Sikkerhetsanalytiker: Kan koste dyrt å legge ned ambassaden i Mali
Forsker og analytiker Ornella Moderan forklarer hvordan ulikhet bidrar til konflikt, hva giverland må gjøre for å re-orientere seg i Sahel, og hvorfor det er en dårlig idé å stenge Norges Mali-ambassade.
Publisert
Oppdatert
– Det pågår flere konflikter parallelt i Sahel, om hvordan statene skal se ut og hvem som skal ha makt. I tillegg har vi en rekke mer lokale konflikter, som ofte er knyttet til tilgang til ressurser. Men under her, og dette er viktig, er krisen drevet fram av enorme ulikheter, sier sikkerhetsanalytiker Ornella Moderan på telefon til Panorama.
Hun har jobbet i og med Sahel i en årrekke, blant annet for Danish Demining Group (DDG) og Danish Refugee Council (DRC), før hun ledet Sahel-programmet til anerkjente Institute for Security Studies (ISS). Nå jobber hun som forsker og analytiker.
Moderan forklarer at en lang rekke væpnede aktører bidrar til krisen.
– I Sahel opererer ekstremistgrupper tilknyttet IS og al-Qaida, ulike lokale militser og nasjonale og internasjonale væpnede styrker. Og alle disse konfliktaktørene genererer vold, med alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen, sier Moderan.
– Utviklingsaktører på sidelinjen
Moderan mener det finnes flere «ulikhetskriser» i Sahel, der én handler om tilgang til arealer og ressurser, en annen om man bor i by eller på lansdbygda.
– Og om man vokser opp i Sahel-regionen, vil man ha ulike muligheter til å få seg en utdanning basert på hvilken etniske gruppe du tilhører.
De fleste vestlige land har blitt tvunget til å stille spørsmål ved hva de trodde de visste om Sahel
Hun peker mot Mali, forteller at skolesystemet der ville vært svakt også uten krisen.
– Men når hundrevis av skoler har vært stengt i årevis, fører det til flere unge uten framtidsutsikter. Det er en risiko for at vi får en en tapt generasjon, der mangel på muligheter gjør at flere kommer til å ty til ulike former for vold, sier Moderan.
Hun sier det er flere «konfliktsystemer» i Sahel, og bruker Mali som eksempel:
– Det er én konflikt nord i landet, der tidligere opprørsgrupper ønsker å bryte ut av sentralstaten. Det er en annen konflikt i sentrale deler av Mali, som handler mye mer om lokale uoverenstemmelser, drevet fram av etniske motsetninger. I begge disse områdene utnytter ekstremistiske grupper situasjonen, sier Moderan.
På toppen av alt dette står land som Mali, Niger og Burkina Faso i det Moderan omtaler som en «demokratikrise», etter en rekke militærkupp – inkludert i Mali i 2020 og 2021, to kupp i Burkina Faso i 2022 og et i Niger i 2023.
– Situasjonen i regionen er altså ganske kompleks. Det betyr at det er avgjørende at internasjonale aktører er koordinert, og setter seg realistiske mål for hva som kan oppnås. En av utfordringene har vært at forståelsen av situasjonen i stor grad har handlet om sikkerhet, der vi har sett veldig mange sikkerhetsorienterte tiltak, som antiterroroperasjoner, i motsetning til tiltak som kunne ha bidratt til å forbedre kvaliteten på offentlige tjenester, som helsetjenester eller utdanning, sier hun.
Moderan mener utviklingsaktører har blitt stående litt på sidelinjen, sammenlignet med det hun omtaler som sikkerhetsaktørene.
– Og når det gjelder finansiering, har veldig mye gått til et sikkerhetsorientert svar, sammenlignet med investeringer i ulike tiltak som kan bidra til å adressere de grunnleggende årsakene til konflikt og ustabilitet, sier Moderan.
«Lokaliseringsagendaen» - et nøkkelbegrep
– Vil du si giverland gjør nok for å forstå hvilke behov mottakere av bistand har? Og tror du mer oppmerksomhet om lokaliseringsagendaen kunne bidratt positivt?
