– En generasjon uten arbeid gjør det lett for islamistgrupper å rekruttere. Vi vet at brorparten ikke blir med ut fra ideologisk overbevisning, men for penger. Derfor må vi investere mer i utdanning og jobbskaping, sier Abdoulaye Mar Dieye, FNs spesialkoordinator for utvikling i Sahel.

Intervjuet:

– Sahel er mer enn kriser, regionen er også full av muligheter

Bandittvirksomhet og korrupsjon. Voldelig ekstremisme og menneskehandel. FNs spesialkoordinator for utvikling i Sahel mener klisjé-beskrivelsene om en av klodens fattigste regioner må nyanseres. – Sahel har også et enormt potensial. Derfor må vi investere mer i regionens unge, sier Abdoulaye Mar Dieye til Panorama.

Publisert Oppdatert

– Det finnes ikke ett Sahel, sier Abdoulaye Mar Dieye.

FNs spesialkoordinator for utvikling i Sahel vil nøytralisere krise-fortellingene om Sahel, og mener dét kan bidra til utvikling i de karrige områdene sør for Sahara.

– Vi har noen vanskeligheter som må håndteres. Men regionen har også et enormt potensial. Hvis vi forstår utfordringene, kan vi hjelpe Sahel bort fra underutvikling. Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier FN-toppen når Panorama møter ham i Oslo.

Kort om Sahel og FN:

  • Ordet «sahel» kommer av arabiske «sahil», som betyr «kyst», altså kysten av Sahara-ørkenen, fordi den er så vanskelig å krysse. Noen definerer at Sahel strekker seg tvers over det afrikanske kontinent, men beskrives ofte av FN som Mali, Mauritania, Senegal, Burkina Faso, Niger, Tsjad, Kamerun og Nigeria.
  • Væpnede grupper med ulik agenda terroriserer folk i flere av landene. Det begynte med islamister i Nigeria i 2009, og har siden spredd seg til Tsjad, Niger, Mali og Burkina Faso. Sammen med svak økonomisk vekst, enorm arbeidsledighet og effekten av klimaendringer, har konfliktene gjort regionen til en av verdens minst utviklede.
  • 35 millioner mennesker trenger nødhjelp i Sahel, ifølge OCHA. I 2023 var målet å nå vel 23 millioner av disse, men bare nær 10 millioner fikk humanitær støtte fra FN eller partnere. Situasjonen beskrives som «ekstremt bekymringsfull».

Abdoulaye Mar Dieye, som i 2021 ble utnevnt som Spesialkoordinator for utvikling i Sahel av FNs generalsekretær António Guterres, er senegaleser, makroøkonom og har hatt en rekke topp-jobber i FNs utviklingsprogram (UNDP). Med jobben som spesialkoordinator følger oppfølging av FNs integrerte strategi for Sahel (UNISS), som er utformet for å adressere de grunnleggende årsakene til regionens mange utfordringer.

– Lite når fram til landsbygda

I Sahel Vision Paper skriver Abdoulaye Mar Dieye om hvordan regionen er belemret med en rekke klisjé-beskrivelser, om «voldelig ekstremisme og menneskehandel», om «bandittvirksomhet og korrupsjon». Men Sahel er også et område fullt av muligheter, argumenterer FN-toppen. Vi spør hvorfor han er optimistisk på vegne av regionen.

– Sahel har en ressursforbannelse. I økonomisk teori brukes ofte begrepet «paradox of the plenty» når et land har dårligere utviklingsresultater enn land med et svakere ressursgrunnlag. Det kan handle om at naturressurser utvinnes uten at det bidrar til økonomisk vekst eller sysselsetting lokalt. At vi har en hel region der ressursene ikke gagner folk flest må adresseres på nye måter, og jeg tror det er mulig. Vi kan hjelpe Sahel-landene med å omforme sitt potensial til reell utvikling, sier Dieye.

– Men flere islamistgrupper terroriserer deler av Sahel. Er ikke det et hinder for utvikling?

– En generasjon uten arbeid gjør det lett for slike grupper å rekruttere. At svært lite av investeringene når fram til folk på landsbygda, er ammunisjon for ungdom som velger å slutte seg til voldelige grupperinger. Men vi vet at brorparten ikke blir med ut fra ideologisk overbevisning. De aller fleste gjør det for å få tilgang til penger og ressurser. Derfor må vi investere mer i utdanning, yrkesopplæring og jobbskaping.

– Ingen militær løsning

– Det er brukt milliarder på å bekjempe kriminalitet og ekstremisme i Sahel det siste tiåret, men det finnes kanskje ikke en militær løsning på slike utfordringer?

– Nei. Nei. Nei. Det finnes ingen militær løsning her. Vi må nok bruke noen penger for å stoppe slike grupperinger militært. Men det egentlige svaret er å investere mer i menneskelig sikkerhet. Hvis disse ungdommene får nye muligheter, en jobb og en inntekt, vil de ikke slutte seg til ekstreme grupper, sier Dieye.

