Somalia er ett folk – folkeretten må overholdes

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Somalia er et særtilfelle i afrikansk sammenheng. Somaliere utgjør ett folk, med felles språk, kultur og religion. De territorielle fragmenteringene er et direkte resultat av kolonimaktenes vilkårlige grensedragninger. Store somaliske områder ble overført til Etiopia og Kenya, uten hensyn til lokal tilhørighet. Dette la grunnlaget for den sterke somaliske nasjonalismen.

Da Britisk og Italiensk Somaliland gikk sammen og dannet Den somaliske republikk i 1960, var nasjonalfølelsen så sterk at samtlige politikere har beskrevet hvordan de knapt våget å foreslå noe annet. Å stå utenfor fellesskapet var politisk utenkelig.

Somalia og Afrikas frigjøringskamp

Staten Djibouti er en del av denne historien. Landets selvstendighet i 1977 ble mulig gjennom aktiv støtte fra Somalia.

 I etterkrigstiden var Somalia en tydelig forkjemper for afrikansk suverenitet og avkolonisering, og støttet frigjøringskamper i blant annet Sør-Afrika, Zimbabwe og Mosambik. Denne historiske rollen gjør dagens utfordring av Somalias suverenitet særlig paradoksal.

Etter krigen mot Etiopia i 1977 ble Somalia utsatt for omfattende ekstern innblanding og geopolitisk rivalisering. Dette svekket staten og bidro til framveksten av væpnede aktører med mål om å destabilisere sentralmakten, deriblant Somali National Movement (SNM) – forløperen til dagens Somaliland-administrasjon. Staten svarte med hard maktbruk, slik mange stater har gjort i møte med væpnet opprør. Disse hendelsene brukes i dag politisk for å legitimere løsrivelse, ofte løsrevet fra borgerkrigens og den regionale kontekstens realiteter.

Hvor er legitimiteten? 

At Israel – som selv står overfor omfattende og veldokumenterte brudd på folkeretten – nå forsøker å belære andre om folkemord, fremstår som et historisk paradoks. Som et gammelt ordtak sier: Den som bor i glasshus, bør være varsom med å kaste stein. Dette ble også nyansert av Somalias FN-ambassadør Abukar Bale under FNs hastemøte. 

Videre er forestillingen om Somaliland som en samlet og legitim stat misvisende. Militære operasjoner i Las Anod og Sool-regionen, dokumentert av Amnesty International og OCHA, viser at betydelige deler av befolkningen motsetter seg løsrivelse. Sool er i dag del av SSC-Khaatumo (North Eastern State) og ser seg som en integrert del av Somalia. Også i Awdal-regionen, som grenser til Djibouti, er motstanden tydelig – slik ambassadør Bale påpekte. Uten intern legitimitet og territorielt samtykke kan ingen stat oppnå varig suverenitet. 

Brudd på internasjonale normer

Anerkjennelsen av Somaliland bryter med Afrikanske Unions konsensus og etablerte prinsipper om territorial integritet. Den setter en farlig presedens og åpner for instrumentell bruk av folkeretten. De underliggende motivene synes geopolitiske: kontroll over Adenbukta, styrket regional tilstedeværelse og spekulasjoner om framtidig omplassering av befolkninger – inkludert palestinere – reiser alvorlige rettslige og etiske spørsmål.

Til syvende og sist forblir Somaliland-prosjektet en politisk illusjon. Somalia består fortsatt av ett folk og ett land. Å forsvare Somalias suverenitet er ikke å forsvare fortidens feil, men å forsvare folkeretten, regional stabilitet og et internasjonalt system der grenser ikke kan omtales etter stormakters forgodtbefinnende.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.