Hun nøt det gode liv i Sovjet, nå sier hun tvert nei til Putin

Vi møter henne et par uker før Moldova skal avholde et parlamentsvalg som vil kunne bestemme landets kurs i tiår fremover. Vil det, sittende, EU-vennlige partiet PAS få flest stemmer? Eller vil valgblokken av russiskvennlige partier innta regjeringskontorene?

– Her har jeg bodd i hele mitt voksne liv, sier hun.

Bygningen vi står foran er en viktig del av hennes personlige historie. 

Hun er bosatt i det som for mange moldovere er selve postkort-versjonen av hovedstaden. Et ikonisk boligprosjekt fra 1970-tallet, fordelt på to store høyhus. Særegent fordi det  skilte seg markant fra de kjedelige, brutalistiske boligblokkene som ellers preget Sovjetunionen. 

Og – ifølge boligprospektet – pekte det mot en løfterik sosialistisk fremtid.

Hvert av de symmetriske tvillingtårnene er på til sammen 24 etasjer, og ruver i landskapet. For de som kommer motorveien sørfra, for eksempel fra den internasjonale flyplassen, er dette inngangsporten til Moldovas hovedstad; «Gates of Chisinau». 

Prikkfri sosialistisk CV, og et godt liv

Liudmila husker godt hvordan hun og ektemannen kom flyttende til den moldovske hovedstaden på slutten av 1980-tallet. Det unge ekteparet var strålende fornøyde over å flytte inn i den topp moderne bygningen der flere etasjer ennå ikke var ferdigstilt.

To unge, russisktalende arkitektstudenter, begge med imponerende vitnemål fra universitetet i byen Lvov i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk.

Uten særlig mye jobberfaring, men med en prikkfri sosialistisk CV, hadde Sovjet-systemet gitt dem en sjelden frihet. De kunne selv velge mellom en rekke tjenestesteder innenfor unionens enorme geografiske areal. Med utsikter til trygge jobber, betalt av staten.

– Vi dro ut og sjekket forholdene flere steder i Sovjetunionen. Valget falt på Chisinau, en by med godt klima, mange tilbud, spennende ny arkitektur og nærhet til ukrainske byer. Det var heller ikke langt fra Svartehavet, sier Liudmila.

Den gjestfrie og velformulerte kvinnen byr på vin, pannekaker og syltede tomater mens hun forteller om gode år i 1980-tallets Sovjetunionen med familielykke, spennende oppgaver, feriereiser og gode velferdsordninger. Mens enken i dag har hele leiligheten for seg selv, besto familien den gang av henne, ektemannen og tre døtre.

– Det var et godt og trygt liv. Vi hadde alt vi trengte, fastslår Liudmila.

– Å kritisere regimet var uhørt 

I Chisinau, hovedstad i Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikken (som det het den gang; red.anm), tok hun tilleggsutdanning i pedagogikk. 

Målet var å kunne undervise ved en russiskspråklig arkitektur- og kunstskole. Slik ble det.

– Jeg har trivdes veldig godt som lærer. Nå har jeg vært 35 år på den samme arbeidsplassen, sier hun smilende.

Interessante oppgaver, gode kolleger, spennende møter med studenter, sier hun. 

Døtrene gikk på skole og hadde en trygg oppvekst. Mannen arbeidet som arkitekt og skrev dikt på fritida. Lønningene var solide nok til at de kunne leve et godt liv og ta feriereiser til mange steder i Europa.

– Vi besøkte Roma, Amsterdam og mange europeiske hovedsteder, vi reiste på Balkan og i Baltikum, eller dro til feriedestinasjoner ved Svartehavet.

Innimellom dro hun og mannen også hjem og besøkte familien i Lvov (på ukrainsk: Lviv). Ekteparet var stolte borgere av Sovjet, men innerst inne følte de seg også som ukrainere og sterkt knyttet til ukrainsk kultur.

