Meninger:
Norsk sikkerhet krever mer enn forsvar
Norge bruker nå dobbelt så mye på forsvar som på bistand og diplomati til sammen. Samtidig vet vi at sikkerhet ikke skapes med militær makt alene. Derfor må norsk sikkerhetspolitikk fortsette å ha en god balanse mellom forsvar, diplomati og utvikling.
Administrerende direktør for Kontinentaleuropa i The ONE Campaign
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Maria Bard, assisterende direktør for Skandinavia i The ONE Campaign
Debatten om fremtiden for norsk utviklingspolitikk er i full gang. Gjennom regjeringens Prosjekt Vendepunkt skal myndighetene se på hvordan bistand bør prioriteres, styres og evalueres i årene som kommer.
Dette er legitime og nødvendige spørsmål. Samtidig handler debatten om et bredere strategisk tema: Hvordan skal utviklingspolitikk, diplomati og forsvar forenes i Norges samlede sikkerhetspolitikk?
I flere tiår har Norge vært kjent for å balansere disse tre områdene, og landet har lenge blitt ansett som et fyrtårn for internasjonalt samarbeid.
Målt mot økonomiens størrelse investerer få land så mye i utvikling og diplomati som Norge. Likevel ser vi nå en urovekkende global utvikling – og heller ikke Norge er helt uberørt. I mange land prioriteres militær styrke stadig høyere i sikkerhetspolitikken.
OECDs militære tungvektere bruker i dag omtrent syv ganger mer på forsvar enn på diplomati og utvikling. Norge bruker omtrent dobbelt så mye på forsvar som på utviklingssamarbeid og diplomati til sammen.
En verden i forandring
Russlands invasjon av Ukraina har uten tvil forsterket en global utvikling der tradisjonell militær tenkning igjen står sentralt. Dette skiftet er blitt forsterket av USAs tilbaketrekking fra internasjonalt samarbeid.
USAs president Donald Trump fremmet åpent ideen om å forlate NATO – den mest vellykkede forsvarsalliansen i historien – med mindre de europeiske allierte økte forsvarsutgiftene sine betydelig. Presset virket. På NATO-toppmøtet i Haag i fjor ble medlemslandene enige om en gradvis økning mot å bruke fem prosent av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar.
Kritikere advarer mot unødvendig overmilitarisering. Tilhengere ser det som en nødvendig respons på en farligere verden.
Det som imidlertid er klart, er at de nye NATO-forpliktelsene akselererer en eksisterende trend.
Ifølge en analyse publisert i forkant av årets sikkerhetskonferanse i München, økte militærutgiftene blant de ti største militærmaktene i OECD med nesten 30 prosent mellom 2015 og 2024. I samme periode stagnerte eller sank investeringene i utviklingssamarbeid og diplomati.
Ingen virus har noen gang blitt stoppet av militær makt. Ingen tørke kan bombes bort. Og klimakrisen kan ikke skytes.
Bytter ut myk makt med hard makt
Tallene forteller en slående historie: OECDs militære tungvektere bruker i dag omtrent syv ganger mer på forsvar enn på diplomati og utvikling. Norge bruker omtrent dobbelt så mye på forsvar som på utviklingssamarbeid og diplomati til sammen.
Norge skiller seg altså ut – ikke fordi landet forsømmer forsvar, men fordi det opprettholder en mer balansert tilnærming til sikkerhet.
Likevel er Norge også en del av den bredere utviklingen der militær makt får større tyngde i sikkerhetspolitikken. Dette er på mange måter paradoksalt. Ønsket om større sikkerhet er absolutt forståelig, men det finnes trusler som ingen hær kan beskytte oss mot.
Mange av risikoene som vil prege de kommende tiårene oppstår ikke på tradisjonelle slagmarker. Sårbare nasjoner, pandemier, klimaendringer og tvungen migrasjon bidrar i økende grad til global ustabilitet. Disse utfordringene begynner sjelden som militære trusler, men de kan raskt utvikle seg til alvorlige sikkerhetskriser hvis institusjonene er svake og forebygging mislykkes.
Ingen virus har noen gang blitt stoppet av militær makt. Ingen tørke kan bombes bort. Og klimakrisen kan ikke skytes.
Norge må ikke velge mellom forsvar og forebygging, men snarere bevare balansen som lenge har formet landets internasjonale engasjement.
Forebygging er billigere enn krig
Sikkerhet kan ikke reduseres til militær makt alene. Dette er noe militære ledere ofte selv påpeker.
Den tidligere amerikanske forsvarsministeren James Mattis uttrykte det treffende til Representantenes hus: «Hvis dere ikke finansierer utenriksdepartementet fullt ut, må jeg kjøpe mer ammunisjon.»
Med andre ord, når diplomati og internasjonalt samarbeid blir forsømt, må væpnede styrker håndtere konsekvensene.
Ifølge data fra Det internasjonale pengefondet er det mer enn hundre ganger dyrere å reagere på konflikter enn å forhindre dem. Som den tidligere amerikanske forsvarsministeren Robert Gates bemerket: «Utvikling er mye billigere enn å sende soldater.»
Terrororganisasjonen Boko Haram i det nordøstlige Nigeria er et godt eksempel. I årevis manglet mange lokalsamfunn i regionen fungerende skoler, økonomiske muligheter og effektive statlige institusjoner. I dette vakuumet klarte Boko Haram å rekruttere tilhengere og bygge opp sin makt, noe som har utviklet seg til en brutal sikkerhetskrise: Skoler blir angrepet, barn kidnappet og millioner av mennesker drevet på flukt.
I dag trenger regionen omfattende humanitær hjelp og militære operasjoner – en langt dyrere løsning enn tidlig forebygging.
Militær avskrekking er ikke nok
Dette betyr ikke at vi skal undervurdere trusselen fra Russland. Militær avskrekking er fortsatt en avgjørende del av europeisk sikkerhet. Det er ikke tilfeldig at både Sverige og Finland valgte å bli medlemmer av NATO etter Russlands invasjon av Ukraina.
Men et helhetlig syn på sikkerhet kan ikke kun handle om forsvarsbudsjetter. Diplomati og utviklingssamarbeid er like viktige.
Norge har lenge vært anerkjent for å opprettholde denne balansen. Når landet nå diskuterer den fremtidige retningen for både sikkerhetspolitikken og utviklingspolitikken, er ikke utfordringen å velge mellom forsvar og forebygging, men snarere å bevare den balansen som lenge har formet Norges internasjonale engasjement.
