Meninger:
Egeninteresse eller solidaritet? Feil spørsmål
Diskusjonen om norsk bistand har låst seg i et kunstig skille mellom egeninteresse og solidaritet. Skal vi skape større engasjement for bistand, bør vi også diskutere Norges medansvar og lytte til argumentene fra klima- og Palestina-bevegelsene.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Sosialantropolog og seniorforsker ved Chr. Michelsen Institutt (CMI)
Etter at statsministeren ved lanseringen av Prosjekt Vendepunkt sa at norsk bistand legitimeres ved at den tjener norske interesser, har det oppstått debatt om hva som egentlig skal være det politiske fundamentet for norsk bistand.
Min forskerkollega Ottar Mæstad mener solidariteten – beskrevet som viljen til å bidra for andre – må være bistandens bærebjelke, mens Javier Fabra Mata hevder at moralske argumenter har begrenset politisk kraft, og at vi må være ærligere om bistandens egeninteresse.
I en tid der bistandens legitimitet er under press både globalt og nasjonalt, er dette en viktig debatt. Likevel mener jeg at diskusjonen slik den nå føres, er for snever, og at den har låst seg fast i et kunstig skille mellom egennytte og altruisme eller solidaritet.
Skillet mellom egeninteresse og solidaritet er ofte mindre tydelig enn vi liker å tro.
Et kunstig skille
For over hundre år siden argumenterte sosiologen Max Weber for at menneskelig handling alltid er en blanding av verdier, følelser og «rasjonell» egeninteresse. Hvis vi tenker på våre egne gode handlinger i hverdagen, tror jeg dette gir mening for mange av oss. Når vi gir gaver eller bruker tiden vår til å hjelpe venner og familie, uttrykker vi omsorg og verdier som kan virke altruistiske.
Samtidig er slike handlinger gjerne viktige for vårt eget selvbilde. Hvis vi er ærlige, forventer de fleste av oss dessuten at gaver og tjenester gjengjeldes på en eller annen måte – og at vi i det minste vil bli omtalt og behandlet som gode mennesker.
Skillet mellom egeninteresse og viljen til å hjelpe andre er derfor ofte mindre tydelig enn vi liker å tro.
Dette gjelder også politiske handlinger på statlig nivå. Staten er ikke en enhetlig aktør med én vilje og én motivasjon, men et sammensatt system av institusjoner, byråkrater og politikere med ulike og skiftende interesser, verdier og prioriteringer.
I lys av dette er det ikke så rart om norsk bistand preges av målkonflikter og sammensatte, til dels motstridende mål, inkludert humanitære, politiske og – i økende grad – sikkerhetspolitiske målsetninger.
I praksis gir det derfor lite mening å argumentere for at bistand burde legitimeres av enten egeninteresse eller ønske om å hjelpe andre. Vi bør heller akseptere at det nesten alltid vil handle om ulike grader av begge deler, og heller diskutere hvor og hvordan Norge kan gjøre en betydelig forskjell.
Likevel kan det selvfølgelig gi mening å ønske at politikere snakker mer om det ene enn det andre – for å pleie den solidariske motivasjonen i befolkningen, slik Mæstad argumenterer for. Men dette bringer meg til det andre, og viktigere poenget:
Hvis formålet er å skape større engasjement og folkelig støtte for norsk bistand, holder det ikke å diskutere egennytte og moral. Vi trenger også en bredere politisk debatt om Norges rolle i verden og ansvaret som følger med. Dette krever en ny innramming av bistandsdebatten og større plass for ulike politiske og filosofiske argumenter.
Liberale argumenter er for dominerende
Både Mata og Mæstad bruker begreper om moralsk plikt og solidaritet om hverandre, men det ligger ulike filosofiske og politiske tradisjoner bak disse argumentene. Den ene tradisjonen bygger på erkjennelsen av at Norge er et eksepsjonelt rikt og ressurssterkt land – og at våre privilegier og den enorme avstanden mellom nordmenn og verdens fattigste gjør oss moralsk forpliktet til å dele av vår overflod.
Argumentet er gjerne at nordmenn har «vunnet i det globale lotteriet», og derfor burde bistå dem som har vært mindre heldige. Mæstad har også argumentert godt for at store deler av Norges rikdom er urettmessig i den forstand at den i stor grad skyldes flaks snarere enn kun innsats eller dyktighet.
Disse argumentene bygger på tankegodset til innflytelsesrike liberale filosofer som Singer og Rawls, som har hatt stor innflytelse på hvordan bistand diskuteres i vestlige samfunn. Argumentene har klare fordeler: I en tid der velferdsnasjonalismen er på fremmarsj, oppmuntrer de oss til å tenke globalt og behandle alle mennesker i verden som medborgere. De retter også oppmerksomheten mot den kolossale kontrasten mellom våre privilegier og andres nød, og stiller spørsmål om vår velstand er moralsk berettiget.
