Norske SOS-barnebyer bryter med SOS Children´s Villages 

Mer enn sju millioner mennesker er del av den internasjonale føderasjonens barnevernstjenester globalt, ifølge SOS Children´s Villages Internationals siste årsrapport.

Fellesskapet, som består av 118 nasjonale medlemsorganisasjoner, drifter mer enn 500 barnebyer og har over 500 «familieprogrammer» i 130 land. Men etter årevis med interne stridigheter, har en av de største bidragsyterne nå varslet skilsmisse:

SOS-barnebyer Norge bryter med egen føderasjon.

– Det er flere årsaker til at vi kutter båndet, men det handler blant annet om at vi tror på lokalt ledet utvikling, sier generalsekretær Sissel Aarak til Panorama.

– Resultatet av denne erkjennelsen, er at vi ikke lenger ønsket å støtte opp om mer byråkratiske strukturer. SOS-føderasjonen ble jo utviklet for en annen tid, sier Aarak når vi møter henne i den norske organisasjonens lokaler i Oslo sentrum.

Generalsekretæren forteller at organisasjonen har gransket seg selv. Det de fant, gjorde SOS-barnebyer nå forlater et fellesskap de har vært del av siden 1964.

– Barnefadderskapene vi tilbød i det norske markedet, var en helt vesentlig del av det vi samlet inn av penger fra folk flest. Og fadderskapene var veldig styrende for hvilke type prosjekter program-landene skulle drive. Du hadde et barn på et kjøleskap i Norge, og dét barnet kunne vi gjenfinne i den konkrete barnebyen som ble finansiert, sier Aarak.

– Nesten som et tankskip

Fattige barn på norske kjøleskap har vært kontroversielt. Aarak sier det innbringende grepet tilhører en annen tid, men har det vært vondt å gå inn i organisasjonens historie?

– Vi har naturligvis lyttet til barna selv i denne prosessen. Mange har positive erfaringer med at noen som bor langt unna bryr seg om dem, mens andre har uttrykt et ønske om å få slippe disse identitetsmarkørene, som enten handler om å være noens fadderbarn eller å være foreldreløs. Å se barna på kjøleskapsdøra var ikke vondt, men erkjennelsen av å ha et produkt ute i det norske markedet som gjør at fagpersoner lokalt ikke får gjort det de skal gjøre, var vondt. Og det er jo det vi nå har tatt et oppgjør med, sier hun.

Aarak fremholder at «ubalansen som preger hele sektoren» ble tydelig i prosessen.

– Avgjørelser tas veldig langt unna der de faktisk skal implementeres. Jeg tror egentlig hele bransjen anerkjenner denne ubalansen, men så har det vært ulike hindringer som gjør at vi ikke har fått gjort nok. Det handler om strukturer, bygget opp gjennom 60–70 år. Vi er nesten som et tankskip, og det tar tid å snu.

Norge og en rekke giverland lovet gjennom Grand Bargain i 2015 at 25 prosent av all humanitær bistand skulle gå til lokale aktører. Nå er det kanskje to prosent som gjør det. Aarak mener det er flere årsaker til at man har mislykkes med å flytte makt og penger.

– Men én handler om strenge krav. Dersom en lokal organisasjon har en god idé til hvordan de skal løse en utfordring i sitt lokalsamfunn, blir de møtt med svært detaljerte kravlister som er ganske fjernt fra den virkeligheten de jobber i, sier hun.

For norske myndigheter handler dette også om at man ser på norske organisasjoner som en garantist mot korrupsjon, at de reduserer risiko for misligheter, påpeker Aarak.

– Men alle som jobber i norsk bistandsbransje kan nok med hånden på hjertet si, at den garantisten klarer heller ingen norsk organisasjon å være, sier generalsekretæren.

– Har tegnet organisasjonskartet på ny

Hun mener selvoppholdelsesdrift også er en utfordring.

– Jeg har ikke alle svar for hvordan en større andel av bistanden skal gå mer direkte til lokale aktører, men for oss i SOS-barnebyer har jeg deler av svaret.

