Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva holdt en pressekonferanse etter G20-toppmøtet i India i 2023. I år er det Brasil selv som skal være vertsland for toppmøtet til det internasjonale samarbeidsforumet.

Foto: Sajjad Hussain / AFP / NTB

Meninger:

Lula på stram line

Lula blir beskyldt for vingling i utenrikspolitikken etter oppsiktsvekkende uttalelser om Ukraina og Israel. Men snarere er han en balansekunstner som vil være uunnværlig for Vesten om man skal ha håp om å gjenvinne tilliten i det globale sør etter unnfallenhet i Gaza.

Publisert torsdag 07. mars 2024 - 08:38 Oppdatert torsdag 07. mars 2024 - 13:39

Benedicte Bull

Professor ved Senter for utvikling og miljø (UiO) og Latin-Amerika-ekspert

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det var knyttet stort håp til hva Lula kunne klare å utrette i utenrikspolitikken etter gjenvalget som Brasils president i fjor. Han tok selv mål av seg til å bli en viktig leder i det såkalte globale sør og i Latin-Amerika, og å meisle ut en tilnærming til utvikling, miljø og demokrati, uavhengig av både USA, Kina og Russland.

Etter 14 måneders intens reisevirksomhet har han fått mest oppmerksomhet for uheldige utsagn om Putin og Zelenskyjs delte skyld i Ukraina-krigen, og sammenlikningen av Israels krigføring i Gaza med Holocaust, noe som raskt ga ham status som «persona non-grata» (uønsket) i Israel.

I Latin-Amerika har Lula skuffet de som trodde han skulle bli en sterk leder for hele regionen, og de som håpet han ville kritisere sine venstrealliertes brudd på menneskerettigheter.

Men han har likevel posisjonert seg som en viktig leder i det globale sør – og en som setter demokrati, miljø og internasjonal rett høyt.

Det skal vi i Vesten være veldig glade for, særlig Norge som er invitert inn i G20 som observatør under Brasils presidentskap, ettersom tilliten til Vesten svinner for hver dag Gaza blir bombet og sultet.

Flere ganger har Brasil vært det eneste BRICS-landet som har stemt for resolusjoner i FN som fordømmer Russlands angrep på Ukraina. Brasil vil bruke sitt G20-presidentskap til å kjempe for FN-reform, og mot fattigdom og klimaendringer.

Pragmatisk forhold til Russland

Bare noen dager før den famøse Holocaust-uttalelsen, hadde han latt som han ikke kjente til det venezuelanske Maduro-regimets siste menneskerettighetsbrudd, og utkastelsen av FNs høykommissær for menneskerettigheter.

I mai i fjor rullet Lula ut den røde løperen da Maduro, som er under etterforskning for forbrytelser mot menneskeheten i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), kom på besøk.

Lula har også forholdt seg pragmatisk til Russland. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov deltok nylig på formøtet til G20 der også utenriksminister Espen Barth Eide deltok. Og han har bekreftet at Brasil vil delta i BRICS+, som avholdes i Russland, i oktober og vil invitere Putin til G20-møtet i samme måned.

Men det siste kommer med en liten viktig detalj: at han ikke kan garantere at Putin ikke blir anholdt som følge av arrestordren utstedt av ICC. Det er det opp til det brasilianske rettsapparatet å avgjøre.

Respekt for lov og rett

Dette karakteriserer Lulas pragmatisme: at den tross alt er rettet mot å opprettholde lov og rett, både internt i Brasil og i utlandet. Det har kanskje vært aller tydeligst i stemmegivning og initiativer i FN.

Flere ganger har Brasil vært det eneste BRICS-landet som har stemt for resolusjoner i FN som fordømmer Russlands angrep på Ukraina. Brasil vil bruke sitt G20-presidentskap til å kjempe for FN-reform, og mot fattigdom og klimaendringer.

Allerede under de første ministermøtene i anledning G20-møtet i oktober har Brasil både foreslått en grunnleggende FN-reform og en global minsteskatt for milliardærer. Selv om det er langt igjen før noe sånt blir gjennomført, er det slike tiltak som kan styrke FNs legitimitet i det globale sør.

Og det er verd å merke seg at på finansministermøtet var vestlige ministre til stede, inkludert Trygve Slagsvold Vedum, men ikke Russland, India og Kinas finansministre – Brasils partnere i BRICS.

Unnfallenhet i Latin-Amerika

Internt i Latin-Amerika har Lula vært mindre synlig. Men Brasil var klokkeklar i advarslene mot Venezuelas planer om et angrep på nabolandet Guyana for å innlemme det oljerike området Essequibo i sitt eget territorium.

Under toppmøtet til Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater i forrige uke fikk Lula etter sigende løfter av Maduro om presidentvalg i Venezuela 2024.

Det har han for så vidt forpliktet seg til for lenge siden – og det står i grunnloven. Men uansett er Lulas engasjement velkomment i en fullstendig fastlåst situasjon der verken USA, EU – eller Norge for den saks skyld – har hatt suksess med å bringe demokratiet tilbake til Venezuela.

Press fra ytre høyre

Totaliteten av Lulas initiativ har generert kritikk mot Brasils vinglete linje i utenrikspolitikken. Men snarere enn vingling må det forstås som en ganske avansert balansekunst. Lula balanserer internt mellom et aggressivt ytre høyre ledet av Jair Bolsonaro, og radikale venstreorienterte grupper i sitt eget parti, Arbeidernes Parti (PT).

Både uttalelsene om Ukraina og Gaza kan forstås som et nikk til PTs venstreside. Gaza-uttalelsen fikk evangeliske kristne over hele landet til å rase, og noen til å kle seg i israelske flagg og delta i Bolsonaros støttedemonstrasjon.

Men Lula bygger også på lange utenrikspolitiske tradisjoner i Brasil som har som målsetning å sikre autonomi gjennom distanse (til alle samarbeidspartnere), deltakelse (i internasjonale fora) og diversifisering (av utenrikspolitiske forbindelser). De tankene er en direkte inspirasjon til det som nå omtaltes som «aktiv alliansefrihet», et forsøk på å skape seg handlingsrom ved å ikke ta side i pågående stormaktskonflikter.

Sist Lula satt ved makten (2003–2011) hadde han betydelig hell med å gjøre Brasil til en relevant aktør globalt ved å kombinere seriøst, langsiktig diplomati med dristige politiske utspill.

Et eksempel på det siste var innsatsen for å få til unntak fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) sitt regelverk for intellektuelle rettigheter, for å sikre billigere medisiner til fattige land. Det er slike suksesser han prøver å gjenskape nå.

Reformer i det multilaterale systemet

Verden har endret seg siden Lula satt ved makten sist. Men den verden vi lever i nå har ikke mindre bruk for en aktiv pragmatiker i det globale sør, som er stadig mer selvhevdende og mindre villig til å akseptere skjevhetene i det multilaterale systemet.

Brasil forsøker å omgjøre den økende kritikken mot det globale nord til faktiske reformer som kan bidra til å styrke et skjørt multilateralt system. Det skjer på ingen måte uten paradokser og feiltrinn.

Lula kan lære mye av sin yngre kollega i Chile, Gabriel Boric, når det gjelder å stå opp for demokrati og menneskerettigheter, også når det er ideologiske kamerater som begår dem. Og han vil garantert bli utsatt for kritikk for å øke Brasils oljeeksport samtidig som han kjemper mot klimaendringer, og på toppen skal være vertsland for COP30.

Aktiv alliansefrihet ser kanskje mest ut som akrobatisk balansekunst for øyeblikket. Men stort sett holder Lula seg på lina. Og det skal vi være veldig glade for.