Meninger:
Bistand som hindrer afrikansk næringsliv?
Afrikanske selskaper vegrer seg for å samarbeide med bistandsmiljøer. Hvis norsk bistand ønsker å mobilisere mer privat kapital i Afrika, må man være der næringslivet ikke er, ta høy risiko og forstå afrikanske selskapers ressursforbruk bedre.
Stipendiat i økonomisk geografi ved NTNU
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Elisabeth Fosseli Olsen skriver at bistandsprogrammer mislykkes i å tiltrekke seg investorer i et debattinnlegg i Panorama. Hun viser til forskningen sin fra Tanzania, som finner at verktøyene som brukes av bistandsmiljøet for å tiltrekke privat kapital, gjør det motsatte.
Private investorer får ikke reell tilgang til å investere i grønn og utviklingsorientert entreprenørskap fordi skjemaene og rapporteringen er full av irrelevant «bærekrafts-språk». Mitt forskningsarbeid fra Kenya viser akkurat det samme.
I forskningen min på norsk privat-offentlig samarbeid i Kenya ser jeg en varierende virkelighetsforståelse av lokale forhold blant norske bistandsaktører. Dette er noe som kenyanske aktører vet godt hvordan man drar nytte av.
Det postkoloniale landet er vant til hvite erobrere som ønsker å utvide maktposisjonen sin. I dag finnes det et eget økosystem av konsulenter som hjelper bistandssektoren «to win grants and inspire funders».
«Expat-boblen» i Nairobi har eksplodert. Diplomater, FN-ansatte og ledere for internasjonale organisasjoner bor og jobber i storbyen. Økningen av utlendinger med stor lommebok og et ønske om «å bekjempe fattigdom» har gjort Kenya til et paradis for noen få, og et svært vanskelig leiemarked for de fleste andre.
Hva sier dette om den globale bistandsagendaen?
Norsk bistand oppleves som anti-næringsliv
Aktører fra kenyansk næringsliv som samarbeider med norske partnere, kvier seg for å samarbeide med bistandsmiljøer. Mengden tid og arbeid som går til å skrive søknader med «bærekraftsspråk», møte urealistiske rapporteringskrav og være avhengig av et kapitalinnskudd som ikke bidrar til deres forretningsmodell – det er dårlig business.
Et afrikansk selskap jeg forsker på, samarbeider kun med bistandsaktører som kommer til dem. Da har de kontroll og eierskap over prosjektene som settes i gang. Rapporter skrives i felleskap, noe som er ressurskrevende for bistanden, men helt nødvendig for at selskapet i det hele tatt skal inngå et samarbeid.
Vi ser et land og et kontinent i endring. Bistanden har mindre makt enn før, og må nå være på tilbudssiden om de ønsker å ta del i utviklingen på det afrikanske kontinentet.
Den nye Afrika-strategien til regjeringen reflekterer til en viss grad den utviklingen som kontinentet går mot: En kommersialisering av løsninger som møter de miljømessige, sosiale og økonomiske behovene mange afrikanere har. Regjeringen ønsker gjennom strategien å utløse privat kapital på et strukturelt plan.
Norfund gjør allerede dette. I tillegg finansierer UD, Norad og Norec akselerator-programmer slik som Katapult og TechBridge eller ved å opprette det nylig etablerte FASA-fondet for afrikanske landbruksaktører.
FASA-fondet er en sårt trengt finansieringsplattform for landbrukssektoren som er ignorert av private investorer. Som en av mine informanter fra investeringsbransjen sa, «Agriculture is not sexy» og derfor ikke profitabelt for private investorer. Her skal Norad ha ros for å finne sin rolle i systemet.
Bidrar bistanden til lokal verdiskapning?
Det er nettopp ved å se hvor privat kapital ikke er, og ta den risikoen næringslivet ikke tar, at norsk bistand kan bidra. Men det vil være fortapt om verdiskapingen forsvinner i et sort hull av byråkratisk rapportering.
Et lite kenyansk firma med 30 ansatte som produserer solsikkeolje, har ikke ressursene til å følge opp bistand maskineriets krav og visjoner om likestilling, HMS, miljøutslipp, avskoging og innovasjon. I tillegg skal man som «mottaker» være på tilbudssiden for de utallige delegasjonsreisene fra Norge som kommer for å «se virkningen av norsk bistand».
Dette oppleves som krevende for de afrikanske selskapene jeg har intervjuet i mitt forskningsarbeid.
En trend i bistandssektoren er å jobbe med partnere man kjenner fra før. Nettopp fordi kjennskapen til rapporteringskravene, språket og diplomatiet er en egen verden.
Ikke bare gjør dette at de samme organisasjonene får midler om og om igjen, det fjerner også tilgangen for nye aktører til norske bistandsprosjekter.
Til slutt taper vi alle. Den samme bistandsstrukturen om å «bekjempe sult» fra gammelt av består, men med en ny ordlyd som «matsikkerhet, karbonfangst og entreprenørskap».
Må være der næringslivet ikke er
Styringslinjen for å utløse privat kapital bør være høy risiko og mangel på tilstedeværelse av andre aktører. Men hva betyr dette for dagens mandat for norsk utviklingspolitikk?
Om bistandssektoren skal bevege seg inn i de finansielle markedsstrukturer, bør en sterkere rolleavklaring avgjøres først. Til hvilken grad skal Norad distansere seg fra arbeidet som gjøres av Norfund? Hvor går grensen mellom næringsutvikling og næringsfremme? Er det Norad, Innovasjon Norge eller NABA som skal følge opp næringslivs-partnerskap i Afrika?
