andre ord, en vinn-vinn-situasjon.
Men om vi skal få til dette, må norske myndigheter tenke utenfor boksen. Det krever mot og vilje til å frigjøre seg fra etablerte og innarbeidede strukturer. Og det krever at man tar i bruk forskningen som viser hvordan dette kan gjøres i praksis.
Det håper vi Utenriksdepartementet er villig til å gjøre nå som de skal utforme en ny humanitær strategi.
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.