– I slutten av januar kunngjorde militærregimene i Burkina Faso, Mali og Niger at de ville forlate De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS). Siden da har de inngått et eget partnerskap. Hvordan påvirker dette stabilitet og utvikling i regionen?

– Dette er alvorlig, fordi Ecowas var et unikt fellesskap for bevegelse av varer og tjenester mellom landene i Vest-Afrika. Selv om det er veldig mye bra med Ecowas, har man mislyktes med å skape regional utvikling, det jeg vil kalle regional konvergens – der underutviklede land tar igjen mer utviklede land når det gjelder økonomisk vekst. 

Når man er del av et slikt regionalt samarbeid, vil man som medlemsland forvente å være del av et felles løft, påpeker FN-toppen. 

– Men i Ecowas har vi sett at noen land langs kysten, som Nigeria, Elfenbenskysten og Senegal, har løftet seg relativt raskt. Mens «innlandet», med land som Mali, Burkina Faso og Niger, ikke har fått til en slik økonomisk vekst, sier Dieye.

– Men hvorfor har noen Ecowas-land klart seg så mye bedre enn andre?

– Det er en arv fra koloni-økonomien. Kolonimaktene investerte langs kysten, for eksempel i store havner i Dakar, Conakry og Accra. Mens «innlandet» ble brukt for å levere råvarer. Og da uavhengigheten kom, fortsatte denne syklusen. Ecowas ble opprettet for å balansere økonomisk vekst i regionen, men har ikke lyktes med å løfte alle medlemslandene, og denne koloni-økonomien har fortsatt. Jeg tror vi trenger strukturelle endringer som kan bidra til å løfte hele regionen. For om vi ikke klarer det, vil utfordringene land som Niger, Burkina Faso og Mali nå står i, bare fortsette.

– En kraftfull melding til ledere

Han mener utviklingsforskjellene mellom land innad i Ecowas har bidratt til en spenning som måtte ende i skilsmisse, med mindre regionalt samarbeid som resultat.

– I tillegg har ikke Ecowas´sikkerhetsmekanisme fungert. At samarbeidsorganisasjonen valgte å ikke støtte Mali mot jihadistene, bidro nok til at noen medlemsland mistet tillit. Dét er problematisk, for fremtiden er mer samarbeid, ikke mindre.

– Noen mener kuppet i Burkina Faso startet med et folkelig opprør, der unge som var misfornøyde med en korrupt ledelse ønsket endring. Hva tenker du om et slikt perspektiv?

– Utløste kuppet den folkelige støtten til det nye regimet, eller førte folkelig misnøye til kuppet? Det er et akademisk spørsmål, sier spesialkoordinatoren.

– Slik jeg ser det, var den yngre delen av befolkningen misfornøyd med den sosiale kontrakten med myndighetene. Og da kuppet skjedde, fikk kuppmakerne en slags tilslutning fra en stor andel av befolkningen. Uansett hadde folket sendt et klart budskap: «Vi er misfornøyde, lever varene, for vi har ambisjoner». Denne kraftfulle meldingen går egentlig til ledere i hele regionen, og den bør de lytte til.

Det meste i Sahel handler om en hard kamp om knappe ressurser, der ekstremister mobiliserer på motsetninger mellom grupper. Det nomadiske Wodaabe-folket (bildet) har i generasjoner flyttet dyra over store deler av Sahel, fra Niger, gjennom det nordlige Nigeria, til nordøstlige Kamerun, til Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Men høyere temperaturer endrer nedbørsmønstre og kvaliteten på beitet.

– Russland øker sitt fotavtrykk i Sahel, for eksempel er det anslått at det kan være rundt 1000 russiske leiesoldater fra Africa Corps, gruppen tidligere kjent som Wagner, i Mali. Hva forteller det deg at Mali har snudd ryggen til Frankrike og Minusma-operasjonen?

– En krevende relasjon med den tidligere kolonimakten Frankrike førte til tillitsbruddet. Dersom Mali vil sørge for egen sikkerhet, må vi bare akseptere og støtte det. Jeg vil ikke spekulere i hvem som har ankommet Mali etter at Frankrike dro. Det viktigste for meg er at de som kommer, ønsker å gjøre hverdagen bedre for folk flest, sier Dieye.

– Ikke lett å erstatte Minusma

– Africa Corps er sannsynligvis færre i antall enn i den franskledede Barkhane-operasjonen og FNs Minusma-operasjon. Tenker du at det har oppstått et sikkerhets-tomrom i regionen?

– Når man fjerner en stor enhet som Minusma, skaper man et rom. Operasjonen var enorm, med et budsjett på 1,2 milliarder dollar årlig, og dét er ikke lett å erstatte. Men jeg stoler på at Malis myndigheter skjønte at dette vil skape et tomrom. Det er synd at Ecowas ikke benyttet muligheten til å fylle dét. Dersom jeg skulle gi ett råd, måtte det være at Ecowas´ stående styrker aktiveres for å bidra til fred og stabilitet i regionen.

