Meninger:
Kan Afrika bli det nye «Syden»?
Varmere somre i Europa kan gi land sør for ekvator et konkurransefortrinn som reisemål. Kanskje bør Afrika hoppe over industrialiseringsfasen, og satse på tjenester og turisme?
Forfatter og samfunnsdebattant
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
I et par hundre år har industrialisering vært veien fra fattigdom til rikdom, først i Europa og settlernasjoner som USA og Canada, etter hvert i store deler av Asia.
Arbeidskraft ble frigjort fra jordbruket og satt inn i mer produktiv industri. Etter hvert som landene ble rikere, ble industriproduksjonen opprettholdt eller økt i nivå, men stadige produktivitetsforbedringer frigjorde arbeidskraft til tjenestenæringene, som nå dominerer sysselsettingen i alle rikere land.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvordan industripolitikken bør utformes, men nøye meg med å slå fast at noen land, særlig i Asia, tilsynelatende har lyktes med sin strategi, mens andre, særlig i Afrika og Latin-Amerika, har mislyktes og skapt ineffektive selskaper med behov for varig beskyttelse og subsidier.
For forrige generasjon var Syden i Spania. For neste generasjon er Syden kanskje i kule Afrika?
Hoppe rett til tjenester?
De senere årene har det imidlertid blitt mer usikkert om denne trinnvise utviklingen virkelig er nødvendig.
Hva om man mer eller mindre hopper over industrialiseringsfasen, og går rett til en tjenestedominert økonomi?
India er det beste eksemplet, men også land som Filippinene og Costa Rica har til en viss grad gjort dette.
De fleste eksperter avviser likevel at denne utviklingsmodellen vil passe særlig mange.
Forskningen er ikke entydig. Douglas Gollin er blant dem som ser en vei utenom industrialisering. Richard Rodgerson og hans kollegaer viser at produktivitetsveksten kan være høyere dersom arbeidskraften flytter til utvalgte tjenestesektorer fremfor industrien. Uansett kan det være nyttig å ta frem igjen disse ideene nå.
Trumps handelskrig dreier seg først og fremst om industrivarer. Den utgjør det mest ekstreme utslaget av ambisjonene om reindustrialisering i de senere år, drevet av geopolitiske hensyn og behovet for større forsyningssikkerhet.
Ønsket om å hente industri hjem – reshoring, eller i det minste til allierte – nearshoring eller friendshoring, deles av mange rike land. I hvilken grad dette faktisk realiseres, er en annen sak. Frem til Trumps handelskrig var det betydelig større vekst i bruken av disse begrepene enn i den faktiske deglobaliseringen.
Fattige land trenger arbeidsintensive sektorer
Tiltagende automatisering av industriproduksjonen betyr at fattigere lands konkurransefortrinn, billigere arbeidskraft, blir mindre viktig.
Kunstig intelligens bidrar til dette, og har også betydning for service-alternativet, ikke minst slik India har bygget seg opp i den sektoren.
Jobber i administrasjon og kundeservice er blant dem som står mest lagelig til for hogg. Noen sektorer vil imidlertid forbli arbeidsintensive i all overskuelig fremtid. Helse og omsorg er en av dem.
Jeg har tidligere skrevet positivt om hjerneflukt i Panorama, blant annet i form av innvandring av sykepleiere fra fattigere land til rikere.
Men det kan også dreie seg om å bygge opp helseturisme, slik mange land allerede gjør. Som Economist skrev allerede i 2018: «Babyer lages på Barbados, kjønn skiftes i Bangkok, tenner byttes ut i Ungarn og Mexico, og hår transplanteres i Tyrkia.»
Noen steder vil etter hvert nå et tak – det er grenser for hvor mange som kan se Victoriafallene samtidig. Men disse severdighetene kan prises (enda) høyere.
Turismen vokser
Turisme er en viktig næring i mange land, og den vokser stadig, etter en midlertidig nedgang knyttet til covid.
Ifølge lobbyorganisasjonen World Travel and Tourism Council utgjør reise og turisme mer enn 10 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP), men da er en bred definisjon anvendt. UNWTO opererer med en langt lavere andel for internasjonal turisme, drøye 3 prosent av BNP. Vareproduksjon står for drøye 15 prosent av verdens BNP, og faller jevnt.
I mange rike land begynner lokalbefolkningen å bli lei turistene, men det er en luksus som fattigere land ikke har tatt seg råd til. Kapasiteten kan økes de fleste steder, også om man tar hensyn til det presset mot natur og miljø som gjerne følger med.
Noen steder vil etter hvert nå et tak – det er grenser for hvor mange som kan se Victoriafallene samtidig. Safari i en av det sørlige Afrikas mange spektakulære nasjonalparker kan heller ikke ekspandere i det uendelige.
Men disse severdighetene kan prises (enda) høyere. De færreste land har eksepsjonelle turistmål som Victoriafallene, Machu Picchu eller Giza-pyramidene. De er likevel interessante for turister, og potensialet er stort.
Sri Lanka er et slikt sted, også for mer betalingsdyktige turister. Næringen vokser kraftig igjen, etter mange tilbakeslag – først en lang borgerkrig, så korona og deretter landets økonomiske og politiske krise i 2022.
Jeg kommer nettopp tilbake fra ferie der. Landet har fine strender og surfemuligheter, elefanter, safari og natur, buddhistisk kulturarv, god, variert og billig mat, men ikke et eneste sted som man absolutt må til. Slik er det i mange land.
Sommerferie i vinterland
Ledende turistland som Spania, Frankrike, USA og Tyrkia plages nå av ekstremt varme somre. Som Aftenposten viste i en reportasje, er det grunn til å tvile på at «coolcation», altså at turistene søker seg til kaldere steder, foreløpig er et stort fenomen.
Men det kan bli det. I det minste vil argumentet om at noen land er for varme, svekkes når Europa selv blir veldig varmt.
Den globale oppvarmingen er svakere rundt ekvator. Særlig land på eller nær den sørlige halvkule, som er relativt kaldere når sommeren slår til for fullt i Europa, kan få et konkurransefortrinn.
Det var betydelig mer behagelig i høylandet på Sri Lanka enn i Oslo i sommer. Og Cape-provinsen i Sør-Afrika har utmerket klima mesteparten av året.
For europeere kan det sørlige Afrika bli særlig attraktivt fordi turistene der unngår tidsforskjeller av betydning. Selvsagt er det utfordringer.
Kriminalitet og sosial uro skremmer turistene vekk i mange land. Flytransport til Afrika og mellom afrikanske land er dyrt, så dyrt at det i dag fungerer som en effektiv barriere mot masseturisme.
Men dette går det an å gjøre noe med, og Ethiopian Airlines og andre selskaper har potensial til å utkonkurrere de ineffektive nasjonale monopolistene og realisere stordriftsfordeler.
For forrige generasjon var Syden i Spania. For neste generasjon er Syden kanskje i kule Afrika?
