Ti år med svekket rett til asyl – tid for endring?

Heidi Mogstad Heidi Mogstad

Sosialantropolog og seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nå i november er det ti år siden et bredt flertall på Stortinget ble enige om «asylforliket» – en inngripende og hurtigbehandlet reformpakke med mål om at færre asylsøkere skulle komme til Norge. 

Bakgrunnen var «asylkaoset» som oppstod på Storskog høsten 2015, da over 5000 mennesker kom syklende over grensen i Finnmark. 

I stedet for å lytte til og styrke det lokale politiet og mottaksapparatet, valgte regjeringen å definere situasjonen som en nasjonal krise og sette inn kraftige tiltak. 

Myndighetene lanserte en skremselskampanje på sosiale medier for å avskrekke mennesker fra å søke asyl i Norge, og omfattende lovendringer ble hastet gjennom. Politiet fikk også instruks om å avvise og returnere asylsøkere ved grensen – uten individuell saksbehandling, og til tross for dokumentert manglende rettssikkerhet i Russland og risiko for tvangsreturer til Syria og andre land i krig.

Både Flyktninghjelpen og NOAS slo fast at hasteinnstrammingene brøt med folkeretten – inkludert retten til å søke asyl og returvernet. I ettertid konkluderte både internasjonale jurister og Politidirektoratet med at situasjonen både kunne og burde ha vært håndtert innenfor gjeldende regelverk, ved å følge faglige råd og Norges folkerettslige forpliktelser.

Det mest alvorlige var likevel ikke krisehåndteringen i seg selv, men at mange av hasteinnstrammingene gradvis ble gjort permanente. 

Allerede i november 2015 ble seks av Stortingets åtte partier enige om omfattende innstramminger i asylpolitikken. Målet var tydelig: Norge skulle fremstå som mindre attraktivt enn nabolandene. 

Signalpolitikk ble viktigere enn rettssikkerhet. 

Et tiår med nye innstramminger 

Innstrammingene møtte sterk kritikk fra FN, som beskrev tiltakene som unødvendig strenge og uansvarlige ettersom de ikke bidro til å avhjelpe situasjonen i Europa eller den mye større flyktningkrisen globalt. 

Men kritikken bet ikke. Selv om asylankomstene sank drastisk mellom 2016 og 2022, fortsatte ulike regjeringer å gjøre det vanskeligere å få opphold, og økte bruken av omdiskuterte virkemidler som midlertidig beskyttelse, retur til internflukt, tilbakekallelse av statsborgerskap og tvangsreturer. 

Den politiske velviljen til å ta imot ukrainske flyktninger i 2022 representerte et kjærkomment unntak, men allerede i 2023 begynte norske myndigheter å stramme inn også her. Etter press på kommunale tjenester og boligmarkedet ble det – spesielt fra sommeren 2024 – tydelig at norske myndigheter ønsket færre ankomster og raskere retur. Også ukrainere skulle avskrekkes fra å velge Norge, og nye retningslinjer fra UDI åpnet for internflukt til såkalt «trygge områder» i Ukraina.

Samtidig har Norge fortsatt å støtte EUs omdiskuterte avtaler med tredjeland som Tyrkia, Libya, Tunisia og Libanon – avtaler som skal hindre mennesker i å nå Europa og søke asyl. Kostnaden ved denne «eksternaliseringspolitikken» bæres først og fremst av asylsøkerne selv, men avtalene skyver også ansvaret for beskyttelse over på land med langt mindre ressurser.

Asyl fra rettighet til gave – eller vare? 

Det siste punktet i asylforliket i 2015 slo fast at asylretten ikke var tilpasset vår tid, og at Norge burde ta initiativ til å revidere internasjonale konvensjoner for å håndtere fremtidige «migrasjonsbølger». 

Den gang fremstod dette som dramatisk. Skulle drøye 5000 mennesker på sykler virkelig få Stortinget til å tvile på grunnpilarene i internasjonal beskyttelse av sårbare mennesker? 

I ettertid har dette punktet vist seg å markere en varig politisk kursendring, preget av økt skepsis og en stadig mer fleksibel holdning til – snarere enn et prinsipielt forsvar av – asylretten. 

I begynnelsen var dette skiftet hovedsakelig retorisk: norske politikere snakket mindre og mindre om asyl som en universell rettighet – og fremstilte det i stedet som en gave som kan gis eller holdes tilbake.

De siste årene har flere politikere gått enda lenger, og ikke bare fra Fremskrittspartiet. Eksempelvis har Unge Høyre foreslått at Norge skal trekke seg fra Flyktningkonvensjonen og sette all innvandring på pause. Norske justisministre fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også signalisert vilje til å stenge grensen i nord for asylsøkere – et åpenbart brudd med asylretten.

Etter et besøk i Danmark høsten 2025 åpnet Tonje Brenna (Ap) for å vurdere å flytte norske asylmottak til Afrika i bytte mot økt bistand – et tiltak Arbeiderpartiet tidligere har avvist som uforsvarlig.

Flere politikere støtter også tidligere UDI-direktør Frode Forfangs paradoksale forslag om at dagens «dysfunksjonelle» og «urettferdige» asylsystem bør erstattes med et nytt system der nabolandene bærer enda mer av ansvaret.

Disse forslagene innebærer en alvorlig ansvarsfraskrivelse, der Norge enten fraskriver seg eller forsøker å kjøpe seg fri fra et ansvar vi selv har forpliktet oss til gjennom Flyktningkonvensjonen. 

Retten til asyl behandles ikke lenger som en rettighet – og kanskje ikke en gang som en gave – men snarere som en tjeneste eller vare som kan byttes mot penger eller andre former for bistand til fattigere land i Sør-Europa, Midtøsten og Afrika. 

Tiltakene vil ramme asylsøkere hardest, men disse holdningene til asyl undergraver også institusjonene og rettsprinsippene som er utviklet for å beskytte oss alle.

En annen kurs er mulig

Siden asylforliket i 2015, har skiftende regjeringer fortsatt å stramme inn regelverket, ignorere Flyktningkonvensjonen og FNs anbefalinger, og skyve ansvaret for verdens asylsøkere og flyktninger over på andre land med færre ressurser. Det som begynte som krisetiltak, har blitt en langsiktig kursendring støttet av nesten hele Stortinget.

Gitt regjeringens uttalte selvbilde som en prinsippfast forsvarer av FN og folkeretten, er denne politikken åpenbart svært dobbeltmoralsk. Den er også sikkerhetspolitisk uklok. Tiltakene begrunnes som nødvendige for å beskytte Norges grenser og velferdsstaten, men de svekker Norges rolle og interesse i en regelstyrt verdensorden preget av forpliktende multilateralt samarbeid og respekt for folkeretten.

Likevel fortsetter kappløpet mot bunnen i norsk asylpolitikk, der Arbeiderpartiet konkurrerer med Høyre og Fremskrittspartiet om hvem som kan fremme den strengeste (og mest prinsippløse) politikken.

Men dette er ikke den eneste mulige kursen. Regjeringen kan når som helst bestemme seg for å stå opp for asylretten, og finne løsninger som forener behovet for kontrollert innvandring med global solidaritet og Norges folkerettslige forpliktelser.