Les også:

SOS-barnebyer skal avvikle barnefadderskap – vil «konvertere» 47 000 norske faddere

– Vi har bedt alle giverne våre om tillit til at vi putter pengene der hvor de er mest effektive. Dét har de vært med på. Det finnes mange gode lokale organisasjoner, og vi skal sørge for at disse får tilgang til mer av våre midler, slik at de kan gjøre jobben slik de mener er mest effektivt i sin kontekst, sier generalsekretæren.

Under Aaraks ledelse har SOS-barnebyer gjennomført en total omstrukturering.

– Her i Norge har vi tegnet opp organisasjonen på nytt, beskrevet nye roller og redusert antall årsverk med nærmere 30 prosent. Vi er i dag i underkant av 50 ansatte. Ute har vi satt i gang et prosjekt som handler å identifisere partnerne som kan hjelpe oss å nå det overordnede målet om å styrke lokale organisasjoner, sier Aarak.

– Og så har dere skrotet faddermodellen?

– Ja, vi har gjort veldig store endringer på inntektssiden, sier Aarak.

– Måtte bryte med «moderorganisasjonen»

Som Panorama omtalte høsten 2024, valgte generalsekretæren å utfase en innsamlingsmetode som opp gjennom årene har gitt SOS-barnebyer milliardinntekter.

– Vi var veldig store på barnefadderskap, som i stor grad er en øremerking av midler. Men de siste to årene har vi konvertert alle fadderne, til å støtte SOS-barnebyer uavhengig av hvor vi plasserer pengene. Vi har sagt at pengene blir plassert der behovene er størst.

Aarak forteller at «konverteringen» av faddere har gått over all forventning.

– Da vi begynte konverteringen i februar 2024, hadde vi nærmere 100 000 barne- og byfaddere. Vi beregner det direkte frafallet som følge av konverteringen til å være under fire prosent. Med nyrekrutteringer har vi totalt sett flere faste givere i dag, sier Aarak.

– Men hvorfor måtte dere bryte med «moderorganisasjonen» for å få til endring?

– Mange av de systemene som SOS-føderasjonen tilbyr, er jo knyttet til det som kreves for å drifte den gamle modellen. Så hvis vi ønsket å få til noe nytt, ble vi hele tiden stoppet av strukturer som ikke er tilpasset den veien vi ønsket å gå, sier Aarak.

Føderasjonssamarbeidet og det internasjonale sekretariatet er veldig tilrettelagt for barnefadderskap og barnebymodellen, påpeker hun.

– Så når vi har lagt om, både måten vi samler inn penger på, og hvilke programmer vi støtter, har vi ikke den samme avhengigheten til disse systemene. Tvert imot kan man jo si at de faktisk hindrer oss i å bevege oss videre.

– Å endre navn er på blokka

Aarak innrømmer at hun i lang tid har forsøkt å endre føderasjonen, uten å lykkes.

– Vi har i hvert fall prøvd, jobbet med governance-struktur og effektivisering, Vi har gjort et helhjertet forsøk på endring og en del er kommet på plass. Men det er en ærlig sak å si at vi mener dette tar for lang tid, at vi bedre vil nå målene våre gjennom andre samarbeid.

– Er dere da lenger SOS-barnebyer?

– I dag er vi SOS-barnebyer, men det å endre navn har vært på blokka en stund, siden navnet kommuniserer noe annet enn hva vi samler inn penger til.

– Men bidro kontroversene rundt SOS-grunnlegger Herman Gmeiner til at bruddet kom nå?

– Det har i hvert fall ikke hjulpet. Den innsatsen SOS-Norge har lagt ned for å lede endringsprosessene føderasjonen tross alt har gjennomgått de siste årene, hadde ikke skjedd dersom dette hadde vært kjent. SOS-Norge tok del i de prosessene med en forståelse om at føderasjonen hadde tatt et oppgjør med egen fortid, sier Aarak.

Hun bekrefter at SOS-barnebyer har konsekvensanalysert hva bruddet betyr for barna.

– Vi har jobbet veldig mye med å sikre at ikke noen barn eller familier skal bli skadelidende av denne beslutningen. Så har vi naturligvis hatt en lang vurdering på det juridiske. Hvilke forpliktelser har vi, hvilke har vi ikke? Oppsigelsestiden er i utgangspunktet to år, der vi vil jobbe videre med å tilpasse oss denne exiten.

