SOS-barnebyer utfordrer hva som er barnets beste

Morten Ødegaard Morten Ødegaard

Frilansjournalist og innholdsprodusent. Tidligere ansatt i Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og SOS-barnebyer

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nyheten om at SOS-barnebyer nå trekker seg ut av det internasjonale fellesskapet SOS Children’s Villages International speiler et bredere skifte i norsk bistand, der ambisjonen i økende grad har vært å nå flere barn med færre ressurser.

Hva dette faktisk innebærer for barna det gjelder, er langt mindre opplagt.

Jeg husker godt min første reise til en barneby i 2007. I Mexico møtte jeg syv biologiske søsken som bodde sammen i én familie i barnebyen. Barna hadde vokst opp med ekstrem vold. Foreldrene hadde drept flere av de eldste barna og sonet lange fengselsstraffer. De syv som overlevde fikk bo sammen i barnebyen – med en ny «mamma» på heltid, en «tante» som fast medhjelper, og med sosialarbeidere og psykologer i umiddelbar nærhet.

Alternativet ville vært å splitte søskenflokken og plassere dem i ulike fosterfamilier eller institusjoner.

Det er med slike barn i tankene at jeg i dag setter spørsmålstegn ved retningen norsk bistand, og særlig SOS-barnebyer, beveger seg i.

En endring som fremstilles som nødvendig

SOS-barnebyer begrunner omleggingen av arbeidet med flere forhold. Forebyggende innsats skal styrkes, midlene skal brukes mer effektivt slik at flere barn kan nås, personvernhensyn begrenser bruk av bilder og personopplysninger og den tradisjonelle fadderordningen beskrives som utdatert og ressurskrevende å administrere. 

Samtidig understrekes det at målet står fast: at ingen barn skal vokse opp alene.

Dette målet deler jeg fullt ut. Spørsmålet er hvordan omleggingen av arbeidet vil ivareta de aller mest sårbare barna? Barna som ikke kan bo med foreldrene sine og mangler annen familie som kan ta over ansvaret, søsken som bør få vokse opp sammen, barn i land eller områder der enkeltstående fosterfamilier ikke kan følges opp godt nok og barn som trenger et mer komplekst tilbud enn det en vanlig fosterfamilie kan gi.

De barna SOS-barnebyer opprinnelig var til for.

Styrking av utsatte familier er ikke tilstrekkelig

På få år har premisset i SOS-barnebyer gradvis endret seg. 

Arbeidet handler i økende grad om å styrke familier før de bryter sammen. At dette arbeidet er viktig, er det vanskelig å være uenig i.

Mange familier går i oppløsning når det kunne vært unngått, og tidlig innsats er avgjørende.

Men forebygging kan ikke erstatte alternativ omsorg der det ikke lenger er noe å forebygge. 

For mange barn er ikke alternativ omsorg et valg – det er en nødvendighet.

Fosterfamilier er ikke alltid beste løsning

Fosterfamilier er et godt alternativ for mange barn som ikke kan bo med familien sin. For en del av de mest utsatte barna vil imidlertid ikke fosterfamilie alene være et tilstrekkelig eller egnet tilbud.

Barnebyer kan tilby noe fosterfamilier ofte ikke kan alene: muligheten for at biologiske søsken får bo sammen, at barn som står alene får nye søsken og at barn med dype traumer får et fellesskap, kombinert med profesjonell støtte tett på og stabilitet over tid.

Mexico-barna jeg møtte i 2007 er bare ett eksempel.

Erfaring og forskning peker i samme retning

SOS-barnebyer internasjonalt kan dokumentere sterke resultater for barna som har vokst opp i en barneby – ikke først og fremst i tall, men i liv som fungerer godt.

Ifølge rapporten 70 Years of Impact, publisert av SOS Children’s Villages International og basert på flere tiår med uavhengige studier fra en rekke land, klarer rundt 90 prosent av barna som har vokst opp i en barneby seg godt som unge voksne, målt på sentrale livsområder som relasjoner, grunnleggende levekår og sosial fungering.

