Bistand bør omdøpes

Asle Toje Asle Toje

Utenrikspolitisk forsker og kommentator

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I 70 år har rike land forsøkt å hjelpe fattige land, først gjennom u-hjelp og siden gjennom bistand.

Nå faller landenes bistandsbudsjetter kraftig. Det skyldes ikke bare geopolitiske omprioriteringer – men også modellens velkjente begrensninger.

Det betyr en ny runde med gamle debatter: Hva er effektiv bistand? Hvorfor er folkelig oppslutning om bistand raskt dalende? Og viktigst: Hvorfor har ikke enorme overføringer av kapital på 2000-tallet ført til mer økonomisk utvikling blant verdens fattigste land?

Bistandsindustriens kriser har vært sykliske og retoriske. De adresseres med å bytte merkelapper og forskuttere reform. Deretter fortsetter ofte ting som før. Den siste storrevisjonen kom på 1990-tallet da et nytt Washington Consensus gjorde «u-hjelp» til «bistand».

Men hva vi nå står overfor, er ikke «bare nok en stor krise».

En framtid uten bistand?

Da tidligere president Nana Akufo-Addo lanserte rapporten «Ghana beyond aid» i 2019, argumenterte han for at økonomisk uavhengighet ville gi velstand og fremskritt.

I dag kan Ghana og mange andre være på vei mot «nullbistandsfremtiden» – men kanskje ikke slik de hadde forestilt seg.

Den amerikanske bistandsepoken ser nemlig ut til å gå mot slutten.

USA, verdens største bistandsgiver, kutter i bistandsforvaltningen. Det amerikanske «Norad» – USAID – etablert av John F. Kennedy i 1961 – har vært en hjørnestein i det globale bistandssystemet. Nå reduseres innsatsen.

Også europeiske land kutter. Storbritannia, som så sent som i 2020 oppfylte FNs mål om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) på bistand, planlegger å redusere nivået til rundt 0,3 prosent. Frankrike og Tyskland kutter også.

Skyldes kuttene manglende resultater?

Kritikere vil si årsakene til internasjonale bistandskutt kommer av svake resultater over tid. Sannheten er mer sammensatt.

På enkelte områder har bistanden hatt tydelig effekt. Den største suksessen ligger i global helse. Vaksine-programmer og malarianett har bidratt til at barnedødeligheten i Afrika har falt kraftig.

Global bistand nådde et historisk toppnivå i 2023, da rike land samlet brukte mer enn 220 milliarder dollar årlig. Men mye av dette skyldtes «fake bistand»: Midlertidige utgifter knyttet til krigen i Ukraina og mottak av flyktninger i giverlandene.

Internasjonal finansiering av hiv-behandling bidro til å mer enn halvere antallet AIDS-relaterte dødsfall i støttede land mellom 2003 og 2024.

Humanitær bistand forblir nødvendig. I møte med krig, naturkatastrofer og sult er fremdeles internasjonal nødhjelp det eneste alternativet.

Problemet er at dette kun utgjør en del av bistanden. En stor andel av midlene har gått til økonomiske utviklingsprogrammer: infrastruktur, institusjonsbygging, utdanning og sektorstøtte. Her er resultatene mindre entydige.

Til tross for mye penger, har økonomisk vekst i bistandsavhengige land vært begrenset. Realinntekt per capita i Afrika sør for Sahara er bare litt høyere enn for tre tiår siden. Vi mangler en klar sammenheng mellom bistand og varig økonomisk vekst. Årsakene til dette er flere.

For det første har bistanden tradisjonelt vært statssentrert. Givere har forsøkt å målstyre institusjoner, industripolitikk og økonomiske prioriteringer. Slik «dirigisme» – der stater styrer næringslivet aktivt gjennom reguleringer, investeringer og planlegging – har ikke fungert særlig bra.

For det andre skaper bistand feil insentiver for mottakerlandene. Når grunnleggende tjenester finansieres av eksterne aktører, kan det uansvarliggjøre lokale myndigheter. I enkelte land har bistandsforvaltningen blitt en slags «stat i staten».

Dessuten har forestillingen om at bistand gir «takknemlighetskapital» vist seg svak. Vestlige land har ofte antatt at givervilje kjøper støtte i andre sammenhenger. Slik er det ikke. Regimer som mottar bistand, har vendt seg til at bistanden ikke er betinget av utvist takknemlighet.