På hjemmebane snakket familien ukrainsk seg imellom. Samtidig kjente de også til tider på skepsis til Sovjet-systemet. Liudmila beskriver Vest-Ukraina som et område der kritikken mot Sovjet-ledelsen var større enn andre deler av den sosialistiske unionen.

– Å kritisere regimet var uhørt, de som gjorde det ble «ødelagt». Jeg kjente til jøder og lærerkolleger som støtte på store problemer, sier hun.

På midten av 1980-tallet hadde Mikhail Gorbatsjov blitt utnevnt til kommunistpartiets generalsekretær. I kjølvannet av Sovjetunionens mislykkede militære engasjement i Afghanistan og Tsjernobyl-ulykken, hadde sprekker i den sosialistiske ettpartistaten kommet til syne. Et gammeldags produksjonsapparat og et omfattende, tungrodd byråkrati med mye korrupsjon hadde vokst fram.

Folkelig kritikk ble overhørt eller nådde sjelden eller aldri fram til partitoppene.

Sovjets kollaps var skremmende 

Som et svar på en del av svakhetene i det tilgrodde og lite lydhøre sovjetiske makthierarkiet innledet Gorbatsjov et omfattende politisk og økonomisk reformprogram. Men reformene kom likevel for sent til å redde det store kommunistiske imperiet.

– Det var skremmende da Sovjetunionen kollapset. Vi kjente jo ikke til noe annet. Hva ville skje? Hva skulle vi nå gjøre? Vi var redde, sier Liudmila.

1991 var året da den tidligere sovjetrepublikken fikk sin uavhengighet. Navnet var nå «Republikken Moldova». Det sovjetiske diktaturets tid var over. Nasjonalistiske følelser ble vekket til live. Nå skulle en ny styreform, parlamentarisk demokrati, innføres og løfte landet inn i en ny tid med økonomisk vekst og bedre levekår, trodde optimistene.

Liudmila beskriver 1990-tallet som en knallhard periode da tryggheten og forutsigbarheten de hadde følt under kommuniststyret plutselig forsvant under føttene på dem. I stedet kom det arbeidsledighet og økonomisk krise, mens oligarker tilranet seg verdier som tidligere hadde vært i myndighetenes eie.

– Alle fikk føling med den økonomiske krisen, også vår familie. For å holde hodet over vannet ble det vanlig å selge unna verdier og eiendom. Vi hadde familiemedlemmer som dro til Romania for å selge eiendeler på gaten. Selv faren min og mannen min gjorde det.

– Ingen fremtid i Moldova

Etter hvert som den økonomiske krisen ble mer og mer akutt besluttet familien at den eldste datteren, som ville studere til arkitekt, skulle reise til England.

– Det var ingen uenighet om dette, for vi så ingen fremtid for henne i Moldova dengang. Det var lite mat å få tak i, ingen varme i sentralfyren. Universitetet var stengt og alt var kaos, forteller Liudmila.

Familien samlet sammen det den hadde av penger for å finansiere reisen og oppholdet. Datteren, som kunne litt engelsk fra før, reiste. Hun var atten og et halvt år. I London klarte hun å skaffe seg en hybel og etter hvert en jobb som servitør. Med støtte hjemmefra og inntekter fra servitørjobben kunne datteren gå løs på arkitektutdannelsen.

– Da datteren min så livet i London, bestemte hun seg raskt for å bli der. I dag er hun godt etablert med familie og jobb. Men hun kommer ofte hjem for å besøke meg.

I årene etter årtusenskiftet har levekårene gradvis bedret seg i Moldova. 

Inntekter fra migrantarbeidere, utenlandske investeringer og økt handel med EU-land er del av forklaringen. Liudmila beskriver sin egen økonomiske situasjon, med både pensjon og tilleggsinntekter fra lærerjobb, som god.

Den romslige leiligheten hennes framstår som velholdt og moderne, i motsetning til fellesområdene i den en gang fasjonable sosialistiske fremtidsvisjonen «Gates of Chisinau». Fasader, oppganger og korridorer er preget av forfall og tidens tann.