– Hvert barn får sin situasjon vurdert

På spørsmål om SOS-barnebyer Norge tar med seg de barna som har hengt på norske kjøleskaptører til sittt nye programarbeid, svarer Aarak at «alle forpliktelser består».

– Uavhengig av bruddet, har vi jobbet med egne, langsiktige partnerskapsavtaler med det vi kaller våre programland. Og de siste ukene har vi hatt møter med disse, der vi har understreket at alt fungerer akkurat som før. Disse landene har over flere år endret måten de jobber på, til mer forebygging, og den prosessen fortsetter de med. Det gjelder også reintegrering av de stadig færre barna som fortsatt bor i barnebyer.

– Dét hørtes komplisert ut. Flere SOS-organisasjoner kan vel ha støttet samme barneby? Skal barn flyttes fra barnebyer til private hjem, og blir dette en «skilsmisse-aktig» prosess, med «barnefordelingssaker» mellom ulike SOS-organisasjoner?

– Nei. Hvert enkelt barn skal få sin situasjon vurdert: Finnes det en biologisk familie som man kan styrke slik at de kan ta vare på barnet? Må man benytte seg av noe som ligner på fosterhjem? Man må gjøre den øvelsen barn for barn for barn, sier Aarak.

– Men hvor mange barn «tar dere med» dere?

– De fleste barna som får støtte fra norske midler, har aldri vært i en barneby, men i mer preventive prosjekt, men la meg forklare det ut fra den norske modellen:

En av rotårsakene til at barn ender opp med behov for barnevernstiltak, eller i en SOS-barneby, er fattigdom, forklarer hun. 

– Det første vi gjør, er å identifisere om denne årsaken kan avhjelpes. Der hvor den kan det, skal barn og familie få støtte sammen i et familiestyrkingsprogram. Så kan det hende, dessverre, at man identifiserer at barna ikke kan bli værende i den situasjonen. 

Da må man ha et alternativ, som for eksempel fosterfamilie eller kinshipcare, men det må man gjøre sammen med det aktuelle landets myndigheter, påpeker hun. 

– Og da er det denne familien som får støtte. De fleste midlene vi samler inn, går til det vi kaller familiestyrking. Det kan arte seg på ulike måter. Og alle de prosjektene viderefører vi. Det å reintegrere barn, eller få barn ut av barnebyer, har vi holdt på med i mange år. Så det er liksom ikke den store summen av barn som vi tar med oss videre, sier Aarak.

– Kostnaden var for høy

Generalsekretæren sier et av målene med bruddet er å hjelpe flere barn.

– Det å tilhøre den strukturen vi har tilhørt, kom med en kostnad som var for høy. Og disse midlene mener vi nå skal kanaliseres direkte til programmer og prosjekter. Vi mener vi vil klare å nå fram til flere barn enn det vi klarte innenfor føderasjonen.

Lokaliseringforkjemper Degan Ali:

– Heldige om 40 prosent av pengene når fram

Aarak sier hun har merket seg at man i UD har lansert prosjekt Vendepunkt. Vi spør om hun har tanker om hva utviklingsministeren burde prioritere i en «utviklingspolitikk for en ny virkelighet», og om det bør gå mer norsk bistand direkte til lokale aktører?

– Han bør sette seg klare mål. Og hvis et av målene handler mer bistand gjennom lokale organisasjoner, må han akseptere at han kan bli upopulær på veien. Det er jo noen som kommer tapende ut av det, fordi en stor andel av de norske bistandsmidlene i dag kanaliseres gjennom norske organisasjoner.

– Aukrust må tørre å ta upopulære valg, sier du, har du selv blitt upopulær i denne prosessen?

– Man blir ikke populær av å prøve å endre internasjonale strukturer, med tydelige maktkonstellasjoner. Og det å være en av de som trer ut av et slikt fellesskap, blir ikke bare godt tatt imot. Men det betyr jo ikke at ikke det er riktig, eller at det ikke må gjøres. For dette handler om ansvarlighet, sier Sissel Aarak.