– Lokaliseringsagendaen er et nøkkelbegrep her. Etter hvert som de diplomatiske forbindelsene mellom maliske og franske myndigheter begynte å forvitre for et par år siden, har de fleste vestlige land blitt tvunget til å stille spørsmål ved hva de trodde de visste om Sahel, sier Moderan.
– Givere kan naturligvis komme med sine egne teoretiske rammeverk, men det er viktig at de kontekstualiserer sin tilnærming, og det krever lokalkunnskap. Jeg mener det er en rekke barrierer for et slikt direkte engasjementet. Det handler om språk, om utdanningsnivå og ikke minst om fysisk tilgang – for her snakker vi om områder hvor det ikke alltid er mulig for utlendinger å komme seg trygt fram, sier Moderan.
Én løsning er samarbeid mer og tettere lokale organisasjoner, påpeker analytikeren.
– Men vi ser fortsatt at giverne har en tendens til å jobbe med internasjonale organisasjoner. Jeg tror en av grunnene til det er at de internasjonale har en infrastruktur som bedre møter givernes krav, da de vet hvordan prosjektforslag skal skrives, hva slags økonomiske systemer som forventes, og er kjent med givernes rapporteringssykluser. Og derfor er tryggere for givere å stole på disse aktørene. Men de som har lokalkunnskap, er ikke nødvendigvis disse internasjonale organisasjonene, men de nasjonale organisasjonene, sier hun.
Om man mener noe med lokaliseringsagendaen, er man helt nødt til å intensivere samarbeidet med lokale organisasjoner, som kjenner situasjonen, mener Moderan.
– Jeg tror det er behov for givere å bygge tillit til lokale organisasjoner, jobbe tettere med dem for å bedre forstå hva som virkelig trengs på lokalt nivå. Det betyr å prioritere lokalisering, spesielt i sårbare områder – som i Sahel, sier Moderan.
– Kan signalisere mangel på engasjement
– Mot slutten av 2017 ble Norges ambassade i Bamako operativ. I 2018 ble Mali og Niger valgt ut som formelle «partnerland» for norsk bistand, og UD lanserte en egen Sahel-strategi, som er blitt til en strategi for 2021–2025. Men nylig varslet norske myndigheter nedleggelse av ambassaden i Bamako. Hva sier dette om deres vilje til å engasjere seg i et av klodens mest sårbare områder – og er det et problem for Norge at ambassaden stenges dersom regjeringen fortsatt ønsker å ha et positivt fotavtrykk i regionen?
– Dette er et godt spørsmål, som norsk UD bør svare på. Men det jeg kan si, er at en av grunnene til at det er så vanskelig for internasjonale givere å lokalisere, er fordi de er for langt unna og ikke har direkte tilgang til lokale organisasjoner. Så å ta bort ambassaden, som er den nærmeste enheten det norske utenriksdepartementet har, gjør det selvsagt vanskeligere å engasjere seg i regionen, sier Moderan.
Hun peker mot en fersk evaluering av Nederlands bistandsengasjement i regionen.
– Den fremhevet viktigheten av at partnerland blir. For å bekjempe ekstrem fattigdom krever at partnerland blir værende også i ekstra krevende tider. For det er nettopp da politisk tillit bygges. Og det er da behovene er størst.
Moderan erkjenner at det er en betydelig risiko ved å bli når situasjonen i Mali og Sahel er så uforutsigbar, men påpeker at det også kan koste dyrt å dra.
– Å bli værende når situasjonen er ustabil, mens politiske omveltninger pågår, utgjør en naturligvis en betydelig risiko. Men det kan også ha en kostnad å dra, sier Moderan:
– Det kan signalisere mangel på engasjement, det kan skade relasjoner som har tatt lang tid å bygge opp. En retur på et senere tidspunkt kan også bli krevende. Jeg er sikker på at det finnes grunner til å stenge ambassaden, men det kommer definitivt til å skape flere vanskeligheter med å implementere lokaliseringsagendaen, og ikke minst med å sikre at bistanden er lokalt forankret, sier Moderan.
