Uenig med Hellestveit: Flere kan få den hjelpen de trenger

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ottar Mæstad

CMI-forsker og leder for Development Learning Lab

Det bildet Hellestveit tegner av hvordan norsk humanitær innsats fungerer, stemmer dårlig med virkeligheten. Man får inntrykk av at humanitær innsats stort sett går til akutte kriser og konflikter, der dag-til-dag informasjon styrer hvordan hjelpen kanaliseres, og der pengene går til lokale humanitære aktører som har unik tilgang til de som trenger hjelpen mest.

Det er mulig at dette stemmer for en liten del av den humanitære innsatsen, men det store bildet er et annet. Det aller meste av de humanitære behovene er knyttet til langvarige konflikter. En humanitær krise varer typisk i syv år, og flyktninger og fordrevne er i snitt borte fra hjemmene sine et helt tiår. Mer enn 90 prosent av den globale humanitære bistanden går til slike langvarige konfliktsituasjoner, som regel samtidig med at det gis langsiktig bistand til de samme områdene.

Nesten ikke noe av den norske humanitære bistanden kanaliseres direkte via lokale aktører. Halvparten går via internasjonale organisasjoner, som FN og den internasjonale Røde Kors bevegelsen, og den andre halvparten går via norske sivilsamfunnsorganisasjoner. De siste årene har det meste av det som går via norske organisasjoner blitt forvaltet gjennom flerårige avtaler. Når det oppstår en ny krise der det trengs friske midler, er spørsmålet oftest hvem av de eksisterende partnerne som har best tilgang.

Trengs nye grep

Det store bildet er altså at den humanitære innsatsen er langvarig, forvaltes mer og mer gjennom langsiktige avtaler med et gitt sett av partnere og som oftest foregår parallelt med langsiktig bistand.

Det er derfor det humanitære toppmøtet i 2016 understreket betydningen av bedre samspill mellom humanitær og langsiktig bistand slik at innsatsen blir mer helhetlig.

For selv om humanitær og langsiktig bistand ofte foregår på samme sted til samme tid, er innsatsene fremdeles organisert og administrert i siloer, med separate avtaler og liten eller ingen koordinering på tvers.

Dette fører til sløsing av ressurser. Det har vi absolutt ikke råd til nå, med et stadig økende gap mellom de humanitære behovene og tilgjengelige ressurser. Mer helhetlig innsats er derfor et uttalt mål i den norske strategien for humanitær politikk.

Evalueringen som nylig ble gjennomført, viste imidlertid at Norge i liten grad har lykkes med å legge til rette for dette. Derfor er det betimelig at det nå tas nye grep.

Håp om en mer helhetlig forvaltning

Overføring av den humanitære bistanden til Norad legger til rette for bedre koordinering mellom den humanitære og langsiktige bistanden. For eksempel vil det bli enklere å lage felles avtaler med sivilsamfunnsorganisasjonene om langsiktig og humanitær bistand, slik man har gjort i Danmark. 

Ved å knytte forvaltningen av disse avtalene sammen, tvinges man bort fra silotekning og blir nødt til å se innsatsene i sammenheng. Det gir muligheter for å bruke ressursene mer effektivt. Da vil enda flere få den hjelpen de trenger.

Norge er altså ikke alene om å ta grep for mer helhetlig innsats. Mest radikalt til verks har de gått i Sveits, der forvaltningen av humanitær og langsiktig bistand nå er fullt integrert i geografiske enheter. I Sverige, der humanitær innsats lenge har vært forvaltet av Sida sammen med den langsiktige bistanden, har de også gjort organisatoriske grep for å sørge for at disse enhetene jobber enda tettere sammen.

Erfaringene fra disse landene er at organisering under samme tak ikke er en garanti for helhetlig humanitær og langsiktig bistand. Derfor er overføring til Norad bare ett steg på vegen. Nøkkelen ligger i å sørge for en helhetlig forvaltning, slik at organisasjonene som skal gjøre jobben både får muligheter, føringer og insentiver som bidrar til mer helhetlig innsats.

Hellestveit har rett i at Norad ikke har den samme direkte koblingen til ambassadene som Utenriksdepartementet og heller ikke til etterretningstjenestene. Ambassadene kan og bør spille en nøkkelrolle i arbeidet for mer helhetlig innsats, og de sitter på kontekstkunnskap som er viktig både for den humanitære innsatsen og den langsiktige bistanden til land i krise og konflikt. Det er derfor nå blitt enda viktigere for Norad å styrke denne kompetansen og arbeide tettere med ambassadene enn de gjør i dag.

For meg høres dette ut som en overkommelig oppgave. Det er mye å lære av de som sitter i Viktoria terrasse. Og hvis man trenger flere tips, anbefaler jeg en studietur til Sverige og Sida, der samspillet med ambassadene etter sigende fungerer utmerket.

*Ottar Mæstad har som forsker ved CMI jobbet på flere prosjekter for Norad

Les også:

Høyres tidligere utenriksminister kritiserer omlegging av norsk bistand

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.