Meninger:
Te-opprøret i Kenya
Unge protesterer og ødelegger teplukkemaskiner i Kericho-regionen, som har gjort Kenya til verdens tredje største te-produsent. For å forstå opptøyene, må vi helt tilbake til kolonitiden og til britenes te-eventyr på de lokales bekostning.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Kommentator bosatt i Nairobi
Kenyanske medier melder nå om opptøyer i regionen Kericho, vest i Kenya.
Det er ikke første gang dette skjer. Arbeidsløs ungdom har det siste året brent og vandalisert teplukkemaskiner eid av de multinasjonale selskapene Ekaterra og James Finlay, som er store aktører på det internasjonale te-markedet.
Denne gangen samlet hundrevis av demonstranter seg og ødela ti maskiner, som de anså som en trussel mot jobbmarkedet da de erstatter manuelt arbeid. Hittil er 23 politibetjenter alvorlig skadet i opptøyene og én politibil er brent.
Begge selskapene har inntil videre stoppet produksjonen, og opprøret har ikke bare sjokkert teprodusentene, men også lokale politikere.
Maskiner stjeler jobber
Det var først for et par år siden at Kenya tillot import og bruk av teplukkemaskiner.
En slik maskin kan erstatte 20–25 teplukkere, og anslagsvis 200 000 jobber er tapt direkte eller indirekte som følge av dette.
Kerichos guvernør har forsøkt å forhindre at maskinene tas i bruk, men teplukkernes fagforening tapte mot arbeidsgiverne i en rettsak i 2018.
Britenes te-eventyr fikk fatale konsekvenser
Denne historien er stoff til ettertanke. For meg forklarer den hvorfor jeg ikke orket å følge en hel ukes daglig reportasje på BBC om dronningens død i fjor og kroningen av kongen i år.
Tore Westberg
De som nå demonstrerer i Kericho, er barnebarn av kipsigisfolket som aldri fikk jorda tilbake fra britene, og nå mister de også jobbene på den samme jorda.
De har en brutal og grusom historie bak seg de siste 120 årene, og flere av ofrene er fremdeles i live.
Da britene bygde jernbanen nær Kericho rundt 1903, oppdaget de raskt hvor fruktbart landet var. Det skulle bli kjent som The White Highlands, og titusenvis fra kipsigisfolket ble jaget bort fra gårdene sine.
På en dag i 1905 ble 2000 personer stilt opp og skutt av britene, ifølge historikeren David Tuei.
I flere tiår framover fortsatte deportasjonene etter hvert som området ble stadig mer populært blant hvite. Britiske soldater og eiere av store gårder fortsatte å terrorisere både de som ble igjen for å jobbe for de hvite og de som måtte flykte.
New Lines Magazine intervjuet tidligere i år flere ofre fra 1940-tallet. Alice Cherono fortalte om hvordan syv britiske soldater brente familiens hus da hun var syv år og voldtok henne etter tur. Venninnen døde på grunn av grusomhetene.
Vi snakker om britiske soldater som vi på samme tid betraktet som helter etter annen verdenskrig.
Håp etter uavhengigheten
I 1963 fikk Kenya sin uavhengighet fra den britiske kronen. Jomo Kenyattas første regjering hadde nå muligheten til å konfiskere alt av utenlandseid land, og gi det tilbake til dem landet var ble stjålet fra. Tyveriene startet tross alt bare 60 år tidligere, og byråkratiske briter hadde ganske god oversikt over de spesifikke landområdene de hadde tatt fra lokale.
Regjeringen var umiddelbart uenige om dette punktet da blant annet visepresident Oginga Odinga og minister Tom Mboya tok til orde for ideen om konfiskering og omfordeling, mens Kenyatta og andre forretningsorienterte politikere ønsket å kompensere britene basert på «villig kjøper – villig selger»-prinsippet.
Flere generaler fra frihetskampen mot britene støttet Odinga og Mboya, men Kenyatta brukte en hær av både briter og kenyanere i 1965 til å ta livet av disse, blant andre generalene Baimuingi, Ruku og Chui.
Mboya ble myrdet i 1969, og Odinga ble fengslet samme år.
Toppolitiker = landeier?
For å kompensere britene som ønsket å selge og forlate landet, ble det opprettet et fond med midler fra Storbritannia, Vest-Tyskland og Verdensbanken.
Kenyanske kjøpere kunne låne fra fondet, men det viste seg senere at det kun var småbønder som forsøkte å betale tilbake lånene og dermed endte opp med tvangssalg.
Til syvende og sist var det den kenyanske politiske eliten som kjøpte fra de konkursrammede småbøndene, og i tillegg var det flere fra eliten som ikke betalte store lån tilbake til staten. I dag er listen over de største landeierne som å lese en liste over toppolitikere siden 1963.
Kenyatta-familien eier to millioner mål (Forbes), tidligere presidenter Mois og Kibakis familier henholdsvis 450 000 og 170 000 mål, tidligere riksadvokat Njonjo 400 000 mål og så videre.
De store internasjonale selskapene fikk lov til å fortsette driften av teplantasjene i Kericho ved å leie den fruktbare jorda fra staten eller den kenyanske eliten.
Kipsigisfolket utsettes fortsatt for vold
Mange fra kipsigisfolket vendte tilbake til Kericho etter frigjøringen og har inntil i dag arbeidet som teplukkere på jorda de tidligere eide, til tross for landet hadde en president fra deres egen folkegruppe kalenjin fra 1978 til 2002. (President Moi fra den etniske gruppen kalenjin var president i dette tidsrommet.)
Etter at Kenya desentraliserte mer makt til det ulike regionene i 2010, fikk teplukkerne et talerør og mer innflytelse gjennom egen guvernør.
Men i februar i år avslørte en dokumentar fra BBC Africa Eye at flere enn 70 kvinnelige teplukkere hadde blitt utsatt for seksuell vold fra arbeidsledere i de to selskapene James Finlay & Co og Unilever.
Starbucks sluttet straks å kjøpe te fra James Finlay, og Unilever solgte sin drift til Lipton Teas under BBCs filming.
Denne historien er stoff til ettertanke. For meg forklarer den hvorfor jeg ikke orket å følge en hel ukes daglig reportasje på BBC om dronningens død i fjor og kroningen av kongen i år.
Den minner meg også om at Afrikas ledere ikke alltid har hatt folkets beste som interesse. Men den mest aktuelle tanken er at modernisering og automasjon ikke nødvendigvis fremmer en bred utvikling i folkerike nasjoner sør for Sahara.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.