Valget i Ecuador: Rykk tilbake til start?

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Benedicte Bull

Professor, Senter for utvikling og miljø, UiO

Etter en dramatisk valgkamp ble søndagens valg i Ecuador usedvanlig fredelig. Det stod mellom bananselskapsarvingen og næringslivslederen fra sentrum-høyre, Daniel Noboa, og tidligere venstrepresident Rafael Correas allierte, Luisa Gonzáles. 

At det er en rikmann fra næringslivssentrumet Guayaquil som kan veive med seiersflaggene, er ikke nytt i ecuadoriansk politikk. Det som er nytt, er sikkerhetssituasjonen Ecuador befinner seg, i og betydningen valget har for verden omkring, inkludert Norge. Og at en næringslivsleder er imot oljeutvinning i Amazonas.

Volden og narkotikahandelen har preget nyhetsbildet fra Ecuador igjennom valgkampen. Det største sjokket kom da korrupsjonsjeger, journalist og presidentkandidat Fernando Villavicencio ble drept 9. august, men også to andre lokale kandidater ble drept. På fem år har antall drap syvdoblet seg, og trenden fortsetter ut året. Årsaken er narkokarteller og andre kriminelle organisasjoner bruker ecuadorianske havner og territorium som transitt og produksjonsområder, mens gjenger utpresser småbedrifter. Så sent som i forrige uke ble en universitetsprofessor drept etter pengeutpressing. I Norge har vi fått et glimt av aktiviteten i form av 2 tonn kokain i banankasser sendt fra Guayaquil til Bamas lager i Oslo.

Les også: Bananarving (35) vant fredelig valg i Ecuador – starter kampen mot vold og korrupsjon

Løfter om jobb

Det er årsaken til at valgkampen har foregått i en skog av livvakter og med skuddsikre vester som uniform. Men bortsett fra det har sikkerhetsspørsmålet vært nærmest fraværende. Verken Gonzáles eller Noboa gjorde sikkerhet til en sentral del av valgkampen, og ingen av dem hadde heller noen nye ideer om hvordan å få bukt med problemet. Noboa har styrkning av overvåkning, og reform av fengselsvesen og justissektoren i sin plan, men hovedbudskapet er at man må skape arbeidsplasser for å hindre at unge blir rekruttert til organisert kriminalitet. Det skal han gjøre ved å forsvare bruken av dollar, fremme utenlandsinvesteringer, og få ned renta. 

Som sønn av Ecuadors rikeste mann, bananmagnaten Alvaro Noboa, som selv stilte som presidentkandidat uten å lykkes fem ganger, representerer han på mange måter de samme gruppene som den upopulære sittende presidenten Guillermo Lasso. Grunnen til at det er presidentvalg nå, er at han ble stilt for riksrett, og svarte med å utlyse nyvalg for de siste 18 månedene av sitt presidentembete. Slik sett har Ecuador rykket tilbake til start.

Likevel kan Noboa hos noen ha klart å skape en følelse av at han representerer noe nytt, kanskje på grunn av sine snaue 35 år. Men like sannsynlig er det at en av latinamerikansk politikk sine arvesynder – klientelismen – har slått ut en annen; nemlig populismen. Noboa har ikke bare gitt løfter om en politikk som er egnet til å skape arbeidsplasser, men også lagt inn en «jobbsøkerfunksjon» på sin hjemmeside. Og det sies at han har gitt konkrete løfter om jobb til de som stemmer på ham. Blant folk som ikke har særlig stor tro på at noen klarer å endre Ecuador på skarve 18 måneder, kan et løfte om jobb i en ørkesløs økonomisk situasjon preget av gjeldskrise, arbeidsløshet og en altfor sakte vei ut av pandemikrisa, være nok.

Begrenset handlingsrom

Populismen kom for alvor til Ecuador med Rafael Correa, som var president fra 2007 til 2017. Det var en periode preget av økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, og en historisk styrkning av staten, men også enorme lånopptak, korrupsjon, angrep på urfolks- og miljøbevegelsen og en autoritær personkultus ecuadoriansk politikk ikke hadde sett tidligere. Etter at Correa ble dømt for korrupsjon og flyktet i eksil, ble han sviktet av sin etterfølger Lenin Moreno, som fjernet hans mulighet for gjenvalg. 

I ettertid har han forsøkt å få allierte valgt for å oppheve dommen mot seg og begrensningen på gjenvalg uten suksess. At det heller ikke lyktes denne gangen, henger både sammen med Luisa Gonzáles’ manglende popularitet og motstanden mot «correismen». Men Correa og Gonzáles sitt parti er det største i kongressen med nesten 40 prosent av plassene, og god mulighet til å skape allianser med andre partier.

Det er én grunn til at Noboa sitt handlingsrom i hans korte regjeringstid er ganske begrenset. En annen grunn er Ecuadors gjeldsbyrde og binding til Kina. Ecuador har en utenlandsgjeld på nesten 50 milliarder dollar – eller rundt 56 prosent av brutto nasjonalproduktet. Rundt 10 prosent er gjeld til Kina. Den har hatt skyhøye renter og skulle delvis betales tilbake i olje. Etter ny avtale med IMF og en reforhandling med Kina, har gjort gjelden blitt mer håndterbar. Oljeprisen har også økt og gitt et lite pusterom for den oljeavhengige økonomien. Men Ecuador er totalt avhengig av både handel og investeringer fra Kina, og USA, IMF og andre banker.

Godt nytt for Norge

Den økonomiske krisa gjør det også fristende å ignorere folkeavstemningen fra august som ga et overveldende flertall på 68 prosent til forslaget om å stoppe gruvedrift i Chocó-biosfæren rundt Quito, og et nesten like stort flertall (59 prosent) til forslaget om å la de omstridte oljeblokkene (ITT) i Nasjonalparken Yasuni i Amazonas ligge urørt. På tross av resultatet hadde Luisa Gonzales inkludert inntektene fra oljeutvinning i Yasuni i sitt program. Noboa, derimot, stemte for forslaget fordi oljeinntektene etter hans mening ikke var verd miljøkonsekvensene.

Det er godt nytt for Norge, som har inngått et regnskogssamarbeid med Ecuador sammen med Tyskland. Så langt er Ecuador belønnet med rundt 400 millioner kroner for regnskogsbevaring. Men selv om Noboa legger vekt på internasjonalt samarbeid, både om sikkerhet, miljø og økonomi, har han på ingen måte utmerket seg som noen miljøforkjemper utover sitt ja til å la oljen i Amazonas ligge. Noboa skal også styre et voldstraumatisert og kriserammet folk, uten flertall i kongressen, og med et tohodet spøkelse av Rafael Correa og statsgjelden hengende over seg. Det skal han gjøre uten annen politisk erfaring enn noen år som kongressrepresentant og leder i pappas firma.

I dag får vi glede oss over at valget gikk fredelig for seg. I morgen kan vi vente oss nordavind fra alle kanter: misfornøyde sosiale bevegelser, en lite samarbeidsvillig kongress, og kriminelle organisasjoner. Og mer kokain i banankasser.