Sløses det med norsk bistand?

Johan Kristian Meyer Johan Kristian Meyer

Pensjonert diplomat

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Sløses det med norsk bistand? Offisielle tall tyder ikke på det. 

Ifølge Utenriksdepartementets nye rapport om mislighold ble det i 2025 krevd tilbakebetalt 7,6 millioner kroner i misligholdte midler. Bistandsbudsjettet i fjor var på nesten 59 milliarder kroner, så det beløpet utgjorde rundt 0,1 promille av totalen.

Er omfanget av korrupsjon og misbruk av bistanden virkelig så beskjedent? Neppe. 

Jeg har jobbet i flere av landene som mottar mest støtte, blant annet Afghanistan, Mali og Sudan. Dette er blant verdens mest korrupte land. At penger her kommer på avveie, er noe alle vet. Men det blir sjelden oppdaget eller varslet om. 

Det kan være fordi bestikkelser er så normalt at ingen reagerer. Som en kollega av meg kynisk formulerte det etter mange år i Afrika: Korrupsjon er fordelingspolitikk i praksis, det er bare synd den ikke omfatter de fattigste.

En annen viktig grunn til at mislighold underrapporteres, er at mye støtte kanaliseres gjennom FN, som sjelden forteller giverne om avvik. Manglende varsling kan også skyldes frykten for å starte en omfattende prosess, uten sikkerhet for at den fører frem. Det eneste man vet er at det skaper merarbeid i departementet. Det er sjeldent populært.

Men mislighold i bistandsprosjekter er ikke den eneste formen for sløsing, om man skal bruke det ordet. Det er sløsing når penger brukes på tiltak som med stor sannsynlighet er dømt til å mislykkes. Typisk forekommer det når det er giverne som er pådrivere for prosjektet, mens mottakerne bare er middels interessert. 

En spørreundersøkelse i regi av Afrobarometer med støtte fra Norad viste at afrikanere primært ønsker seg bistand som sikrer dem en jobb og inntekt. En annen viktig prioritering fra deres side, var helse. Nederst på listen over gode formål havner temaer som likestilling og klima. 

Og hva er det norske myndigheter ofte prioriterer? Likestilling og klima. I slike tilbudsstyrte prosjekter blir innsalg vesentlig. La meg trekke frem tre eksempler, som jeg selv har erfaring med: 

Liten interesse for vaksiner

Det ene gjelder forsyninger med koronavaksiner. De kom som kjent sent til Afrika, men da de etter hvert ble gjort tilgjengelige, gjerne finansiert av vestlige land eller Kina, var mottakelsen heller lunken. 

Selv observerte jeg hvordan myndigheter og hjelpeorganisasjoner slet med å få avsetning på vaksinene. Afrikanere flest merket lite til pandemien. De ble sjelden syke, og var stort sett likegyldige eller skeptiske, til tross for kampanjer om å la seg vaksinere. Flere steder måtte vaksiner destrueres fordi de gikk ut på dato. 

Mislykket politisamarbeid

Et annet eksempel er forsøkene på å bygge kompetanse i rettshåndhevelse ved hjelp av norsk politi. 

I Afghanistan var hovedproblemet såkalte «ghost police», eller fiktive navn på lønnslistene, med den følge at noen fikk dobbelt lønn, og andre fikk penger uten å jobbe i politiet. Det var også et problem at politiet som vi støttet gjennom FN, gjorde seg skyldige i grove brudd på menneskerettighetene.

I Mali og Sudan var det norsk personell på bakken. Deres jobb var opplæring i henholdsvis etterforskning og håndtering av kjønnsbasert vold. Dette var håndplukkede folk, flinke og dedikerte. Men i de to årene jeg var i Sudan, kom de knapt i gang. 

Interessen hos myndighetene var laber og FN, som skulle drifte programmet, maktet ikke å gjøre noe med det. Det hører med til historien at heller ikke politidirektoratet i Norge reagerte. 

