Vaksinenasjonalisme i Afrika?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Johan Kristian Meyer

Ansatt i UD, uttaler seg privat

Da vaksinene mot Corona-viruset kom på markedet i 2021, ble mange rike land beskyldt for å prioritere egen befolkning på bekostning av fattige land. Beskyldninger om «vaksinenasjonalisme», satt løst, ja, noen snakket også om «vaksineapartheid». 

Dels kritiserte man det faktum at det tok tid å få sendt vaksiner til fattige land. Dels kritisert man at det kom så få doser. For sent, for lite.

Kritikken og advarslene kom fra mange hold, fra Verdens Helseorganisasjon, fra statsledere i det globale sør, men ble særlig tydelig i Norge fra den politiske venstresiden og sivilt samfunn. 

I et opprop fra Mellomkirkelig råd våren 2021 het det at «Mange land har sikret seg opp til fem ganger mer enn behovet for egen befolkning. Denne vaksinenasjonalismen må opphøre». Samtidig uttalte Leger uten grenser at: «vaksinenasjonalismen som vi ser i dag er både urettferdig og irrasjonell». 

På samme tid het det i en pressemelding fra Norges røde kors at «profitt og kortsiktig vaksinenasjonalisme har trumfet medmenneskelighet i spørsmålet om tilgang til vaksiner. Selv om mer enn 48 prosent av verdens befolkning har fått minst en dose av vaksinen, er antallet bare tre prosent i lavinntektsland».

«Ingen køer noe sted»

Kritikken hadde i utgangspunktet tallene på sin side. Ja, det stemmer at vestlige land prioriterte sine egne borgere først. Og, ja, det stemmer at vaksinasjonsgraden i den afrikanske befolkningen gikk langsomt. 

WHO hadde som mål at 40 prosent av verdens befolkning skulle ha blitt primærvaksiner innen utgangen av desember 2021. Dette målet ble nådd i bare sju afrikanske land. Kun 9 prosent av afrikanerne var ferdigvaksinerte ved utgangen av 2021.

Men ett helt vesentlig aspekt ved den lave vaksinedekningen, som avtegnet seg etter hvert, ble forbigått i stillhet. Lav vaksinedekning skyldtes ikke bare mangel på vaksiner, men også mangel på etterspørsel. 

Jeg jobbet selv i Afrika under mesteparten av epidemien og så hvordan den ble håndtert i land som Mali, Niger og Sudan. Jeg ble mange ganger testet, en gang også vaksinert. Det skjedde i Khartoum på et vaksinasjonskontorer driftet av FN. Ingen køer noe sted! I Khartoum var det bare var å spasere inn – for alle - og la seg vaksinere.

Når jeg spurte meg for hos FN og andre, var mangel på vaksiner ikke et tema. Det var derimot den den utbredte vaksineskepsisen i store deler av befolkningen. Som en følge av dette ble det igangsatt kampanjer for å få folk til å vaksinere seg. Det ble ikke spart på ressursene, verken smittevern eller vaksiner. Ikke noe av dette hadde nevneverdig effekt. 

Mitt inntrykk var at de fleste afrikanere levde uaffisert av pandemien. Bare offentlige kontorer og flyplasser minnet om det vi så i Europa.

Ansvarsløshet eller rasjonell risikovurdering?

Den manglende respekten for de nye helserådene kunne kanskje tilskrives ansvarsløshet. Jeg tror det handlet mer om en rasjonell risikovurdering. Det ble tidlig klart at pandemien ikke spredte seg med samme hastighet i Afrika som på andre kontinent. 

Smitteraten var lavere, dødsraten også. Det fantes unntak: Sør-Afrika, Egypt og andre land som grenset til Middelhavet, ble hardere rammet. Men i det store bildet gikk Afrika klar. 

Dette ble først tilskrevet mangelfull rapportering og store mørketall. Men da skulle jo sykehusene blitt nedrent av smittesyke pasienter. Det skjedde ikke i de landene jeg jobbet. Riktignok meldte myndighetene om mangel på oksygen og intensiv-sykesenger. 

En del liv gikk tapt som følge av mangel på det. Men fortsatt var antallet svært syke og døde lavt, og stort sett begrenset til folk med underliggende sykdommer.