Samtidig er slike liberale argumenter ofte ahistoriske og avpolitiserende. De adresserer ikke spørsmålet om hvilket ansvar eller medansvar Norge – som eget land eller som del av Europa – bærer for verdens nød og elendighet.
De liberale argumentene for bistand aksepterer også i stor grad den eksisterende verdensordenen. Derfor ender de ofte med å oppfordre til større pengeoverføringer, snarere enn mer grunnleggende strukturelle og politiske endringer. Menneskene de argumenterer for å hjelpe fremstilles som apolitiske og abstrakte skikkelser – som mennesker som, i motsetning til oss, har vært «uheldige» med tanke på hvilke land de er født og vokst opp i.
Spørsmålet er ikke hvor mye vi skal gi, men hva vi skylder.
Solidaritet og medansvar
Solidaritet bygger derimot på noe annet: på konkrete historiske og politiske relasjoner, på verdimessige fellesskap og på støtte til konkrete land, bevegelser og rettighetskamper. Solidaritet innebærer ofte også å velge side.
Et historisk eksempel er Norges støtte til anti-apartheid-kampen i Sør-Afrika, men i dag uttrykker også den politiske støtten til Ukraina dette tankegodset. I det norske sivilsamfunnet representerer også Norsk Folkehjelp denne tilnærmingen: De understreker at deres arbeid bygger på solidaritet, ikke veldedighet – og at det handler om å stå skulder til skulder med de marginaliserte og undertrykte.
En annen tilnærming handler om global rettferdighet og medansvar. Dette perspektivet har røtter i politiske og filosofiske tradisjoner som gjerne har vært kritiske til liberalismen, som for eksempel avhengighetsteori og teorier om strukturell vold, modernisering og underutvikling. Det kommer også til uttrykk i nåtidens argumenter om avkolonialisering og historiske «reparasjoner» eller kompensasjon som alternativ til bistand. I norsk kontekst innebærer denne tilnærmingen å reise direkte spørsmål om Norges rolle og ansvar i verden – som deltaker i politiske og økonomiske systemer som skaper og opprettholder ulikhet.
I dette perspektivet forstås bistand ikke som veldedighet, men som forsøk på å rette opp historisk urett eller strukturelle skjevheter. Sagt på en annen måte er spørsmålet ikke hvor mye vi skal gi, men hva vi skylder. Samtidig er ikke økonomisk støtte tilstrekkelig – global rettferdighet krever også arbeid for større politiske og institusjonelle endringer.
Lytt til de sosiale bevegelsene
Det er viktig å påpeke at disse tilnærmingene ikke trenger å utelukke hverandre. Vi kan godt argumentere for norsk bistand på flere grunnlag samtidig:
- For det første fordi vi er usedvanlig – og til dels urettmessig – rike, og dermed moralsk forpliktet til å dele.
- For det andre fordi vårt (felles) verdigrunnlag gjør at vi ønsker – eller forplikter oss – til å vise solidaritet med andre land, befolkninger, eller rettighetskamper.
- For det tredje fordi vi ikke er uskyldige eller utenforstående, men tvert imot innblandet i flere av krigene, krisene og ulikhetene i verden, og derfor bærer et mer direkte og politisk ansvar.
Mitt innspill til bistandsdebatten er at vi må skape større rom for disse ulike argumentene, og kanskje spesielt det siste.
Dette krever at vi bruker mindre tid på å diskutere egeninteresse versus altruisme, og mer tid på å diskutere hva idealer om global rettferdighet og ansvar betyr og innebærer for norsk politikk.
Disse spørsmålene er krevende, og det vil være både faglig og politisk uenighet om årsakssammenhenger og ansvarsområder. Samtidig viser dagens protestbevegelser at slike argumenter og diskusjoner har folkelig appell. For eksempel har Palestina-bevegelsen mobilisert mange nordmenn til å protestere mot Norges medvirkning til Israels okkupasjon og folkerettsstridige krigføring i Gaza gjennom våpeneksport og oljefondsinvesteringer.
Klimabevegelsen har på sin side lenge argumentert for at Norge, på bakgrunn av vår rolle som storprodusent og betydelig eksportør av olje og gass, har et særskilt ansvar for å kutte i utslipp og støtte landene som blir hardest rammet av klimaendringene, til tross for at de ofte bærer det minste ansvaret.
Bistandsdebatten burde ta disse argumentene på alvor og diskutere Norges og Europas historiske, politiske og økonomiske innblanding i verdens kriser, nød og ulikhet, og hvilke konsekvenser dette bør ha for norsk bistand, utviklings- og utenrikspolitikk.
Til syvende og sist handler bistandsdebatten ikke bare om bistand, men om hvordan vi forstår Norges rolle i verden – og hvilket ansvar vi mener følger med den.
