Juntaen i Mali har oppmuntret folket til å delta i demonstrasjoner til støtte for beslutningen deres om utmelding av ECOWAS. Bildet er fra en støttedemonstrasjon i hovedstaden Bamako 1. februar.
Juntaen i Mali har oppmuntret folket til å delta i demonstrasjoner til støtte for beslutningen deres om utmelding av ECOWAS. Bildet er fra en støttedemonstrasjon i hovedstaden Bamako 1. februar.

Meninger:

Hva skjer i ECOWAS?

I en felles radiomelding forrige søndag kunngjorde Niger, Mali og Burkina Faso at de melder seg ut av den regionale organisasjonen for økonomisk samarbeid i Vest-Afrika, ECOWAS, som de selv var med på å stifte for 49 år siden. Hvordan i all verden kunne dette skje, og hvor alvorlig er det for det videre samarbeidet i regionen?

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Dagens krise i ECOWAS kan føres tilbake til tida etter den arabiske våren, da islamistiske opprørsgrupper dukket opp i Mali, Niger og Burkina Faso med forgreninger etter hvert til hele det såkalte sør-sudanske området.

Men bakenfor denne horisonten ligger andre konflikter, og eldgamle motsetninger mellom herskerstammer fra nord og underlagte folkegrupper i sør.

Det går en maktpolitisk jordskjelvsone gjennom disse landene som alltid rører på seg når nye konflikter springer fram.

Man kan spørre seg i hvor stor grad ECOWAS har lagt til grunn en slik konfliktanalyse for arbeidet sitt med å dempe lokale årsaker til konflikt og bygge tillit mellom styresmaktene og folkegrupper som nå rammes av islamistisk terror.

Snarere synes bekjempelsen av grupper som Boko Haram, Islamsk hellig krig, IS Sahel, med flere, å styres av såkalt strategisk kommunikasjon som støtte for militære kampanjer.

Men hvis hensikten var å få kuppmakerne inn i en dialog om snarest mulig å gjenopprette demokrati og respekt for menneskerettighetene, har de feilvurdert sine motstandere.

Fordømmelsen har hatt liten virkning

Militærkuppene i Mali i 2020, Burkina Faso i 2022 og Niger i januar 2023 har vært begrunnet med hensynet til nasjonal sikkerhet og at den politiske eliten var selvsentrert og ute av stand til å forsvare nasjonale interesser. Det er neppe helt usant.

Det kan videre forklare hvorfor den sivile motstanden og masseprotester fra faglige og religiøse grupper mot suspendering av ytringsfrihet og andre sivile og politiske rettigheter ikke har vært større. En utbredt oppfatning er at de andre medlemslandene i ECOWAS har vært lite opptatte av å gi full støtte til dem som står midt i kampens hete.

ECOWAS har fordømt de militære maktovertakelsene og innført harde sanksjoner på mange områder, blant annet reiserestriksjoner, handelshindringer og struping av energiforsyning fra naboland i sør.

Men hvis hensikten var å få kuppmakerne inn i en dialog om snarest mulig å gjenopprette demokrati og respekt for menneskerettighetene, har de feilvurdert sine motstandere.

Snarere har sanksjonene rammet vanlige folk og brakt de tre utbryterlandene tettere sammen. De danner nå sin egen forsvarsallianse og søker støtte hos andre internasjonale aktører, samtidig som de har oppmuntret til anti-vestlige demonstrasjoner, særlig mot fortsatt fransk militær tilstedeværelse i regionen.

Det nigerianske utenriksdepartementet, som for tida har lederskapet i ECOWAS, sier at man fortsatt er åpne for forhandlinger, men det gjenstår å se om dette er mer enn en tom gest.

Det vil være et stort nederlag for hele regionen om utmeldingene skulle bli gjennomført.

Et stort prestisjetap for ECOWAS og AU

Det vil være et stort nederlag for hele regionen om utmeldingene skulle bli gjennomført.

