«Norske myndigheter og Norad spesielt, bør utvikle en helhetlig og smart strategi for trygt samarbeid med de modigste menneskene i de mest undertrykkende statene», skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Xinjiang-provinsen nordvest i Kina, hjem til landets uigurbefolkning.

Meninger:

Fem råd for en vellykket bistandsreform

Norad må erkjenne at det kan være en reell interessekonflikt mellom langsiktige utviklingsprosjekter med gode intensjoner og støtte til menneskerettighetsforsvarere som myndigheter ser på som brysomme, skriver fem MR-organisasjoner i et åpent brev til UD og Norad.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Innleggsforfattere:

Ingeborg Moa, daglig leder i Menneskerettighetsfondet

Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen

John Peder Egenæs, generalsekretær, Amnesty International Norge

Berit Lindemann, generalsekretær, Helsingforskomiteen

Maria Dahle, daglig leder, Human Rights House Foundation

I år er det 75 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt og 25 år siden FNs resolusjon om menneskerettighetsforsvarere (MR-forsvarere) så dagens lys. Det har lenge vært en sterk og tverrpolitisk oppslutning om at Norge skal være en tydelig stemme for menneskerettighetene og en sterk, stabil og pålitelig støttespiller for MR-forsvarere.

Stortingsmelding 10 (2014-2015) «Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken» legger grunnlaget for dette arbeidet, og nylig lanserte utenriksministeren en viktig oppdatert veileder for hvordan norske utenriksstasjoner skal arbeide for å støtte MR-forsvarere.

Med bistandsreformen flyttes forvaltningen av den økonomiske støtten fra Utenriksdepartementet (UD) til Norad. Det betyr at Norad får ansvar for et arbeid som skiller seg vesentlig fra langsiktig bistand. Det kan også bety større avstand mellom den politiske og økonomiske innsatsen for MR-forsvarere. Vi har ved tidligere anledninger anbefalt at forvaltningen av UDs støtte til menneskerettighetsarbeid burde fortsette under UD der kompetansen på behov og trender er høy og politikken utarbeides og ledes.

Som organisasjoner med lang og bred erfaring fra arbeidet med å støtte MR-forsvarere har vi fem råd til politisk ledelse i UD og ledelsen i Norad til gjennomføringen av reformen:

1) Forstå kontekst

Menneskerettighetene er under press. I dag er det å stå opp for menneskerettighetene blitt noe av det farligste man kan gjøre, og de som gjør det står ofte i større grad alene. Flere stater bryr seg mindre om internasjonal kritikk av represalier, vilkårlig fengsling, tortur av og drap på MR-forsvarere. Overvåkning, stigmatisering og hets har blitt mer omfattende gjennom ny teknologi og sosiale medier. Vi ser en økende trend med innføring av såkalte «NGO-lover», som stigmatiserer, stopper eller vanskeliggjør MR-organisasjoners arbeid. Minoriteter, kvinner, miljøaktivister og de som arbeider mot korrupsjon og for faglige rettigheter er særlig utsatt.

Det blir stadig vanskeligere for organisasjoner som jobber for menneskerettigheter å motta utenlandske midler eller få reisetillatelser, til tross for at dette er ansett som en grunnleggende rettighet ifølge FNs erklæring for MR-forsvarere (1998). Undertrykkende lovgivning, byråkratiske hindre og kompliserte registreringsprosesser, endeløse revisjoner overfor små sivilsamfunnsorganisasjoner og anklager om korrupsjon brukes systematisk for å trenere og stanse MR-arbeid.

Fra å jobbe for at situasjonen for MR-forsvarere blir bedre, vil det i mange tilfeller være ambisiøst nok å håpe at situasjonen ikke blir verre. Nær dialog med sivilt samfunn og med ambassader vil være viktig for å forstå situasjonen, og for å kunne reagere raskt når MR-forsvarere er truet.

For Norad betyr dette også et videre geografisk fokus, som også må inkludere en rekke land som per i dag ikke er blant de prioriterte landene for langsiktig norsk utviklingssamarbeid. Russland, Bosnia-Hercegovina, Kina, India, Saudi-Arabia og Venezuela er bare noen eksempler her. I tillegg ser vi demokratisk tilbakegang og økt press på MR-forsvarere i land som tidligere var ansett som relativt etablerte demokratier, eller utvikling i negativ retning for land som lenge var ansett for å ligge på vippen mellom autokrati og demokrati. Mange land som isolert sett gjør det bra på andre utviklingsindikatorer og dermed ikke lengre er prioriterte samarbeidsland for langsiktig bistand, kan være blant dem som slår hardest ned på opposisjon, frie medier, minoriteter og MR-forsvarere.