Rapporten viser gjennomgående at barn som får langvarig, stabil og helhetlig omsorg har langt bedre forutsetninger enn barn som vokser opp uten tilfredsstillende omsorg. Resultatene er oppsiktsvekkende.

Mange medlemsland i organisasjonen ønsker derfor ingen utfasing av barnebyene. 

Dette har skapt interne spenninger, særlig knyttet til et økende internasjonalt press – blant annet fra FN og EU – for å redusere det som defineres som institusjonell omsorg til fordel for familiebasert omsorg.

I tråd med FNs anbefalinger

FNs retningslinjer for alternativ omsorg utelukker ikke barnebyer. 

De skiller nettopp mellom store, anonyme institusjoner og familiebasert omsorg i mindre enheter – slik barnebyene er bygget opp, enten i tradisjonelle barnebyer eller i såkalte «SOS programme locations», der fosterfamilier bor i nærheten av hverandre i vanlige lokalsamfunn, med faglig støtte tilgjengelig.

Å fortsatt se verdien av barnebyer handler ikke om nostalgi, men om dokumenterte resultater.

Styrken i et fellesskap

Det argumenteres med at barn som vokser opp sammen med andre i samme situasjon lett kan bli stigmatisert. Det er reelt. Samtidig viser både forskning og erfaring at fellesskapet for mange barn med lik bakgrunn har vært en viktig kilde til støtte, normalitet og styrke.

Å flytte barn bort fra fellesskap for å unngå stempling fjerner ikke stigmaet, selv om det kan bli mindre synlig. Åpenhet, kunnskap og voksne som møter barn med forståelse er langt viktigere enn å late som om vanskelige erfaringer ikke finnes.

I barnebyen vokser barn opp i stabile fellesskap, der relasjoner, tilhørighet og sosial trygghet står sentralt. Dette bidrar til god sosial og emosjonell trivsel, og kan fungere som en viktig buffer mot diskriminering. Der kan barna eie sin egen historie fremfor å skjule den, som er et viktig steg mot bedre selvfølelse og livskvalitet.

Svikt er ikke et godt argument mot løsningen

Et argument for å redusere eller avvikle barnebyer, særlig i Afrika sør for Sahara, er at noen barnebyer tidligere har blitt brukt til barn som ikke var foreldreløse, men som kom fra familier som i utgangspunktet kunne tatt vare på dem. Dette er kritikkverdig.

Samtidig er det viktig å understreke at SOS Children’s Villages International over flere år har styrket inntakskontroll og kriterier nettopp for å forhindre feilplasseringer.

Fadderskapet har vært viktig for mange

Uttalelser som at «barna skal få slippe å henge på norske kjøleskapsdører» og at «fadderskapet er en utdatert innsamlingsmetodikk», er en urettferdig og lite nyansert fremstilling av fadderskapet.

Etter nærmere 20 programreiser og 14 år som ansatt i SOS-barnebyer kjenner jeg etter hvert mange unge voksne som har vokst opp i en SOS-barneby, og som forteller at de har hatt – og fortsatt har – stor glede av fadderen sin. For flere har fadderskapet representert noe viktig: å være av verdi, bli sett og gitt en plass i en familie langt borte.

Det er ikke riktig at fadderordningen ikke er bra for barna. I en nyere forskningsrapport fra SOAS i London uttrykker tvert imot mange et ønske om mer kontakt og forutsigbarhet. Utfordringene det pekes på, handler i hovedsak om praksis – ikke om relasjonen i seg selv.

Litteraturen på såkalte løvetannbarn viser også at barn som klarer seg på tross av alvorlig motgang, nesten alltid har hatt tilgang til minst én trygg og stabil voksenrelasjon utenfor kjernefamilien. Mange som har vokst opp i en SOS-barneby, beskriver fadderen sin som nettopp dette.