Min tilråding om å trekke seg ut var de i alle fall ikke interessert i. Det skjedde først da krigen brøt ut i april 2023.

Demokrati til besvær

Et siste eksempel på mislykket pengebruk er hentet fra Mali. I fjor jobbet jeg ved den nye norske ambassaden i Dakar, Senegal, og gjennomgikk flere av prosjektene vi hadde støttet i Sahel. Et av dem het «Parem» og skulle støtte opp om demokratiseringsprosessen i Mali. 

Prosjektet ble startet opp i 2021, et år etter at militæret tok over makten i landet. Senere kastet regimet ut FN-styrken og allierte seg med Russland. To år senere la Norge ned ambassaden i hovedstaden Bamako, men «Parem» fortsatte. 

Det ble drevet av FNs utviklingsfond, med finansiering fra en rekke land, blant annet Tyskland, Canada og Japan. Samlet støtte fra Norge var på 45 millioner kroner. Pengene skulle gå til forberedelse og gjennomføring av frie valg. Det viste det seg tidlig at militærregimet ikke ønsket.

Hva gjorde FN da? Fortsatte som om alt var normalt. 

Min kjennskap til prosjektet var i utgangspunktet begrenset til lesing av rapporter, og jo mer jeg leste, jo mer forundret ble jeg. Også mine kollegaer som hadde jobbet med prosjektet, var i tvil, men til dem fortalte FN at prosjektet ikke lot seg stoppe. Grunnen var, ifølge et møtereferat fra ambassaden i Bamako i 2023, at FN hadde en «politisk avtale» med militærjuntaen. 

I juni 2024 var de norske pengene brukt opp, mens flere andre land hadde frosset sin støtte. 

Da jeg i mai 2025 troppet opp på FNs kontor i Bamako, og spurte hva som foregikk, ble jeg fortalt at det ville være en for stor «reputational risk» å avlyse prosjektet. 

Underforstått var det at FN ikke ville risikere å bli kastet ut av landet. På vei ut av møtet fikk jeg øye på en lang rekke biler på parkeringsplassen til nabobygget. Da jeg spurte om det, fortalte prosjektlederen at det var biler innkjøpt og gitt til myndighetene for gjennomføring av valg, visstnok betalt av Japan.

Hvordan var dette mulig, fire år etter at de militære hadde tatt makten i et statskupp? En ting var å tro på «Parem-prosjektet» i utgangspunktet. Det var naivt. En annen ting var å videreføre støtten, til tross for manglende politisk vilje til å holde frie valg. Det var en forsømmelse. Hvordan kunne det skje?

Min antakelse er at vi er altfor unnvikende og konfliktskye, spesielt hvis det er snakk om FN. I Norge har FN i mange år hatt en opphøyd, nesten hellig status. Åpen kritikk er tabu.

Faktum er at de lokale FN-organisasjonene langt på vei er finansiert av øremerkede midler fra medlemsstatene, og at de som forvalter prosjektene er helt avhengige av dem. På møtene med FN var det åtte personer som ble lønnet over «Parem» alene. Det er forståelig at de ikke ville avvikle det. 

Er det korrupsjon? Nei. Ville et varsel til Utenriksdepartementet ført frem? Neppe. Er det sløsing? Ja.

Disse eksemplene er dessverre ikke utypiske. Jeg mener likevel at bistand nytter. Men hvis den norske bistandspolitikken skal ha tillit i befolkningen, må vi snakke ærlig om sløsing og korrupsjon, og slutte å snakke om at vi har «nulltoleranse». 

Vi må snakke ærlig om det vi mislykkes med. Bare slik kan vi lære av våre feil, og beholde tilliten vi trenger.

Har du tanker om dette temaet? Send en e-post til innleggsforfatter johan.kr.meyer@gmail.com eller et debattinnlegg til sunniva.kvamsdal.sveen@panoramanyheter.no