Meninger:
Arbeiderpartiet på tur til Qatar – som utnytter arbeidsfolk
En skulle tro at en Arbeiderparti-regjering ville ta et klart oppgjør med land som utnytter arbeidere. Men denne uken deltar utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) på FNs toppmøte om sosial utvikling i Qatar, som bryter med alt møtet handler om.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Det er vanskelig å se for seg et land hvor myndighetenes politikk står i sterkere kontrast til FNs ambisjoner om anstendig arbeidsliv enn Qatar.
I gulf-landet er arbeidslivet preget av strukturell rasisme, systematisk utnyttelse og overgrep mot migrantarbeidere, som ofte tvinges til å jobbe under så farlige forhold at det går på bekostning av både liv og helse.
Likevel er det nettopp Qatar som fra tirsdag til torsdag denne uken skal være vertskap for FNs toppmøte om sosial utvikling. Målet er å få fortgang på arbeidet for å avskaffe fattigdom og å fremme anstendig arbeid.
Qatars kynisme er ikke til å tro. Men de kan ikke få sole seg i glansen av toppdiplomatiet – de bør utfordres foran de inviterte av modige ledere som er opptatt av arbeidsfolks rettigheter.
Særlig burde Norge, ledet av Arbeiderpartiet, bruke toppmøtet til å stille Qatar til ansvar for behandlingen av migrantarbeidere og kreve anstendige arbeidsforhold.
Vi må ha en prinsipiell utenrikspolitikk, hvor menneskerettigheter er en hjørnestein.
Skyggen etter VM
I tiåret før fotball-VM i Qatar i 2022, produserte Amnesty International mengder med rapporter som avslørte hvordan migrantarbeidere ble systematisk utnyttet og utsatt for et bredt spekter med menneskerettighetsbrudd.
Qatar, som ikke hadde i nærheten av den nødvendige infrastrukturen til å arrangere verdens største idrettmesterskap, hadde mellom 200 000–300 000 statsborgere og var helt avhengig av migrantarbeidere og en skyhøy befolkningsvekst for å forberede landet til VM. Disse kom hovedsakelig fra Sørøst-Asia og Øst-Afrika.
I Qatar er alle migrantarbeidere avhengige av en sponsor (kafeel) for å få arbeids- og oppholdstillatelse. Dette gjør dem sårbare for utnyttelse, og arbeiderne vil ikke ha rett til verken å fagorganisere seg eller ytre seg fritt. De har heller ikke tilgang til effektive klagemekanismer. Det er med andre ord veldig få løsninger om du blir utnyttet.
Amnesty International har dokumentert hvordan migrantarbeidere måtte ta opp lån for å betale ulovlige rekrutteringsavgifter, hvordan passene deres ble konfiskert, at rekrutteringen var preget av bedrag på en måte som kvalifiserte til menneskehandel og hvordan arbeiderne ble utsatt for lønnstyveri slik at gjelden deres vokste.
Mange jobbet under farlige arbeidsforhold, uten tilstrekkelige HMS-tiltak, slik at de pådro seg kroniske sykdommer, alvorlige skader eller mistet livet. Til tross for at over 15 000 utenlandske statsborgere døde mellom 2010 og 2019, unnlot myndighetene i all hovedsak å etterforske dødsfallene. Dermed ble så å si ingen holdt ansvarlig for arbeidsrelaterte dødsfall. Tusenvis av ødelagte familier sitter nå igjen med sorg og enorme økonomiske problemer.
Varslere og migrantarbeidere som blogget om misbruk av migrantarbeidere har blitt arrestert, utsatt for tvungen arrestasjon og/eller deportert.
I 2017, inngikk Qatar en avtale med Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Med det fulgte ratifiseringen av sentrale menneskerettighetskonvensjoner, reform av arbeidsmiljølover og etablering av klagemekanismer.
Dette var fremgang, og noen tiltak, slik som å fjerne krav om utreisetillatelse fra arbeidsgiver (så migrantarbeidere kunne forlate landet), var signifikant. Men, i det store og hele har reformene vært for tannløse og ikke endret de strukturelle problemene.
I Qatar fortsetter migrantarbeidere å oppleve mange av de samme menneskerettighetsbruddene som tidligere.
Norges stille diplomati
En skulle tro at når Norge fikk en Arbeiderparti-ledet regjering, så ville man se en regjering som tok et tydelig oppgjør med stater som utnytter arbeidsfolk.
I Hurdalsplattformen stod det at regjeringen skulle «vektlegge arbeidstakerrettigheter i arbeidet for å fremme menneskerettigheter». I opposisjon hadde Anniken Huitfeldt (Ap) signalisert interesse for arbeiderne i Qatar da hun spurte daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) hva regjeringen hadde «gjort for å fremme norske syn på menneskerettighetene overfor Qatars myndigheter».
Når Arbeiderpartiet og Huitfeldt selv kom i posisjon, og Amnesty International kritiserte regjeringen for ikke å utfordre Qatar, fikk vi til svar at «Norge har begrenset kontakt med Qatar», og at det var begrensede næringsinteresser i landet. Dette er selvfølgelig langt fra sannheten.
Norge og Qatar har vært i hyppig kontakt, i mange år, gjennom fred og forsoningsarbeidet på steder som Gaza, Venezuela og Afghanistan. Qatar har i tillegg vært en stor kunde av norske våpen, og norske næringsaktører som Hydro og Jotun har virksomhet der, i tillegg til at norske investorer tjener på internasjonale selskaper med aktivitet i landet.
Selv om regjeringen hevder at de tok opp arbeidstakerrettigheter med qatarske myndigheter i fjor, og i FNs menneskerettighetsråd, så er innsatsen beskjeden. Qatars viktige rolle i internasjonal fred og forsoning kan ikke medføre berøringsangst.
Vi må ha en prinsipiell utenrikspolitikk, hvor menneskerettigheter er en hjørnestein.
Qatar arrangerer internasjonale toppmøter og internasjonale idrettmesterskap fordi det gir internasjonal prestisje og styrker myndighetenes omdømme, hvilket bidrar til å fremme deres politiske ambisjoner. Det burde de ikke slippe unna med.
Norge burde bruke FNs toppmøte til å utfordre Qatar på behandlingen av migrantarbeidere i landet, og anbefale myndighetene om å gjennomføre effektive arbeidslivsreformer som bidrar til å avskaffe av fattigdom, og fremme fullt og anstendig arbeid.