Invasjonen av Krym 

Et viktig politisk veiskille for familien kom i 2014, da Russland invaderte Krim-halvøya. Krim – på ukrainsk: Krym – hadde blitt overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske sovjetrepublkikken i 1954, og ble deretter en del av den selvstendige staten Ukraina, som ble opprettet etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. 

– Jeg husker det som det var i går. Vi hadde i 18 år pleid å reise til Krim om somrene. Til et turiststed. Innimellom bidro jeg også som idrettstrener på et anlegg der for barn. Invasjonen av Krym føltes som et svik mot alle ukrainere, en tragedie!

Siden den gang har Liudmila og familien aldri mer stolt på det Putin-styrte Russland.

Fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har bare understreket at hennes skepsis til russisk retorikk er riktig, mener hun. Og Liudmyla støtter i dag Ukraina av hele sitt hjerte, i krigen mot Russland. Hun har også søkt om ukrainsk statsborgerskap, i tillegg til det moldovske.

Tidvis legger hun også ut støtteinnlegg for Ukraina på sosiale medier. Det har gitt henne problemer i et land splittet mellom pro-russiske og pro-europeiske krefter.

– Etter fullskalainvasjonen, ble jeg innkalt til skoleledelsen, som kritiserte meg for å ytre meg og ta et klart standpunkt for Ukraina og mot Russland.

Liudmila nektet å følge den sterke oppfordringen fra arkitektur- og kunstskolen hun hadde jobbet på i mange tiår.

– Dette er en russiskspråklig skole, og dessverre er mange av mine kolleger russiskvennlige. Mange av dem er ofre for russisk propaganda. De mener at det er Russland som er offeret i krigen og at det er Ukraina som har skylden for krigen. Det er, utrolig nok, folk som kan finne på si at massakren på sivile i Bucha (2022) aldri har skjedd!

Den erfarne tegnelæreren, forteller at enkelte kolleger har sett litt skjevt på henne.

– Det skyldes det jeg har skrevet på sosiale medier. Men det hjalp da også Moldovas president Maia Sandu gikk ut med klar støtte til Ukraina. Da følte jeg at jeg hadde god ryggdekning for å ytre meg, sier hun.

Konflikten hun har stått i er betegnende for den politiske splittelsen som har rådet i Moldova gjennom flere år. Den kommer ytterligere til syne i disse dager når landet søndag 28. september skal avholde parlamentsvalg.

– Vil gjenopprette det sovjetiske imperiet

Dersom de pro-russiske partiene skulle vinne et flertall i parlamentet, vil det se stygt ut for landets demokrati, ytringsfrihet og tilnærmingen til Europa, mener liberale kommentatorer. Tilsvarende mener mange at Ukraina vil kunne få økte militære utfordringer dersom Moldova skulle bli en ny Putin-vennlig nabo i vest.

Les også:

Slik opererer Putins påvirkere

Ukraina-krigen er en viktig grunn til at russiske interesser nå pøser penger inn i en desinformasjonskampanje mot Moldovas EU-vennlige regjering, mener Liudmila.

– De har allerede et fotfeste og soldater i Transnistria. I neste omgang ønsker de seg kontroll over havnebyen Odesa og resten av den ukrainske svartehavsregionen, sier hun.

Den bereiste læreren mener mange folk er redde for Europa.

– I motsetning til meg har de aldri vært der, og aner ingenting om Vest-Europa. De lytter til den pro-russiske propagandaen og frykter høyere priser, dårlig mat og at homofile og transpersoner skal overta styringen av landet vårt, sier Liudmila.

– Putin hevder Russland kjemper mot et nazistisk regime i Ukraina. Hva tenker du om det?

– Jeg og familien min har vært i Vest-Ukraina en rekke ganger. Vi har familie og slektninger der. Jeg kan love dere at vi aldri har sett noe som minner om nazister eller nazi-symboler der. Påstanden fra Putin-regimet er helt syk og fjern!

– Hva tenker du er Putins mål med Ukraina-krigen?

– Det er enkelt å se. Han ønsker å gjenopprette det tidligere sovjetiske imperiet.