
Meninger:
Vi trenger flere helter
Ofte hører vi at vi ikke skal «leke helt». Men 30 år etter at Norge sist tok en lederrolle i global likestillingspolitikk, er det nettopp helter vi trenger.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
15. september 1995 ble det skrevet kvinnepolitisk historie. På FNs kvinnekonferanse i Beijing vedtok 189 land en handlingsplan som for første gang samlet verdenssamfunnet om et felles rammeverk for kvinners rettigheter og likestilling.
Beijing-plattformen anerkjente at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og at likestilling er en forutsetning for bærekraftig utvikling, fred og demokrati.
Dette var ikke bare et diplomatisk gjennombrudd – det var et politisk veiskille. Konferansen ga stemme til millioner av kvinner, og satte tydelige mål for hvordan stater, sivilsamfunn og internasjonale institusjoner skulle arbeide for å bekjempe diskriminering, vold og ulikhet.
Enigheten som ble fremforhandlet, blir ofte omtalt som selve gullstandarden for internasjonalt kvinne- og likestillingsarbeid. Den har bidratt til fremgang. Og selv om det har gått langsomt, har det gått fremover. Men motkreftene har styrket seg.
Norge har både historien og muligheten til å gå foran. Vi har erfaring, troverdighet og sterke sivilsamfunnsaktører. Men det krever mot – og det krever penger.
Nær 50 prosent trues av nedleggelse
Det sier noe om vår tid når Pentagon tidligere i august sendte ut en pressemelding for å forsikre om at USAs forsvarsminister Pete Hegseth støtter kvinners stemmerett, etter at han hadde repostet en melding på X som sa det motsatte.
Anti-feminismen er godt organisert og godt finansiert. Retten til seksualitetsundervisning, prevensjon og abort politiseres. Kvinneorganisasjoner og likestillingsforkjempere er under press fra ulike hold.
UN Women beregner at hele 47 prosent av organisasjoner som jobber direkte mot kvinner og likestilling i kriseområder er nødt til å legge ned eller si opp store deler av ansatte i løpet av 2025. Flere kvinner står uten tilgang på helsehjelp, utdanning og annen viktig informasjon.
Når konservative – i frykt for abort og skeives rettigheter – kutter i støtte til seksuell og reproduktiv helse, så kutter de også i arbeid for å styrke mødrehelse, for trygge fødsler og arbeid mot kjønnslemlestelse. Det er målrettede angrep på kvinners helse.
Hva vil stå i historiebøkene om oss?
Blir det historien om da den globale oppslutningen om demokrati og menneskerettigheter forvitret? Eller blir det historien om hvordan forsvarsverkene holdt stand i møte med autoritære bevegelser og ideer?
Nå trengs det ledere som tør søke helterollen, og kanskje bidra til at det som kan være historien om demokratiske verdiers fall, blir det motsatte: Styrket demokrati og vern av rettigheter.
Angrepene på kvinners og minoriteters rettigheter er ofte første skanse i en bredere autoritær utvikling. Å stå opp mot disse tendensene handler derfor om mer enn kvinners rettigheter. Det handler om å forsvare ytringsfrihet, rettssikkerhet og demokratisk deltakelse.
Hva betyr det i praksis?
Derfor er det avgjørende at den nye utviklingsministeren tar dette på alvor. Norge har både historien og muligheten til å gå foran. Vi har erfaring, troverdighet og sterke sivilsamfunnsaktører. Men det krever mot – og det krever penger.
De neste fire årene kan Norge ta ledelsen i det internasjonale likestillingsarbeidet. Det krever en ny mobilisering, der kvinneorganisasjoner får den støtten de trenger for å gjøre jobben. Det krever at vi setter likestilling øverst på bistandsagendaen, og at vi står støtt når rettigheter utfordres.
I praksis betyr det blant annet:
- Støtte til lokale organisasjoner, som står i frontlinja og driver fram radikale endringer nedenfra. De trenger både økonomisk og politisk støtte.
- Opptrapping av støtte til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
- Styrke intern kapasitet til å integrere hensyn til kvinner og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken.
- Økt innsats for kvinners deltakelse i freds- og forsoningsarbeid og i forebygging av krig og konflikt.
Beijing-konferansen i 1995 viste hva som er mulig når verdenssamfunnet samler seg. Den enigheten finner vi ikke nå, og nye strategier og allianser må bygges for å forsvare og utvide arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling.
Les også:
-
Norfund investerer 100 millioner i produksjon av bind i Uganda
-
Fire år med Taliban
-
«Be for meg. Jeg er redd.»
-
Norsk Folkehjelp godtok Trump-krav, de unge sa nei
-
Når virkeligheten endres, må også bistandsbudsjettet gjøre det
-
– Jeg måtte forlate alt på grunn av fotballen
-
25 år med løfter og lite endring
-
Står byråkratiet vårt støtt når likestilling og rettigheter trues?
-
Milliarder til norsk storsatsing, men fikk vi fred og sikkerhet?
-
Mennene er i krigen, nå overtar kvinnene jobbene deres