Vi kan avverge en ny krig i Etiopia.
Men vil vi handle i tide?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mens verdens oppmerksomhet er rettet mot Ukraina, Gaza og andre globale kriser, vokser frykten for at Etiopia igjen kan bli kastet inn i en væpnet konflikt. Etter år med krig, enorme menneskelige lidelser og en skjør fred står landet på nytt overfor alvorlige spenninger.

Spørsmålet er ikke bare hvem som har ansvaret for dagens situasjon, men hvorfor Etiopia gang på gang havner i de samme destruktive mønstrene.

Ikke bare et etiopisk problem

Det mest nærliggende svaret er at ansvaret først og fremst ligger hos landets egne politiske ledere. Ingen eksterne aktører kan tvinge etiopiere til å føre krig mot hverandre.

Ledere har et ansvar for å velge dialog fremfor konfrontasjon og nasjonale interesser fremfor politisk maktkamp. Når dette ansvaret sviktes, er det vanlige mennesker som betaler prisen.

Samtidig blir bildet for enkelt dersom konfliktene kun forklares som et etiopisk problem.

Landet ligger i hjertet av Afrikas Horn, en region som stadig oftere preges av globale og regionale maktrivaliseringer. Stormakter og regionale aktører konkurrerer om innflytelse i et strategisk område som binder sammen Afrika, Midtøsten og noen av verdens viktigste handelsruter.

Ufullstedig fredsavtale

I et slikt landskap risikerer fred å bli underordnet andre hensyn. Regionale makter søker sikkerhet og økonomiske gevinster. Internasjonale aktører ønsker stabilitet, men ofte på måter som også ivaretar egne interesser. Resultatet kan bli fredsavtaler som stopper kampene uten å løse de grunnleggende årsakene til konflikten.

Pretoria-avtalen fra 2022 mellom den etiopiske regjeringen og TPLF var et viktig skritt mot å avslutte en katastrofal krig. Likevel advarte mange mot at en fred som ikke omfatter alle relevante aktører og adresserer de dypere konfliktlinjene, vil forbli sårbar.

Varig fred krever mer enn fravær av våpen. Den krever politisk inkludering, tillit, rettferdighet og ansvarliggjøring.

Nettopp mangel på ansvarliggjøring er en av de største utfordringene. Når geopolitiske interesser veier tyngre enn menneskerettigheter, risikerer krigsforbrytelser, overgrep og maktmisbruk å bli møtt med stillhet. Det sender et signal om at makt kan stå over ansvar.

Ansvaret hviler heller ikke bare på politikerne. Religiøse ledere, eldsteråd, akademikere og sivilsamfunn har en viktig rolle i å motvirke polarisering, hatretorikk og voldelige løsninger.

Historien viser at samfunn sjelden finner veien til varig fred uten sterke moralske stemmer som utfordrer makten.

Folket lider

De største kostnadene bæres ikke av eliter eller internasjonale aktører, men av vanlige mennesker. Bønder mister avlingene sine. Familier drives på flukt. Unge mennesker sendes til frontlinjene. Lokalsamfunn må leve med traumer i generasjoner.

Skal Etiopia unngå en ny katastrofe, må både nasjonale og internasjonale aktører lære av fortidens feil. Fred kan ikke bygges på ekskludering, og stabilitet kan ikke oppnås gjennom maktbalanse alene. 

For Etiopias befolkning handler dette ikke om geopolitikk, men om retten til å leve i fred.

Derfor må alle som påvirker utviklingen i landet, enten de befinner seg i Addis Abeba, Abu Dhabi, Riyadh, Brussel, Oslo, Washington eller Beijing, konfronteres med det samme spørsmålet: Hvilket ansvar har dere for å forhindre at Etiopia igjen synker ned i krig?