Meninger:
Når migranter dør
Enda en båt har gått ned i Middelhavet. Men uansett hva som var årsaken til at de som druknet i vårt feriebadevann sist søndag valgte å reise fra hjemstedet, så var de først og fremst våre medmennesker.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Generalsekretær i Leger uten grenser
Om morgenen søndag 26. februar kunne NRK og NTB melde at 27 immigranter var funnet døde på en strand i Italia. I løpet av dagen steg tallet til over 60 migranter som de meldte var skylt i land. Dette var skipbrudne fra en båt som hadde lagt ut fra Tyrkia fire dager før. Det viste seg at de fleste var fra Afghanistan, Syria, Iran og Irak.
I land møtte våre førstehjelpsteam en 12 år gammel gutt som mistet hele familien sin. Tvillingbabyer ble funnet på havets bunn bare noen meter fra land. De omkomne etter enda et forlis i Middelhavet var fedre, bestemødre, småsøsken.
Alle ble de redusert til samlebetegnelsen «migranter». Noen av dem var sikkert det. Andre var flyktninger og asylsøkere. De var uansett først og fremst mennesker.
Medienes definisjonsmakt
Det betyr noe hvilke ord vi velger.
Mediene har viktig definisjonsmakt og begrepet migrant er ikke lenger verdinøytralt i dagens politiske debattklima. Når vi i Leger uten grenser poster om vårt arbeid i sosiale medier, kommer det kommentarer som «stopper man disse migrantene, stopper man mye av overfallsvoldtektene og det kriminelle narkomiljøet i Norge», og «disse ulovlige immigrantene fortjener å drukne».
Noen skriver også at vi er «kriminelle som plukker opp disse snylterne».
Middelhavet er blitt en massegrav. Det offisielle dødstallet på druknede mennesker på flukt fra Libya siden 2015 er drøyt 17 000, nesten dobbelt så høyt som det offisielle tallet på sivile drepte i Ukraina-krigens første år. Hvor mange det egentlig er, vet ingen, for en båt som synker på havet, etterlater seg som regel ikke blod, angstrop eller synlige døde kropper.
Det er mennesker som har valgt å flykte fra Talibans strenge regime, ruinene i Syria, fra ekstrem tørke og mangel på rent drikkevann, sult eller konflikt i eget land. For alle som ikke er ukrainere, er den eneste måten å søke trygghet og asyl i Europa i dag å benytte seg av svindyre og livsfarlige smuglernettverk. De som velger å sette seg i overfylte og lite sjødyktige farkoster, gjør det fordi alternativet på land i deres øyne er verre, ikke fordi vi «venter på å plukke dem opp», slik flere hevder – inkludert italienske myndigheter. De har nå satt Leger uten grensers norske redningsskip Geo Barents i havnearrest av uklare årsaker. Vi er dermed forhindret i å avverge det neste grusomme forliset på Middelhavet, et forlis vi vet vil komme.
Det er avgjørende at europeiske ledere skaper trygge og lovlige måter å søke asyl på. Det er en grunnleggende menneskerett vi alle har, som ikke er laget for en solskinnsdag. Det er det som er kinkig med prinsipper; det er når det er vanskelig å opprettholde dem at det er aller viktigst å være prinsippfast.
Uakseptabelt at mennesker dør
Jeg ber overhodet ikke om åpne grenser. Leger uten grenser er en medisinsk nødhjelpsorganisasjon, vi ønsker bare å redde liv. Vi mener ingenting om hvem eller hvor mange som skal få bli i Europa. Vi mener derimot at det er uakseptabelt at mennesker dør fordi de søker trygghet, uansett hvilken merkelapp de får ved ankomst hvis de overlever. Vår søk- og redningsinnsats er åpenbart ikke en langsiktig løsning og jeg forstår det er en forlokkende tanke at dette problemet går bort bare vi slutter å redde mennesker som drukner.
Men komplekse problemer har som oftest komplekse løsninger som de med definisjonsmakt må finne frem til.
Uansett må enhver løsning og politisk diskusjon om denne tematikken være kompromissløst basert på at vi er én menneskehet og at alle mennesker er like mye verdt. Å dele inn verden i oss og dem – enten det er mellom folkegrupper, naboer, i en skolegård eller mellom de som flykter sjøveien versus de som flykter med buss fra Ukraina – fører til lidelse. Det fører til tapte liv som alltid er umistelige for noen.
Hvem vi velger å være i møte med andre menneskers lidelse, er definerende for hvem vi er. Men for at vi skal bli berørt, er det avgjørende at vi forstår at det først og fremst er mennesker som drukner på Middelhavet. Det vil vi bare gjøre hvis vi faktisk først og fremst alltid omtaler dem som det.
Det er et redaktøransvar å velge ord som respekterer omkomne og deres familier, uansett hvilket pass og hudfarge de har.
For uansett årsak til at de valgte å legge ut på den farefulle ferden over Middelhavet, de som mistet livet i vårt feriebadevann, så var de mest av alt våre medmennesker.
Kronikken er en bearbeidet versjon av et innlegg forfatteren publiserte på sin egen Facebook-side forrige uke.
