Vi mistet en nevrokirurg

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Sylvi Bratten Sylvi Bratten

Daglig leder i FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål

Kjønnslemlestelse – ofte omtalt som omskjæring – fratar jenter ikke bare helsen, men også muligheten til å bestemme over egen framtid. 

Praksisen innebærer delvis eller fullstendig fjerning av jenters ytre kjønnsorganer, ofte uten bedøvelse og under uhygieniske forhold. Det er en brutal form for kontroll over jenters seksualitet og konsekvensene er alvorlige: Infeksjoner, kroniske smerter, komplikasjoner ved fødsel – og i verste fall død.

I de fleste land der dette praktiseres, er det forbudt ved lov. Men praksisen opprettholdes av sterke sosiale normer og kulturelle forestillinger om kvinnelig ærbarhet og sosial aksept. Den utøves ofte i det skjulte, med støtte fra lokalsamfunn som betrakter inngrepet som en forutsetning for respekt og ekteskapelig verdi.

I realiteten representerer det et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter – en form for kjønnsbasert vold og kontroll som rammer millioner av jenter globalt.

Hva må gjøres?

Det blir dessverre ikke borte av at vi i vår del av verden hever pekefingeren. Så hva skal til for å beskytte jenter fra denne formen for tortur?

Det trengs mer kunnskap om hvor skadelig dette er. Forskning viser at 44 000 jenter dør hvert år i land der kjønnslemlestelse praktiseres, noe som gjør dette til en av de ledende dødsårsakene i landene. Både ungdom, foreldre, religiøse ledere og lokalsamfunn må bli bevisst hvilken risiko de løper når det kuttes i jenters underliv. Det har store medisinske og psykososiale konsekvenser.

Vi må også utfordre eksisterende normer og holdninger. Kjønnslemlestelse praktiseres ikke av ondskap, men ut fra en oppfatning av sosial nødvendighet. Inngrepet er ofte knyttet til forestillinger om renhet, ekteskapelig verdi og familiens ære. Endring krever derfor tid, dialog og lokalt eierskap. Ikke minst må ungdom selv bli hørt.

Samtidig må politikere følge opp lover og vedtak mot kjønnslemlestelse. En lov fungerer ikke hvis den ikke håndheves. Myndighetene må sikre ressurser til politi, helsevesen og rettsapparat, og støtte organisasjoner som arbeider direkte med berørte miljøer.

Til slutt må fattigdomsspiralen brytes. I samfunn der jenter tidlig giftes bort mot brudepris, kan kjønnslemlestelse fungere som en garanti for ærbarhet, og dermed gjøre jenter lettere å gifte bort. Dermed blir kampen mot kjønnslemlestelse også en kamp mot fattigdom og økonomisk avhengighet. 

Uten alternativer til tidlig ekteskap og uten tilgang til utdanning forblir jenter særlig utsatt, og veien til økonomisk uavhengighet enda lengre.

Grunn til håp, men også uro

Selv om antallet jenter som rammes av kjønnslemlestelse øker i absolutte tall – delvis på grunn av befolkningsvekst – har flere land gjort betydelige fremskritt.

Økt tilgang til utdanning for jenter, bedre informasjon om helsekonsekvenser og sterkere rettsvern har bidratt til å bryte stillheten og redusere aksepten for inngrepet.

I flere afrikanske land, blant annet Kenya, Etiopia og Sierra Leone, viser tallene at unge kvinner i dag i langt mindre grad enn sine mødre utsettes for kjønnslemlestelse. 

Selv om tallene varierer regionalt, er trenden at holdninger kan endres – når kunnskap, politisk vilje og lokalt engasjement virker sammen.

Denne fremgangen er imidlertid skjør. Fremskrittene går veldig langsomt og kan raskt reverseres. 

Kampen er ikke over i Norge heller. Det finnes jenter her som frykter å bli sendt til foreldrenes hjemland for å bli omskåret. De lever med uro, med hemmeligheter, med traumer. Dette er ikke et fjernt problem – det er et globalt problem med lokale konsekvenser.

Derfor må vi bry oss

Vi må bry oss fordi kjønnslemlestelse er ett av de mest skadelige uttrykkene for kontroll over jenter. Fordi jenter som allerede er utsatt for undertrykkelse blir enda mer sårbare når store giverland kutter i bistanden – særlig til likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). 

Når USA og andre konservative krefter strammer inn, må Norge og likesinnede gjøre det motsatte. Vi må trappe opp.

For hver jente som fratas sin kroppslige integritet, mister verden potensialet til en leder, en lærer, en forsker eller en nevrokirurg. Kampen mot kjønnslemlestelse handler derfor ikke bare om å redde liv, men om å bevare menneskelig kapasitet, talent og verdighet.