For faddere i Norge har ordningen vært kulturutvekslende, opplærende og givende. Å ta medansvar for andre enn egne barn er en samfunnsverdi vi ikke bør miste. Barnebybarna har av mange blitt inkludert som en av familien. På mitt kjøleskap henger bare bilder av mennesker jeg faktisk bryr meg om, inkludert barn som har vokst opp i en barneby.

Selv om den tradisjonelle utvekslingen mellom fadder og fadderbarn i de senere årene har blitt utfordret av personvernhensyn, og ordningen ofte omtales som kostbar og rigid på grunn av øremerking, er dette kritikk av system og struktur – ikke av relasjonen i seg selv, som for mange barn har hatt stor og varig betydning.

Fadderskap har i mange år vært både faglig forankret og finansielt bærekraftig, og har muliggjort den langsiktige omsorgen SOS-barnebyer har vært kjent for.

Hvorfor forkaste ordningen fremfor å fornye og forbedre den?

Omsorg innebærer risiko

Det mest alvorlige i SOS-barnebyers historie – og en reell grunn til å stille spørsmål ved barnebyenes legitimitet – er de alvorlige tilfellene av overgrep som har skjedd i enkelte barnebyer.

Selv om disse sakene i dag er gamle, og i stor grad avdekket og håndtert, er det uakseptabelt at de har funnet sted. Alvorlige anklager knyttet til SOS-barnebyers grunnlegger på 1960-tallet må også tas på største alvor og undersøkes grundig og uavhengig. Overgrep kan aldri relativiseres.

Samtidig er det viktig at enkelthendelser ikke overskygger helheten. Omsorgsmodellen som ble etablert i etterkrigstidens Europa, og som senere er videreutviklet av tusenvis av ansatte globalt, har gitt trygghet og fremtidsmuligheter til svært mange barn.

Å erkjenne både det problematiske og det betydningsfulle er ikke relativisering, men modenhet.

Vi må også erkjenne en grunnleggende realitet: Der det finnes barn, finnes det også risiko. Dette gjelder ikke bare i bistandssammenheng, men også i Norge – i idrettslag, skoler og fosterhjem.

Forskjellen ligger ikke i om risiko finnes, men i om den oppdages og håndteres.

Fosteromsorg er vanskeligere i lavinntektsland

Forskning peker på at fosteromsorg i lavinntektsland ofte preges av mangelfull oppfølging og tilsyn. I kombinasjon med fattigdom kan dette øke risikoen for at omsorgssvikt, vold og overgrep forblir uoppdaget.

I en barneby er det som regel flere voksne til stede. Fellesskapet, fagpersoner, rutiner og kollegial kontroll gjør hverdagen mer transparent. Risiko forsvinner aldri, men strukturer med høy grad av åpenhet gjør det lettere å forebygge og avdekke alvorlige hendelser.

Det er også viktig å understreke at kravene til sikkerhet, oppfølging og kvalitet i barnebyene i dag er langt strengere enn tidligere, nettopp for å redusere risikoen for overgrep og mislighold.

Noen barn trenger mer

Når det hevdes at antallet barnebyer over tid vil reduseres til fordel for styrking av familier og enkeltstående fosterfamilier, frykter jeg at de mest sårbare barna mister et tilbud som vi vet gir dem styrke til å klare seg godt: fellesskapet i en barneby, muligheten til å bo sammen med biologiske søsken, kontinuitet i skole, venner og nærmiljø, og profesjonell støtte i umiddelbar nærhet.

Nedprioritering og delvis utfasing av barnebyene – og dermed tilbudet til noen av de mest sårbare barna – er ikke noe som må skje. Det er et strategisk valg som vil få konsekvenser. 

Barnebyene ble ikke etablert fordi de var kostnadseffektive, men fordi noen barn trenger mer enn det rimeligste alternativet.

Les Panoramas sak: 

SOS-barnebyer mener «moderorganisasjonen» ble et hinder