Dette – tror jeg – gjorde at folk flest i Afrika trakk på skuldrene av covid-19. Det var Vestens, ikke deres, sykdom. De ble ikke selv syke, og kjente knapt noen som var det. Dernest kom at svært mange var skeptiske til vaksiner, en skepsis som stikker dypt i kulturen og som ble næret av skremsler i sosiale medier. 

Må ha undret seg over den sterke interessen for pandemien

Jeg gikk selv runden med de lokalt ansatte på ambassaden i Khartoum og oppfordret dem til å vaksinere seg. De hadde fått med seg dødsfallene blant friske helsearbeidere i Norge som hadde tatt Astra Seneca og nølte. 

De fleste takket omsider ja til Pfizer-vaksinen. På det tidspunktet var den allerede i ferd med å gå ut på dato. I Sudan måtte flere tusen doser destrueres fordi de ingen ville ha dem.

Afrikanske helsemyndigheter og afrikanere flest må ha undret seg over den sterke interessen for pandemien. Også før det kom vaksiner. I første omgang handlet det om smitteverntiltak. I Mali, Niger og Sudan ble skoler stengt og undervisning innstilt i kanskje et helt år. I Norge fikk elever tilbud om digital undervisning. I Afrika fikk de ingenting. 

Man kan forstå at dette skjedde innledningsvis, men når prognosene ikke slo til, burde politikken vært lagt om. Allerede høsten 2020 sa USAs Centre for Disease Control om situasjonen i Tanzania at 10 til 20 millioner mennesker sannsynligvis alt var smittet, de fleste helt uten symptomer, og at faren for smittebølge nummer to var liten på grunn av utbredt flokk-immunitet.

Tydelig mønster

Høsten 2021 – da utrullingen av vaksiner startet for alvor i Afrika – rapporterte norske utenriks-stasjoner også hyppig om det som skjedde. Jeg har lest gjennom en del av rapportene. 

Mønsteret var klart ganske tidlig. I den unge befolkningen var det knapt noen som ble syke, til tross for at folk levde som før. Kirker og moskeer var fulle, sportsarenaer og markeder også. Pandemien var ingen stor helsefare. Mange utenriksstasjoner rapporterte om utbredt vaksineskepsis og manglende etterspørsel.

Til tross for dette fortsatte vi i vestlige land å behandle covid-19 i Afrika som i våre egne land. Giverlandene var tidlig ute med å øremerke bistandsmidler til covid-tiltak, midler som gikk til testing og isolering - hånd i hånd med nedstengningen av samfunnet. 

Så sent som sommeren 2022 anbefalte WHO at skoler i Kenya skulle være stengt. Dette var ikke bare kunnskapsløst, det var - slik jeg ser det - direkte uansvarlig. Etter mitt syn var denne nedstengningen uheldig og bruken av midlene langt på vei bortkastet. 

Om man hadde hatt en bedre situasjonsforståelse og handlet deretter, kunne midlene vært brukt til helt andre og bedre formål, eksempelvis bekjempelse av malaria.

Ingen stor helsekatastrofe for Afrika

I det store bildet var Covid ingen helsekatastrofe for Afrika. Det var en økonomisk og menneskelig katastrofe. Den stengte grensene, lammet internasjonal handel, holdt barn hjemme fra skolen og førte til en nedstengning av viktige samfunnsfunksjoner. 

Jeg mistenker at flere lands myndigheter brukte Covid som unnskyldning for å holde skoler stengt og universitet stengt. Det sparte dem store penger. Mange mistet inntektene sine.

Det kritikkverdige var altså ikke giverlandenes såkalte vaksinenasjonalisme, men at de fortsatte med smitteverntiltak og vaksiner i Afrika, også etter at de burde visst bedre. 

Mange smitteverntiltak ble innført uten dokumentert nytte. Noen hadde også helt klart en negative effekt. Det klareste eksemplet på det er kanskje nedstengning av skolene. 

På denne bakgrunn fremstår påstander om vaksinenasjonalisme som underlige. Skal man gjøre opp status for pandemibekjempelsen i Afrika, var det kanskje heller vår iver etter å påføre dette kontinentet vår egen modell som var problemet.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.