2) Støtt de modigste stemmene

Et aktivt og uavhengig sivilt samfunn er en forutsetning for demokratisk utvikling og styrking av menneskerettighetene. Sivilsamfunnsaktører mobiliserer for endring og reform. De som ofte gjør det viktigste og mest risikable arbeidet for menneskerettigheter er gjerne små organisasjoner, og av og til enkeltindivider som journalister og MR-advokater. De kan være sårbare. Støtte til disse må skje både gjennom økonomiske bidrag og politisk press, eller gjennom at sakene deres løftes frem i internasjonale medier og multilaterale fora som FN, herunder det viktige arbeidet som gjøres i spesialiserte arbeidsgrupper og ved spesialrapportørenes kontor. Ofte skjer arbeidet i en dynamisk kombinasjon av disse.

Urfolk, fagforeninger, journalister og miljøaktivister kan være de som havner i frontlinjen når store utviklingsprosjekter skal igangsettes. De kan dermed stå i opposisjon til, og bli forfulgt av myndigheter Norad samarbeider med i langsiktige utviklingsprosjekter. Her kan Norad få en krevende balansegang, og det trengs systemer som hindrer at informasjon om utsatte MR-forsvarere havner i feil hender. Norad må erkjenne at det kan være en reell interessekonflikt mellom langsiktige utviklingsprosjekter med gode intensjoner, og støtte til MR-forsvarere som myndigheter ser på som brysomme når det skal bygges infrastruktur, utvikles fornybar energi eller fremmes næringsutvikling.

MR-forsvarere kan selv tvinges på flukt, i likhet med menneskene de forsvarer. De må kunne fortsette sitt arbeid i eksil for en kortere eller lengre periode. Hvis ikke støtten kan følge med når de tvinges til å forlate hjemlandet gjør vi autoritære regimer en tjeneste. Ofte er det stor verdi i å få tilgang på internasjonale nettverk, og støtte til å delta i disse. For en del som ikke kan motta støtte i hjemlandet er dette eneste måten de kan støttes, få oppmerksomhet om sin sak og motivasjon til å fortsette et risikofylt og viktig arbeid.

«We know that despite dedicating our entire lives to this work, that we might not see change. Our children might not see this change. We do it because it is the right thing to do», sier Raftoprismottaker Maryam Al-Khawaja fra Bahrain. Fra eksil kjemper hun for at hennes far, den dansk-bahrainiske MR-forsvareren Abdulhadi Al-Khawaja skal løslates fra en livstidsdom han soner i Bahrain for fredelige protester mot regimet under den arabiske våren i 2011.

I de mest undertrykkende landene i verden, står MR-forsvarere uten reell støtte og beskyttelse i hverdagen.

Dette er innstillingen vi ofte møter blant de som står opp for menneskerettighetene, og det beskriver en virkelighet vi som støttespillere er nødt til å ta innover oss. Det vil ikke alltid være lett å måle resultater i form av fremgang. Ofte vil vi i ikke kunne vite hvem som vil lykkes eller ikke, og for de som lykkes kan det ta lang tid. I de fleste tilfeller er det beste man kan håpe, er at de som støttes klarer å fortsette arbeidet sitt til tross for presset de utsettes for.

Støtte til MR-forsvarere må sees på som et grunnleggende verdivalg for Norge, en forpliktelse til FNs menneskerettighetserklæring som pålegger alle å arbeide for at rettighetene virkeliggjøres, som en oppfølging av de norsk støttede FN-resolusjonene for MR-forsvarere og som en langvarig investering i de universelle rettighetene vi alle er avhengig av.

3) Våg å ta risiko og å handle raskt

For å kunne støtte de som trenger det mest må støtten være fleksibel og smidig, og givere må kunne reagere raskt. Under vanskelige forhold der arbeidet utføres med høy risiko, må sikkerhet gå foran andre hensyn, og man må kunne tenke kreativt. Vår erfaring viser at flerårig kjernestøtte sikrer mer bærekraftige institusjoner og organisasjoner siden kompetanse lokalt bygges gjennom langsiktig engasjement.

