Meninger:
Tidligere UD-ansatt har rett om sløsing, men av og til er problemet selve systemet
Johan Kristian Meyer etterlyser ærligere debatt om sløsing i bistanden. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men sløsing handler ikke bare om hva pengene brukes på, men også hvilken forvaltning de underlegges.
Bistandskonsulent i Scanteam
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I et innlegg i Panorama spør tidligere UD-ansatt Johan Kristian Meyer retorisk om det reelle omfanget av økonomiske misligheter i bistanden er så lite som 0,1 promille – som UDs rapport om økonomiske misligheter i bistanden fra 2025 viser.
Prinsippet om nulltoleranse for korrupsjon ble innført i 2007, både for å kjempe mot korrupsjon og for å opprettholde oppslutningen om bistand her hjemme. Prinsippet ble raskt omdøpt til «nulltoleranse for økonomiske misligheter i bistanden», og med dette fikk prinsippet et fokus på regnskapsstandarder.
Mens Norge har fått skryt for sin evne og vilje til å sette korrupsjon på den globale dagsorden, har det blitt avdekket betydelige svakheter i praktiseringen av nulltoleranseprinsippet for økonomiske misligheter, både av tilskuddsmottakere, en OECD-gjennomgang i 2019, en ekstern evaluering i 2020 og sist av Riksrevisjonen i 2024.
Fellesnevnerne i kritikken har vært fravær av vesentlighetsvurderinger og risikobasert tilnærming, og bruk av straff gjennom tilbakebetaling som eneste reaksjonsform.
At bistandsfolk først tør å ta bladet fra munnen etter at de har blitt pensjonerte, sier mye om den selvsensuren vi pålegger oss.
Praksis med dobbel tilbakebetaling
Mens folk flest var opptatte med å spise pølser og is, kunne NRK 17. mai 2008 melde at Kirkens Nødhjelp nektet å betale tilbake 6,3 millioner kroner til Utenriksdepartementet, etter en troløs økonomidirektør på Kirkens Nødhjelps kontor i Sudan hadde underslått én million dollar.
Pengene skulle gå til å skaffe rent vann til folk som bodde i avsidesliggende landsbyer. For at ikke prosjektet skulle bli lidende, gjennomførte Kirkens Nødhjelp prosjektet med egne innsamlede midler.
Likevel krevde Utenriksdepartementet at organisasjonen skulle betale tilbake det underslåtte beløpet på 6,3 millioner – som straff for at de hadde hatt et underslag på kontoret.
Informasjonssjefen i Utenriksdepartementet forklarte kravet til NRK med at: «Når det forekommer korrupsjon eller underslag, må vi ha pengene tilbake. Hvis ikke, har vi ikke noen tillit i folket».
Den viktigste avtalepartneren for enhver bistandsaktør vil alltid være målgruppen. Det er derfor åpenbart at dobbel tilbakebetaling har vært et gjennomgående problem i alle årene vi har hatt «nulltoleranse».
Først i desember 2025, hele 17 år etter Kirkens Nødhjelps doble tilbakebetaling, har Utenriksdepartementet revidert sine retningslinjer slik at misligholdte midler som hovedregel skal tilbakeføres til prosjektet.
Overlater ansvar til FN og utviklingsbankene
I likhet med Meyer uttrykker Riksrevisjonen bekymring over det lave antallet varslingssaker om mulige økonomiske misligheter.
Men når det mest sentrale verktøyet UD har utviklet for å håndheve nulltoleranse er tilbakebetaling, når ethvert avvik skal meldes uavhengig av vesentlighet og når det kan ilegges frys ved mistanke om økonomiske misligheter som kan vare så lenge at lokalt ansatte må finne seg nye jobber, målgruppen forlater prosjektet og den lokale bistandsaktøren mister all lokal tillit – går det an å forstå at appetitten for å melde mulige misligheter ikke er på topp.
En av årsakene til det lave omfanget av økonomiske misligheter er imidlertid også at Utenriksdepartementet har overlatt til FN og utviklingsbankene å håndtere økonomiske misligheter på egenhånd. Dette er spesielt interessant i Ukraina.
Ifølge Norads «Tall som teller» var bistanden til Ukraina i 2024 på 9,3 milliarder norske kroner. Av dette gikk 7,6 milliarder via FN og utviklingsbankene, altså 82 prosent. Fire femtedeler av bistanden til Ukraina sendes med andre ord utenfor Utenriksdepartementets og Norads kontrollsfære for økonomiske misligheter.
Stiller man spørsmål om nulltoleransen blir man raskt puttet i en bås der man anses å være for korrupsjon i bistand. Og det er det selvsagt ingen som er.
Fravær av samstemthet undergraver resultater
Den norske praktiseringen av nulltoleransen framstår som ineffektiv fordi den stjeler tid, ressurser og oppmerksomhet bort fra utviklingsprosessen og over til granskning om hvorvidt det har foregått en mulig mislighet, helt uten vesentlighetsvurderinger.
Men viktigere enn dette, er at praktiseringen av nulltoleranse undergraver viktige prinsipper i utviklingsarbeidet.
For eksempel prinsippet om lokalt ledet utvikling. Vi vet at resultatene blir bedre om utviklingsprosessen er definert og ledet lokalt. Norge har stått hånd i hånd med alle FN-land og lovet at alle skal med («leave no one behind»). Men de som skal med, lever gjerne utenfor den økonomiske sfæren som omfattes av internasjonale revisjonskrav.
Og når det kommer en gransker dit disse bor, og finner at de har håndskrevne kvitteringer, at de ikke hadde tre tilbydere da de gjorde sitt lokale innkjøp og at det spede lokale næringslivet under oppbygging ikke har betalt hverken moms eller skatt, ja, da blir kvitteringene lett underkjent og pengene må betales tilbake, til tross for at hele utviklingsprosessen har blitt gjennomført slik det stod beskrevet i prosjektbeskrivelsen.
Ettersom nulltoleransen synes å ha fått forrang foran alle andre utviklingsprinsipper, presses tilskuddsmottakere til å velge samarbeidspartnere som har internasjonalt anerkjente forvaltningssystemer på plass.
Innkjøp foretas da i større byer, ofte fra større internasjonale leverandører «vi kan stole på». At dette blir mye dyrere, at det undergraver lokalt næringsliv, fratar lokale organisasjoner muligheten for kompetansebygging og fratar prosjektet lokal representativitet, synes underordnet så lenge regnskaps- og anskaffelsesreglene til Norad og UD følges.
Det er mange hellige kyr i bistanden, ikke bare FN. At bistandsfolk først tør å ta bladet fra munnen etter at de har blitt pensjonerte, sier mye om den selvsensuren vi pålegger oss.
I frykt for at det stadig voksende mindretallet som er skeptiske til offentlig finansiert bistand skal få overtaket, tør vi for eksempel ikke spørre høyt om måten UD og Norad har valgt å praktisere nulltoleranse på er den beste.
Stiller man spørsmål om dette, blir man raskt puttet i en bås der man anses å være for korrupsjon i bistand. Og det er det selvsagt ingen som er.
Ergo har Norads varslingsenhet, nå internrevisjon, og UDs sentrale kontrollenhet fått lov å drive sin egendefinerte kamp mot mulige økonomiske misligheter siden 2007 uten at noen med beslutningsmakt har turt å ta til motmæle.
Men nå, i disse vendepunktstider, burde det kanskje bli lov å se på måten bistandsmidler forvaltes på, ikke bare på hva og hvem de skal bevilges til?