Samtidig sliter nå mange giverland økonomisk. Offentlige budsjetter presses av høy gjeld, aldrende befolkninger og eksploderende forsvarsutgifter. Europas behov for økte militærinvesteringer etter Russlands invasjon av Ukraina illustrerer dette tydelig.

Det betyr ikke nødvendigvis at bistand vil forsvinne. Men det betyr at den vil måtte endres.

Tre utviklingstrekk

Tre utviklingstrekk peker seg ut:

For det første krymper budsjettene. Etter toppåret 2023 har internasjonal bistand falt markant, med en estimert nedgang mellom 18–26 prosent på to år, ifølge OECD. FNs hjelpeorganisasjoner er spesielt hardt rammet. Mange programmer legges ned eller forenkles. Resultatet er en slags «radikal forenkling», der bistand skal konsentreres om færre tiltak med dokumentert effekt.

For det andre endres prioriteringene. Fremtidens bistand vil i større grad rettes mot sårbare stater, teknologisk innovasjon og nødhjelp. Samtidig øker krav om at bistand også skal gagne giverne. Bistandssektorens politiske slagside har blitt en akilleshæl når høyresiden vinner valg.

For det tredje endres finansieringslandskapet. Private pengeoverføringer fra migranter til familier i hjemlandene overstiger nå tradisjonell bistand i mange utviklingsland. Vestlige kutt åpner rom for aktører som Kina, Russland og India. Rike givere og private stiftelser tar også opp mer plass.

Dette peker mot et mer politisert og mer fragmentert system. For bistandssektoren betyr det enklere programmer, mindre duplisering og tydeligere prioriteringer. Kunstig intelligens vil spille en større rolle i å redusere kostbar administrasjon.

Norge fortsetter som verdensmester i bistand

Norge er i denne sammenhengen i en særstilling. Mens mange giverland kutter kraftig, opprettholder Norge verdens høyeste bistandsnivå (1160 kr per capita). Årets bistandsbudsjett er på rundt 57 milliarder kroner.

Dette reiser et ubehagelig spørsmål. Er det klokt for Norge å investere så mye i et system som resten av verden er i ferd med å forlate? Bistandsmodellen fra etter Den kalde krigen har mistet politisk forankring. Når de største økonomiene trekker seg, vil hele økosystemet trues.

Som en forsvarer av tradisjonell bistand, bør Norge kanskje tenke nytt.

Nye antagelser vil måtte erstatte hva Joseph Stiglitz i sin tid kalte «The post Washington consensus». I Norads dokumenter erstattes «bistand» ofte med «utviklingssamarbeid». Jeg kunne tenke meg en spenstigere re-branding.

Hva med «utviklingsutbytte» (Development Dividend)?

I stedet for å fordele kutt bredt med ostehøvel – slik de gjør i FN – bør vi spørre: Hvilke budsjettposter og institusjoner kan fornyes, og hva bør simpelthen elimineres for å få balanse i regnskapene? Hvordan skape fornyet oppslutning om bistand? Hvordan bli tverrpolitisk igjen?

Da må vi spørre oss: Hvordan kan givernes interesser ivaretas tydeligere? Og hvordan kan økonomiene i mottakerlandene vokse raskere? Kanskje bør bistand fremme middelklassen i det globale sør, fremfor bistandslobbyen? Hva om bistand bør lønne seg, også for giveren?

Vinn-vinn-tenkning vil kunne appellere til en bistandsskeptisk opinion mer enn blind altruisme og moralsk utpressing. Vi har prøvd klientifisering. Kanskje noe av løsningen er å spille på lag med den økonomiske logikken vi har sett løfte andre land ut av fattigdom?

• Prioritering og dokumentert effekt: Gjør færre tiltak, men med tydelig målbar virkning.
• Statskapasitet først: Bygg institusjoner og gjennomføringsevne fremfor detaljerte reformkrav.
• Katalytisk finansiering: Bruk bistand til å utløse privat kapital og styrke økonomisk aktivitet.
• Gjensidige partnerskap: Giverland spesialiserer seg på et lite antall mottakerland.

Utviklingsminister Åsmund G. Aukrust er godt posisjonert for å kalle sammen en konferanse med de gjenværende store giverlandene for å enes om et nytt Oslo-konsensus om bistand. Unnskyld, jeg mente naturligvis – Utviklingsutbytte.