Klimafinansiering må unntas sanksjoner – for klimaendringer tar ikke hensyn til Taliban

Terje M. Watterdal

Landdirektør i Afghanistankomiteen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Liv Kjølseth

Generalsekretær i Afghanistankomiteen

I 2021–2022 opplevde Afghanistan den verste tørken på 20 år. Vi kjenner ikke de hele og fulle konsekvensene av tørken, ettersom Taliban-regimet ikke fikk dokumentert følgene.

En omfattende levekårsundersøkelse foretatt av Afghanistankomiteen i sju afghanske provinser i november 2023, som snart publiseres, viser imidlertid at tørke nå har tatt over for manglende sikkerhet som den viktigste årsaken til inntektstap i Afghanistan.

Dette er illustrerende for hvor prekært klimaspørsmålet nå har blitt.

Afghanistan er hardt rammet i form av endrede nedbørsmønstre, smeltende isbreer, flom, oversvømmelse og erosjon, men også tørke og synkende grunnvannsnivå. Og FN anslår at Afghanistan er verdens sjette mest sårbare land for klimaendringene.

Samtidig er Afghanistan blant de landene som er dårligst rustet til å møte klimakrisen. Slikt merkes i både magen og lommeboka i et land der over 80 prosent av befolkningen lever av jordbruket.

Dette må gjøres

Man kan oppnå gode resultater ved å støtte småbrukere med å ta i bruk klimasmarte metoder, dele ut tilpassede frø og bygge infrastruktur som konserverer vann og beskytter mot flom og ras. Dette er essensielt, men ikke nok.

Landet trenger tilgang til klimafinansiering, som i stor grad har stoppet opp etter Talibans maktovertagelse i 2021. Ikke minst trenger Afghanistan kompetanse og kapasitet til å møte klimaendringene på systemnivå. Den norske regjeringen er langt fremme i skoene når det gjelder dialogen med Taliban.

I sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget den 5. mars påpekte utenriksminister Espen Barth Eide at det «tidvis skaper debatt her hjemme» når Norge går i dialog med aktører som «ikke deler våre verdier og står langt fra oss politisk eller ideologisk».

Vi mener imidlertid at Barth Eide har helt rett når han påpeker at det sjelden skaper fremgang å isolere disse aktørene.

Talibans klimapolitikk

De viktigste institusjonene innenfor klima- og miljøspørsmål i Afghanistan er Det afghanske departementet for krisehåndtering (ANDMA) og Det afghanske miljødirektoratet (NEPA). 

Etter Talibans maktovertagelse flyktet flere eksperter, og flere stillinger i den afghanske miljø- og klimasektoren ble besatt av religiøse lærde med begrenset kunnskap om klima og naturressursforvaltning.

Taliban ser klimakrisen og dens konsekvenser i Afghanistan som alvorlig, og det er en viss vilje til å ta imot internasjonal støtte på dette området. Samtidig får regimet kritikk for å ikke nødvendigvis ha den beste forståelsen av problemstillingene.

Behovet for kompetanse viser seg for eksempel ved byggingen av Qush Tepa-kanalen i nord, som er Talibans største infrastrukturprosjekt.

Kanalen vil avlede vann fra Amu-Darfja, elven som skiller Afghanistan fra de sentralasiatiske nabolandene i nord. Byggingen av kanalen ble vedtatt allerede i 1970, og for Taliban har det gått prestisje i å fullføre byggingen så fort som mulig.

Én ting er at kanalen skaper bekymring hos nabolandene som frykter at Afghanistan vil legge beslag på en uforholdsmessig stor del av vannressursene – en annen er at Talibans ikke alltid like solide byggemetoder medfører betydelig vanntap.

Hvordan Afghanistan forvalter sine naturressurser generelt, og vann spesielt, har en regional dimensjon med betydelig konfliktpotensial.

Under den forrige regjeringen drev det internasjonale samfunnet prosjekter for å utvikle vannforvaltningskapasiteter og forbedre Afghanistans evne til å tilpasse seg klimaendringer ved å bygge og vedlikeholde dammer, forbedre irrigasjon, utvikle infrastruktur for fornybar energi og styrke motstandsdyktigheten mot matsikkerhet.

Trengs unntak fra sanksjonene

En rekke prosjekter ble satt på hold da Taliban tok makten, og landet får heller ikke delta i FNs klimaforhandlinger, der viktige beslutninger blir tatt.

Klimaendringene tar ikke hensyn til regimer og landegrenser. Her er det snakk om å bevare globale fellesgoder og forebygge regional konflikt. Dette krever igjen institusjonelt samarbeid, forskning og utvikling og gjennomføring av helhetlige nasjonale planer.

Det kreves også at Afghanistan ikke blir avskåret fra viktige finansieringsordninger og internasjonale prosesser på klimafeltet.

Kort sagt: Det er et behov for å innføre et unntak fra sanksjonene på klima- og beredskapsfeltet.

Den norske regjeringen har allerede vist stort mot i møtet med den nye politiske realiteten i Afghanistan. Nå ber vi regjeringen om mer av det samme.

Les mer:

• 

  FN: Liten sjanse for å nå bærekraftsmålene – stadig flere mennesker mangler nok mat

• 

  IS-terror utan ende?

• 

  Taliban-forbud mot svensk bistand etter koranbrenning i Stockholm – nå rammer det hundretusener av sårbare afghanere

• 

  Vern av eller mot flyktningar?

• 

  Feil premisser for Asle Tojes kritikk mot norsk bistand

• 

  Den vanskelege fredsdialogen

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.