  • Les også hvordan ulikhet bidrar til konflikt, og hvorfor sikkerhetsanalytiker Ornella Moderan mener det er en dårlig idé å stenge Norges ambassade i Bamako: Kan koste dyrt

Dieye påpeker at Minusma-operasjonen ikke bare handlet om sikkerhet, men også støttet andre FN-organisasjoner og også leverte utviklings- og humanitærhjelp. 

Kort om Norge i Sahel:

  • Norge har vært engasjert i Sahel gjennom flere tiår, men i 2017 åpnet norske myndigheter en ambassad i Mali, som også hadde ansvar for Tsjad, Burkina Faso, Mauritania og Niger. Året etter lanserte UD en egen Sahel-strategi. I 2023, etter at FNs sikkerhetsråd terminerte fredsoperasjonen Minusma i Mali, har Norge stengt ambassaden i Bamako.
  • I oktober 2023 kom Evaluation Of Norwegian Aid Engagement In The Sahel som viser at Norge bl.a har bidratt til «økt matsikkerhet». Men teamet bak evalueringen, som Panorama tidligere har omtalt, mener at Norge kunne oppnådd mer om bistanden var blitt bedre koordinert.
  • I 2022 bidro Norge med 745 millioner kroner til Sahel. Per august 2023 bidro Norge med nærmere 450 millioner kroner til regionen (endelige tall for 2023 er enda ikke klare). Den humanitære støtten kanaliseres i hovedsak gjennom FN og Røde Kors. I tillegg jobber norske organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Flyktninghjelpen, Care, Caritas og Strømmestiftelsen i Sahel.

– Det som nå er igjen er et FN-landteam med et årlig budsjett på 400 millioner dollar. Så dette kommer til å bli vanskelig. Derfor må det internasjonale samfunnet gjøre alt for å minimere implikasjonene for befolkningene. Dersom vi ikke tar dette på alvor, vil jihadistene rekruttere enda flere unge mennesker til sin skadelige virksomhet.

– Så det er mer krevende for hjelpeorganisasjoner å jobbe etter at Minusma-soldatene dro?

– Selvfølgelig. Men FNs oppdrag er fortsatt å bidra til fred og utvikling, sier Dieye.

– Dét er en enorm oppgave i et område der den humanitære situasjonen er alvorlig i flere land. I Burkina Faso lider for eksempel 25 prosent av barna under fem år av sviktende vekst (stunting) og WFP frykter «lommer av sult» i nær fremtid. Dette høres ikke lovende ut?

– Det er trist, virkelig trist. Den humanitære responsplanen i Sahel er underfinansiert og jeg frykter at Sahel skal havne i skyggen av krigene i Ukraina og Gaza. Men jeg mener vi er moralsk forpliktet til å redde disse barna ved å investere i deres fremtid, sier han.

– Kan gi Sahels mange unge et håp

Abdoulaye Mar Dieye er selv fra Senegal og jobbet før FN-karrieren i statsforvaltningen i hjemlandet. Vi spør hva de mange parallelle krisene i Sahel – spesielt den alvorlige situasjonen i Burkina Faso, Mali og Niger – får ham til å føle, på et mer personlig plan.

– Jeg vil ikke karakterisere Sahel som en krise. Og tenker vi må endre narrativet fra et Sahel i krise til et Sahel med muligheter. Det vi ser er kramper, en generasjon som søker endring. Og jeg tror vi må tørre å gi denne generasjonen et rom og muligheter til å endre økonomiene slik at de gagner folk flest, sier Dieye.

FN-toppen påpeker at han ikke ønsker å undervurdere regionens utfordringer.

– Men Sahel er ikke bare problemer. Regionen har mange unge som ser mulighetene, som investerer og bidrar til endring. Og land som Senegal, Ghana, Elfenbenskysten og Nigeria blomstrer. Om vi balanserer krise-narrativet ved å fortelle om noe av det positive som skjer, kan det gi Sahels unge et håp om en bedre framtid. 

Dieye mener status quo er uakseptabelt, og sier «endringens kraft er sluppet løs».

– Det er som en elv, som finner sin vei gjennom sanden mot havet. At vann renner er uunngåelig, men man kan forsøke å føre det dit man vil, sier Dieye.

– Akkurat nå flyter denne «elven» ut i …

– I villmarken, ja. Og så påligger det oss å hjelpe den i riktig retning. Hva betyr det? Å fortsette å investere i godt styresett. I strukturell økonomisk endring. I de forsømte områdene. Og det er derfor jeg sier at Sahel er et globalt fellesgode, som tilhører oss alle. Jeg tror koronapandemien lærte oss at vi ikke er sterkere enn det svakeste leddet.

Powered by Labrador CMS