Vi må ta konsekvensen av at restriktiv NGO-lovgivning gjør at finansiering til MR-forsvarere må ta omveier via for eksempel kurs og treninger i tredjeland. I mange tilfeller må støtte gå via eksil-organisasjoner som arbeider fra Europa og andre høyinntektsland.

Norske støtteordninger må anerkjenne betydningen av å bygge nettverk og sikre at MR-forsvarere har støttespillere internasjonalt. Det må inkludere arbeidet for å mobilisere støtte internasjonalt, og for at MR-forsvarere kan være til stede i multilaterale fora for å bli hørt og holde sine myndigheter ansvarlig, som for eksempel i FN.

Mens konsentrasjon er en prioritet innenfor langsiktig bistand, kan små og strategisk godt posisjonerte organisasjoner være viktige innenfor menneskerettighetsfeltet. Som norske organisasjoner som har jobbet lenge med feltet, håper vi å se at reformen betyr økt støtte til denne type strategisk menneskerettighetsarbeid.

Små, sårbare organisasjoner under stort press har sjelden kapasitet til omfattende rapportering. Støtte skal forvaltes ansvarlig og etterrettelig, men det er viktig at systemer skapt for langsiktig bistand ikke fører til at MR-forsvare må bruke mer tid på giverne enn på det viktige arbeidet de gjør lokalt. Vi må forstå at støtte til MR-forsvarere er grunnleggende risikabelt, og som givere må vi kunne ta risiko der det trengs.

4) NORAD må styrkes

For å kunne ta et forvaltningsansvar for dette feltet er det viktig at Norad får ressursene og den tematiske og geografiske kompetansen som trengs. Forvaltningen må rigges for at arbeid med MR-forsvarere er et eget fag, der aktørene, kanalene og til dels landene er annerledes enn for langsiktig bistand.

I de mest undertrykkende landene i verden, står MR-forsvarere uten reell støtte og beskyttelse i hverdagen. Bare det å pleie kontakt med diplomatiske miljøer eller internasjonale organisasjoner kan øke faren for forfølgelse. Norske myndigheter og Norad spesielt, bør utvikle en helhetlig og smart strategi for trygt samarbeid med de modigste menneskene i de mest undertrykkende statene. Det bør foreligge et fleksibelt system både for visumstøtte og økonomiske overføringer som tar høyde for den enkeltes situasjon.

Man kan vurdere å opprette en egen enhet for samarbeid med menneskerettighetsmiljøer i verdens aller mest undertrykkende stater. Hvilke regimer dette gjelder, vil forandre seg over tid. Som vi vet, forverres situasjonen i visse land, samtidig som regimeskifte kan gi forbedringer og større åpenhet i andre. Her bør Norad ligge i forkant av utviklingen, også overfor små menneskerettighetsmiljøer i land som sjelden er fremme i nyhetene. Man bør også ha svært god ytre informasjonssikkerhet, for å sikre at det er trygt for lokale MR-forsvarere å dele sensitive opplysninger med norske myndigheter.

Der åpenhet som regel er en kvalitet i bistanden, må de som forvalter støtte til MR-forsvarere forstå at mye av arbeidet sivilt samfunn gjør her må skje med diskresjon og stor grad av konfidensialitet.

5) UD må ikke gi slipp

Reformen legger opp til at den politiske styringen og prioriteringene fortsatt skal ligge i UD. Da er det viktig at avstanden ikke blir for lang til forvaltningen i Norad. Det bør legges opp til et tettere samarbeid og bedre informasjonsflyt enn hva som har vært tilfelle frem til nå. Menneskerettigheter og støtte til MR-forsvarere er politikk. Støtten som gis henger nært sammen med den politiske innsatsen Norge gjør overfor enkeltland og i multilaterale fora for menneskerettigheter og MR-forsvarere. For å lykkes med reformen er det helt grunnleggende at den ene hånden til enhver tid vet hva den andre gjør.

Vi ser frem til videre dialog om reformen og bidrar mer enn gjerne med vår kunnskap og erfaring i det videre arbeidet.

Kronikken er et åpent brev til UD og Norad om bistandsreformen, og er oversendt til utenriksminister Anniken Huitfeldt, utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, Norad-direktør Bård Vegard Solhjell samt lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité Ine Eriksen Søreide.

Powered by Labrador CMS