ECOWAS har vært motor for økt integrasjon i hele regionen, først for et økonomisk samarbeid, men etter hvert på alle politikkområder. I starten var de 15 medlemslandene en blanding av militære og demokratiske regimer, men etter Nigerias tilbakevending til demokratisk styresett i 1999 har det vært et samarbeidsorgan av bare demokratiske stater.

Det sikkerhetspolitiske samarbeidet i ECOWAS med utplassering av flernasjonale fredsopprettende og fredsbevarende styrker – som etter borgerkrigene i Sierra Leone og Liberia på 1990-tallet, krisen etter presidentvalget i Elfenbenskysten i 2010 og den pågående kampen mot terror – vil også bli vanskeligere.

Også for AU vil utmeldingene av ECOWAS være en alvorlig politisk svekkelse av ambisjonene om at Afrika må holde orden i eget hus, ved å spille en aktiv rolle i konflikthåndtering og fredsmekling på det afrikanske kontinentet.

Forvitrer troen på demokratiet?

Tre av fire afrikanere er i teorien for demokrati, men de er i økende grad kritiske til hvordan demokratiske institusjoner i Afrika faktisk fungerer.

En undersøkelse fra Afrobarometer gjennomført i 28 land i 2021-2022 viste at 43 prosent mente at militære ledere aldri burde få ha politisk ansvar, mens 53 prosent mente det kunne skje i særlige tilfeller hvor valgte ledere nektet å gi fra seg makten når deres periode var over. Ungdom mellom 18 og 35 år var mer positive til at militære kan ha politiske maktposisjoner (56 prosent) enn voksne over 55 år, hvor bare 48 prosent mente dette.

Samtidig viste undersøkelsen at oppslutningen om demokratiske normer og institusjoner er høy (73 prosent), og at valg er den beste måten å velge ledere på (75 prosent var enige i dette). 

Det er også verdt å merke seg at 63 prosent av alle spurte mente at åpenhet og ansvarlighet er viktigere enn effektivitet når det gjelder vurderingen av politiske institusjoner.

Nigeria

Nigeria er et godt eksempel. Valget i februar i 2023 endte med et sterkt omdiskutert resultat og levde på langt nær opp til de forventninger til fornyelse og endring som særlig landets ungdom hadde håpet på. Mange har mistet troen på demokratiets evne til å reformere seg selv.

Sikkerheten i Nigeria har forverret seg alvorlig i seinere år. Folk føler seg utrygge selv på hovedveier og i hovedstaden Abuja.

Kidnapping er blitt en epidemi som ingen ser ut til å kunne stanse.

Seinest i forrige uke ble lederen av landets opposisjonsparti PNP i delstaten Lagos forsøkt kidnappet midt på lyse dagen av væpnede banditter på motorveien mellom Ibadan og Lagos. Politikeren slapp uskadd fra det, men en i følget ble drept og flere skadet. Offisielt betales ikke løsepenger ved slike hendelser, men i praksis er det vanlig, for kidnapperne skyr ingen utpressingsmetoder.

Statens autoritet svekkes av mistanken om at det bak bølgen av kidnappinger står politiske bakmenn, opprørsgrupper eller kriminelle krefter i politiet eller forsvaret som ønsker å destabilisere landet. Blant vanlige folk øker kravet om våpen til selvforsvar.

ECOWAS sin fremtid

Så langt er det ingen grunn til å tro at ECOWAS eller demokratiet i vestafrikanske land holder på å rakne. 

Men utmeldingen til de tre Sahel-landene er en kraftig advarsel til politiske ledere i hele regionen om at samarbeidet bør styrkes, og at ECOWAS må bli mer åpen og lydhør for ulike meninger om hvordan sikkerhetsutfordringer best kan løses.

Internasjonale aktører utenfor regionen bør vise tilbakeholdenhet i våpenstøtte og heller bistå ECOWAS med kapasitetsbygging i dialog og i ikke-voldelige konfliktløsing hvor dette behøves og når det er etterspurt.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.



Powered by Labrador CMS