Morgengry i Helsingfors

Berit Lindeman

Generalsekretær i Den norske Helsingforskomité

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ivar Dale

Seniorfagrådgiver i Den norske Helsingforskomité

For 15 år siden fikk vi en melding fra en svensk kollega. «Hej! Nu byter vi namn! Även om vi er hyfsat kända i Sverige er det svårt för folk att förstå vad vi gör!»

Svenska Helsingforskommittén gikk for navnebytte. Ikke fordi prinsippene de arbeidet for hadde endret seg, men grunnet følelsen av at mange svensker ikke tok referansen. 

Med det gikk de samme vei som en annen søsterorganisasjon, New York Helsinki Watch, hadde gjort allerede i 1988. 

Da vi nylig inviterte til markering av 50-årsjubileet for Helsingforserklæringen var vi redde for at folk overhodet ikke ville skjønne hva dette handlet om.

Det hadde vi ikke trengt å være.

En bevegelse blir til

Rundt årtusenskiftet utkom en bok som snart ble et slags introduksjonshefte for nyansatte i Den norske Helsingforskomité. 

Med The Helsinki Effect fanget professor Daniel C. Thomas betydningen av dokumentet som 35 statsledere undertegnet i den finske hovedstaden under Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) i 1975.

Helsingforseffekten var strengt tatt en utilsiktet bieffekt. Erklæringen hadde tre «kurver» om sikkerhet og samarbeid. I den minste plasserte man menneskerettigheter. Men nettopp den skulle danne grunnlaget for en stor og internasjonal menneskerettighetsbevegelse.

Først ute var Helsingforsgruppa i Moskva i 1976, tett etterfulgt av Ukrainas Helsingforsgruppe samme år. På vår side av jernteppet var Den norske Helsingforskomité først i 1977, fulgt av amerikanske New York Helsinki Watch våren etter. Svenskene opprettet sin Helsingforskomité i 1982. Nederland i 1987. I Warszawapakten var Den polske Helsingforskomité ute 1982 og er fortsatt en viktig samarbeidspartner. Det samme er Den serbiske Helsingforskomité, etablert 1994. 

Vi er frittstående organisasjoner, men bindes sammen av et felles utgangspunkt og respekt for menneskerettighetene.

50-årsjubileum 

Daniel C. Thomas var en av mange talere da vi inviterte til storslått markering av 50-årsjubileet på Litteraturhuset i Oslo 12. juni. 

Autoritære regimer, forklarte professoren, er ofte mer skjøre enn de fremstår, og det er også grunnen til deres paranoide forhold til ytringsfriheten. 

Menneskerettighetene danner et robust utgangspunkt, men idéer i seg selv er ikke nok. Europa kan vise overraskende styrke når vi samles rundt prinsippene våre.

Også Jevgenij Zhovtis var der. Han er blant de fremste ekspertene i landene som omfattes av Helsingforserklæringen, som rommer 57 uavhengige stater i Nord-Amerika, Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Mongolia er den ferskeste deltakeren fra 2012. 

Med perspektiv fra sin hjemby Almaty, understreket Zhovtis at republikker som Kasakhstan, Moldova og Georgia har felles forhistorie med Moskva og må stå sammen mot et fornyet, autoritært press. Demokratiske samfunn må ligge i forkant av den teknologiske utviklingen. 

«Anti-demokratiske krefter har et utspekulert, men enkelt budskap. Vi må dele erfaringer og tro på mirakler», avsluttet han.

Et presset OSSE

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble den største skapningen som sprang ut av Helsingfors. Norges OSSE-ambassadør, Ellen Svendsen, fortalte at skuffelsen har vært påtakelig ved hovedkontoret i Wien etter Russlands invasjon av Ukraina.

Hun minnet om at OSSE er en konsensusorganisasjon, og at Russland er ett av medlemmene. «Det er ingen hemmelighet at OSSE er i dyp krise. Deltakerlandene må benytte seg av de redskapene vi har.»

OSSEs representant for mediefrihet er nordmannen Jan Braathu. Med sine erfaringer fra Balkan advarte han mot naivitet: «I autoritære regimer motvirker systemet dem som arbeider for menneskerettighetene. Bestikkelser, trusler, brutalitet spiller en viktig rolle, særlig på lokalt nivå. Forandring må komme fra innsiden. Den kan ikke komme utenfra.»

Europa må stå sammen

Man holder ikke konferanse om menneskerettigheter i Europa uten en ukrainsk taler. 

For Olha Aivazovska er fred og rettferdighet et spørsmål om liv og død. I de 50 årene som har gått siden Helsingfors, har flere kriger og væpnede konflikter rast gjennom OSSE-regionen. Tsjetsjenia. Nagorno-Karabakh. Tadsjikistan. Nord-Irland. 

Men når det gjelder dødstall blant sivile og militære kommer selv Jugoslavia i skyggen av Russlands krig mot Ukraina.

«Spranget fra løfte til virkelighet har blitt enormt,» forklarte Aivazovska. «En konsensusplattform har blitt offer for sabotasje gjennom konsensusmisbruk. Helsingforserklæringen skapte forventninger som ikke har blitt oppfylt fordi vi mangler redskapene. OSSE har infrastrukturen og rammeverket, men våger organisasjonen å bruke sine ressurser på en meningsfylt måte.»

«USA er missing in action», sa professor Thomas da han igjen tok ordet. «Ingen vet når de kommer tilbake eller om det noensinne vil skje. Europa må ta seg sammen og sette makt bak menneskerettighetene. Det finnes ikke noe alternativ. Hvis Ukraina mislykkes som demokrati, vil det få regionale konsekvenser.»

Alltid mørkest før morgengry

Da Helsingforserklæringen ble undertegnet i 1975, var gjennomsnittlig forventet levealder for sovjetiske menn 63 år. På sitt laveste, var tallet 57. Sånn sett, kunne man kanskje være fornøyd med at dokumentet har overlevd lenge nok til å feire sin 50-årsdag.

Markeringen i Oslo viste at erklæringen har større relevans i dag enn noensinne.

Navnet som New York Helsinki Watch valgte seg i 1988, var Human Rights Watch, i dag en av verdens største menneskerettighetsorganisasjoner. Vi er stolte av å være del av samme bevegelse. Relevansen av vårt arbeid har ikke blitt mindre. Heller enn å legge bort dokumentet, har vi ansvar for å sikre at en ny generasjon tar til seg prinsippene bak dem: Menneskerettigheter, demokrati og lovstyre.

Om noen gikk til Litteraturhuset som til gravøl, gikk de derfra med visshet om at Helsingforserklæringen har ytterligere 50 år i seg, med fornyet kraft og relevans.

Og som en av deltakerne sa det i det vi slukket lyset for dagen: Det er alltid mørkest før morgengry.