Ukrainere bærer matkasser fra en organisasjon i Bohorodychne i Donetsk 6. august.
Ukrainere bærer matkasser fra en organisasjon i Bohorodychne i Donetsk 6. august.

Meninger:

Lokale aktører bør få større del av den internasjonale finansieringen til Ukraina

I anledning Ukrainas uavhengighetsdag bør vi rette fokus på lokale ukrainske krefter, som ønsker større kontroll over både nødhjelps- og gjenoppbyggingsarbeidet. Det er et ønske vi bør lytte til.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Tall fra FN viser at mindre enn én prosent av midlene som ble gitt til Ukraina i 2022 har gått direkte til lokale aktører. I stedet har FN, Røde Kors og andre internasjonale organisasjoner mottatt så godt som alle de internasjonale midlene.

Ledere i ukrainske organisasjoner har uttrykt at de ønsker mer midler direkte kanalisert til dem, og det internasjonale samfunnet bør la lokale styresmakter og organisasjoner ta mer lederskap over den humanitære responsen, og la lokale aktører få større del av den internasjonale finansieringen.

Annerledes kontekst

De humanitære behovene i Ukraina er fremdeles enorme. Utfordringene for de som bor i de mest utsatte områdene har økt i løpet av 2023. I andre deler av landet er behovene, særlig for de internt fordrevne, like store – men annerledes og krever mer langsiktige tiltak.

Konteksten er likevel en helt annen det vi er vant til: Mange av de pågående humanitære krisene vi ser globalt skjer i land som har vært i krig, konflikt eller opplevd andre overlappende kriser i flere tiår, og de fleste har aldri hatt sjansen til å utvikle velfungerende statlige strukturer og systemer.

I mange av disse krisene har lokalt sivilsamfunn lite, eller intet reelt handlingsrom. I disse kontekstene må dermed humanitære organisasjoner selv stille med infrastruktur og systemer for å kunne utføre humanitært arbeid.

Levende sivilsamfunn

Ukraina er ganske annerledes. Selvsagt er de statlige strukturene under press her også, og i deler av landet er det stort behov for at organisasjonene har med egne strukturer og systemer for å utføre aktiviteter. I tillegg trenger Ukraina, som andre land i krig og konflikt, internasjonale organisasjoners kompetanse, erfaring og nøytralitet når det gjelder å planlegge og implementere den humanitære responsen.

Men strukturene finnes, sammen med et levende lokalt sivilsamfunn som bør og må brukes i den humanitære responsen og i gjenoppbyggingsarbeidet. 

Lokal deltagelse og påvirkning er enormt viktig for å sikre relevante aktiviteter, eierskap, tilgang til de mest utsatte og sårbare gruppene og bærekraftig intervensjoner.

Internasjonale givere og humanitære aktører må derfor lære av tidligere erfaringer og sikre lokalt eierskap og styrking av lokale strukturer i den pågående responsen. Dette vil bedre effektiviteten og sikre at Ukraina kommer sterkere ut av krisen, klar for å håndtere de enorme utfordringene landet står ovenfor i årene som kommer.

Og nei, vi er ikke der allerede.

Lytt til lokale aktører

18 måneder etter at krigen ble trappet opp, ser vi at vi ikke har benyttet muligheten til å snu den urovekkende maktubalansen som ofte er å finne i slike massive responser: Mellom store, sterke og godt finansierte internasjonale organisasjoner, og mer ressursfattige og lokale aktører som ofte er overveldet av krisene de står i.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats har antallet hjelpeorganisasjoner som jobber i Ukraina femdoblet seg siden den russiske invasjonen i 2022. Mer enn 60 prosent av disse organisasjonene er ukrainske.

Ukrainske aktører i den pågående responsen ønsker flerårige avtaler som innebærer at midler blir direkte kanalisert til dem. 

Disse avtalene skal også inkludere langsiktig kapasitetsbygging av lokale aktører, for å passe på at internasjonale partnere til Ukraina ikke fortsetter å opprettholde den enorme, internasjonale bistandsøkonomien som er i ferd med å bygge seg opp i landet, men i stedet sikrer at Ukraina kommer ut sterkere når krigen en gang tar slutt og kan følge opp alle de langsiktige utfordringene de vil stå ovenfor i årene som kommer.

Vi håper Norad og det internasjonale samfunnet lytter til dem. At vi nå benytter muligheten til å bøte på ubalansen, la lokale styresmakter og organisasjoner ta mer lederskap over den humanitære responsen og lokale aktører få større del av den internasjonale finansieringen.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.

Powered by Labrador CMS